Stille, stille, stille.

Det har vært stille for so long.
Det er selvsagt min skyld - livet og jobben hane kommet i veien. Hjemme har ikke vært den kreative høyborg jeg har trengt, og Internett, det pokkers fokussluket, har vært i veien for kreativitet og selvuttrykk. I det hele, jeg har vært i et kreativt vakuum, og det har vært mer interessant å se hva andre har kreert framfor faktisk å gjøre noe selv.
Kan være den seneste turen til Japan fikset på det. Nå klarer jeg i allefall å komme meg opp til fornuftig tid, og det er da jeg er mest kreativ. Må bare holde dette mønsteret videre, så kan det være gode ting skjer.


-- Post On The go from my iPhone.

Location:Skiveien,Greverud,Norway

Julemarked, Liv i Leire

Da er det julemarked på Liv i Leire i Thorvald Meyersgt. i Oslo.
Min hulde viv har stand sammen med andre LiL'ere. For de som ikke vet hva Liv i Leire er (noe jeg antar er de fleste):
LiL er et felleskap av keramikere hvor de deler lokaler og tilgang på ovn. De har forsåvidt ingenting med hverandre å gjøre annet enn at de deler lokaler og en pasjon for keramikk.
De fleste er glade amatører, men det er også noen semi-profesjonelle som bruker muligheten for å brenne keramikere sin i en ok ovn. Det er tilgang på alt du trenger av verktøy og utstyr - du kjøper din egen leire og betaler et månedlig beløp (for tiden 1000,-) som dekker bruk av ovn, en hylle og plass til å jobbe med keramikk i 24 timer/måned.

Min hulde viv selger sine isslott og andre keramikkprodukter hun har produsert de siste par måneder. Du kan se noen av tingen på hjemmesiden vår, K+H, nå bare i banneren, men det vil komme mer i løpet av kort tid.

Så om du leser dette, er i Oslo lørdag 8. og/eller søndag 9. desember 2012, ta en tur oppom og kjøp en ting fra K+H.



isslott

Per Steinar

- Posted using BlogPress from my new iPad mini - which I love!

Location:Oslo

Vinter

Så er'n her, kong Vinter med sin hvite kappe. Hadde selvsagt foretrukket at han hadde glemt oss i år, men det er vel ikke annet enn å resignert se at bakken blir dekket med dette hvite som kalles snø og at lufta blir kald og utrivelig.

Vi nærmer oss julen med stormsteg - bare 19 dager igjen når dette skrives. Noe som er trivelig bok hadde det ikke vært for én ting - handelstandens hysteriske behov for å selge ting vi absolutt ikke trenger.
Ser blant annet Braun har stand på Oslo S hvor de pusher en kapsel-kaffemaskin. For hver gang du lager en kopp kaffe blir det ikke bare kaffegrut (som tross alt blir god jord sånn om ikke så altfor lenge) men også en kapsel som ikke blir noe annet enn søppel. Antar den blir gjenvunnet sånn til slutt, men ikke bare har det kostet energi og ressurser å lage faenskapen, det koster energi å bruke den og å bli kvitt den. Miljøvennlig? Ikke spesielt.
Er det rart verden er i ferd med å gå til helvete med sånne ting på markedet?
Og siden kapslene (antageligvis) er laget av aluminium er det vel ikke en for strukket tanke å fundere om det ikke vil hjelpe til å øke antall Alzheimer-tilfeller om noen år? "Billig" og "enkel" kommer gjerne med en pris vi ikke tenker på, hjernevasket som vi er med pris som hovedkriterie og kvalitet som et tertiært mål.

Bare det er billig betyr det ikke så mye hva kvaliteten er - går det i stykker kan vi alltids kjøpe en til, tross alt er det så billig at vi, om det går i stykker, kan kjøpe en til, men om det går i stykker like gjerne kan kjøpe en ny en, fordi vi kan jo bare kaste den gamle som gikk i stykker, osv ad infinitum.

Vel, da var togturen over og jeg skal gå av.
Karpe diem.

Per S.
-- Post On The go from my iPhone.

