Ny blog-serie

Jeg begyner å studere igjen, 15 år etter Høgskolen i Stavanger. 10 august er starten på mitt andre studentliv. UMB er stedet denne gangen, og 1. delmål er Bachelor i Matvitenskap. Jeg har jobbet som SPFX make-up artist med eget firma de siste 10 åra, så overgangen til en 8-16 tilværelse kan blir stor. For ikke å snakke om å plutselig måtte bruke hodet til teori framfor hands-on som mesteparten av min karriære har vært preget av. Vi får se hur det går, men tenkte jeg skulle følge opp litt med en ny blog-serie om opplevelsen. Med andre ord - hvordan er det å være student etter 40, med den livserfaringen og (u)vaner man har fått med seg gjennom en halv mannsalder. Hvordan er det å med ett være omgitt av unge mennesker så mange timer i døgnet? Hvordan er det å samhandle med lærere som er på din egen alder? Vil 40 år ha påvirket hjernens kapasitet til å ta til seg ny informasjon? Vil 40 års livserfaring skape et driv fordi jeg faktisk vet hva jeg? Vil generasjonskløften være så stor at jeg føler seg uttafor? Med andre ord, vil de andre studentene se på meg som en fosil mens jeg ser på dem som uferdige drittunger? Eller vil min erfaring i livet gjøre meg til en (he, he) klippe i hverdagen. Vil økonomien holde? Vil jeg ha tid til både å studere og jobbe i Freax FX? Klarer jeg å delta på sosiale arrangementer på UMB og som representant for RCMCV i tillegg til å studere og jobbe? Vil døgnet ha nok timer? Vil det være interessant nok til at det holder på interessen over tre år? Vil hodet mitt ekspandere til uandte størrelser eller vil trykket bli så stort at det imploderer og jeg flyr rundt som en superhelt mens dampen spruter fra ørene? (Jeg mener ikke at jeg får superheltkrefter- og evner. Det er vel heller forholdet mellom hode og kropp, hvor superhelter har forholdsmessig små hjerner i forhold til kropp. I mitt tilfelle vil det vel heller bli at huet krymper til det er på størrelse med en skavet kokosnøtt)? Bare tiden vil vise hvor det bærer hen. Spennende blir det. Så bli med på ferden inn i framtiden. Jeg kan ikke garantere jevnlige oppdateringer, men det vil komme i rykk og napp. Det er lenge siden jeg sluttet å love noe som helst når det gjelder å skrive blog - livet har en tendens til å komme i veien, og det er ikke alltid at inspirasjonen er stor nok på kvelden til at det man taster ned har liv annet enn som bortkastede piksler på en skjerm.
Vrait ån!