Langt brunt/svart/blondt hår i hestehale/fletter

Jeg oppdaget noe i går. Noe jeg ikke har tenkt på tidligere annet enn et godt stykke bak i underbevisstheten; det er veldig få forfattere som kan skrive gode bøker i 1. person (jeg-person).
Dessverre er de fleste Urban Fantasy-bøkene skrevet av kvinner i 1. person. Og de suger. De er forferdelige. De er bortkastet papir. De driver meg til vanvidd. Håper kvinnelig vampyr eller vampyrdreper, heks eller helsedreper, varulv eller varulvdreper eller sånme tåpelighetet fyllt med såkalt magi forsvinner fra hyllene asap. Det er møkkalitteratur. Errr. Rettelse. Det et dårlig skrevet møkkalitteratur.
Merk at jeg ikke har problemer med møkkalitteratur så lenge det er bra skrevet. Det jeg ikke klarer er den som er dårlig skrevet.
Jeg prøver stadig vekk på å lese populære fantasi-bøker av kvinnelige forfattere. Og jeg klarer kanskje 4-5 sider eller 5-10 minutter, alt ettersom. Helt til jeg kommer til beskrivelser av heltinnen. Helt til hun kommer til at hun gjør et eller annet med sitt lange brune/svarte/røde/blonde hår i hestehale/flette/etc og hvordan det føles. God all mighty. Hvem et det som tenker sånn? Tenker du, når du trekker på deg en hvit skjorte hvordan den føles sval og myk mot brystvortene dom reiser seg aldri så lite i kontakt med silkestoffet som skimter hvitt i lyset fra det ensomme stearinlyset?
Ikke? Hmmm. Trodde ikke det. Hvorfor tenker da, og beskriver våre kvinnelige urban fantasy forfattere det på denne måten da? Er det fordi de bare er elendige til å skrive og har lest litt for mye om suksessen til Twillight og forlest seg på tilsvarende litteratur og dermed fått det for seg at ungdommer faktisk fortjener då dårlig skrevet møl? Jeg mener, ungdom eller unge voksne vet ikke bedre, gjør de vel? Tross alt, de har enda ikke blitt ødelagt av ordentlig litteratur, så vi slippet å skrive så bra, og vi har regninger å betale, så la oss få det ut på markedet før verden beveget seg videre og vekk fra denne litteraturen.
Om jeg har noe imot temaene som taes opp, plott ol.?
Langt ifra. Skulle bare ønske de som skriver dette faktisk kunne skrive. Det å kunne sette bokstaver på papir er ikke det samme som å kunne Skrive.

-- Post On The go from my iPhone.

Kurs i Bergen

Da er jeg i Bergen, på Ungdomshuset 1880, for å holde kurs i grunnleggende spesialeffekter.

Det var påmeldt 11 stykker, men da alt kom til stykket var det bare 7 som dukket opp, 8 med kursarrangøren.
Ikke at det gjorde meg noe, sånn sett, men det var synd for kursdaltagerens del at det ikke var 100% oppmøte på dette første kurset.

Heldgvis er de som faktisk kom på kurset desto mer entusiastiske.
I går (første dag, lørdag 2. desember) gikk vi igjennom det helt grunnleggende ting. Jeg begynte med demonstrasjon av å sminke på gelatinsår, med påfølgende demo av silikon gel. Så lekte kursdeltagerene med materialene resten av dagen.
I dag, lørdag 3. desember, skal de lære å lage gelatinsår fra bunnen av, med modellering, formlaging, støping, og påføring. Kombinert med silikon gel er det nesten ingen grenser for hva de faktisk kan gjøre etterpå, allikevel er dette bare grunnlegende effekter.

Skal legge opp bilder fra dagens morro. Følg med :)


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Ungdomshuset 1880, Bergen

Marionetter i Praha, dag 10

Så sitter vi her, tre slitne puppeterer etter en lang dag med marionetter i hånden. Har ikke fulgt opp som jeg burde, men her er et par bilder fra prosessen. Biøde 1 er det ferdige produktet, mens bilde 2 er underveis, før den siste skjæringen, farging, tråding og sammensetning.







Det gjenstående er nå et show med alle marionettene nå på lørdag.

Flere bilder kommer i neste post :)

MIP - dag 1

Da er vi i gang. Alle oss som skal lære marionettenes hemmeligheter. Det er en broket forsamling, fra de fleste kontinenter, og sikkert også flere religioner. Det som er felles er ønsket om å lære marionette-kunsten.

Som på vårt forrige kurs her i Praha, Puppets In Prague, er det et overskudd av amerikanere. Det kryr av dem. Ikke no' galt i det, for all del, men de er i overskudd. Det er også portugisere, en israelitt og oss, selvsagt, som representerer de nordligere (og østlige) deler av verden.

Vi begynte med å lære litt manipulasjon, i hovedsak for å bli kjent med de forskjellige måtene å lage marionetter på, og hvordan de fungerer. To typer - vaier og trådstyring.






Vaier er den tradisjonelle styremåten, mens tråd visstnok kom inn på begynnelsen av 1900-tallet, og var det mest populære fram til 1960-tallet hvor vaier-styring igjen ble populært.
Fordelen med vaier-styring er presisjon og tempo, mens tråd er større bevegelsesmulighet og subtilitet. Vaier er action, tråd er empati. Iallefall grovt sett.

Det var også diskusjon om typer hoder, halser, kropper, hofter, knær, føtter, armer og hender med forskjellige teknikker for forskjellige uttrykk.
Det siste vi gjorde var å starte tegningen i fullstørelse av dukkene vi skal lage.

- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Dykova,Prague 10,Czech Republic

Praha (igjen)

Så sitter vi her. Tre nordmenn i den Tsjekkiske hovedstaden. Steinar, den bedre halvdelen og undertegnede. I morgen begynner marionette-kurset som er grunnen til at vi er her i utgangspunketet. Nesten tre uker med treskjæring og annen moro.
Nå sittet vi her - øl og mat.






Cheers :)


-- Post On The go from my iPhone.

Location:Chorvatská,Prague 10,Czech Republic

Væske eller kabel, det er svaret.

Så sitter jeg her, i Oslo, med en bayer nær neven og iPad'en foran meg. Har gjort en testsminke for en reklamefilm, som gikk sådær. Fikk bekreftet hva som funket og hva som må jobbes med. Tror dette blir det bra, så lenge make-up artisten som skal være på sett ikke føkker opp det hele. Frykter ikke det, Michelle er en som har min fulle tillit.

Skal vi se - det er søndag, klokken er 17:12 når dette skrives og jeg lurer på hva som er med verden når folk drikker som om de fryktet å møte mandagen fyllesykfri. Én øl eller to er ok, men når de begynner med sprit i ymse farger begynner jeg å lure.

Frågan er - hva har dette med motorsykkel å gjøre. Absolutt ingenting! Men det neste er dedikert til min Harley-Davidson 1983 XLX-61.

Ok. Jeg kjøpte meg en pent brukt 1983 sportster. En jernsportster med nærmere 30 år på baken. En kan ikke forvente noe særlig av så gammel sykkel, men det er faktisk jeg som klarer å føkke det hele opp. Hur? Tja. Jeg fikk mye hjelp av løs grus, det skal jeg inrømme. Men jeg skal også si at det ikke bare var grusens feil, feilen lå hos meg som er for tynn og svak til å holde en nærmere 300-kilos sykkel oppestående på to hjul når tyngdekraften bestemmer seg for å håndheve de fysiske lover.

For å gjøre en kort historie enda kortere - jeg klarte å legge ned sykkelen. Og noe kjedde med gir-sjalteren mens den lå nede. Selvsagt, ikke med gummi-dubbeditten som er i direktekontakt med venstrefoten, men et sted dypt der inne i kjelleren på sportster motoren hvor tannhjul og friksjon gjør at sykkelen beveger seg forover.
En merkelig tikking når motoren går. Har prøvd å finne ut av det, men foreløpig til ingen nytte. Mistenker skifte-gaffelen inne i girkassa har blitt ørlite bøyd, så den tøtsjer borti noe, men det er bare en teori. Og vi får se når jeg kommer tilbake fra Praha. Blir litt skruing så jeg kan kommutere til skolen iallefall fram til snødronningen bestemmer seg for å tre frem fra sitt kjølige vinterresort.

Jeg skal forkorte historien enda mer og kutte vekk overflødig fluff (selv om det er dét som gir en historie sin sjel og troverdighet).

Hydraulikk var ikke spesielt nærværende på en '83 sportster. Det nærmeste man kommer er bremsesystemet - og det er vel det. Alt annerledes er kabel- eller direktestyrt. Så også kløtsjen, det som faktisk gjør det mulig å starte opp sykkelen uten at du hopper framover som men annen idiot. Og gir muligheten til å skifte gir underveis. 1. gir kan bare flytte deg så fort før motoren hyler i smerte. For ikke å snakke om hvor lang tid tannhjulene der i kjelleren holder ut før de gir opp og løser seg opp under presset.

Jeg leser et par forum, det skal jeg inrømme. XLForum er min favoritt, selv om det er fyllt av amerikanere med sine særegenheter. Og mens man aner fred og ingen fare leser man om Hydro Clutch, en hydraulisk kløtsj. Og siden jeg allikevel må åpne faenskapen for å se åssen det ser ut der inne kan jeg likegodt installere en slik en. Ikke så mye fordi det jeg har nå ikke funker, men fordi verden faktisk har beveget seg videre og fordi jeg er eksperimentell av meg. De som kjenner meg vet jeg er en gadget freak, og for meg er dette en ypperlig gadget, og noe som gjør at biken skiller seg enda mer fra mangfoldet. Og om det gjør girskift til en enda bedre opplevelse er det bare et pluss i boken.

Kommer tilbake med rapport når den vel er installert og prøvekjørt. Må bare få den i hus først, men det er vel så mye opp til fraktselskap som til noe annet. Burde vel være her i løpet av tre uker?

Inntil den tid - tjallabais.

- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Café Fiasco, Oslo

Ventetid

Så sitter jeg her i varmen. Jeg hadde time klokka 16, men allerede 16:19 idet dette skrives. Det er én foran meg i køen, så jeg er neppe ferdig før klokka 5. Men, men. Chikata ga nai. Det som skjer, det skjer.
Det er ingenting alvårlig. Det er ingenting feil i det heletatt. Annet enn av C1-førerkortet mitt utløper i midten av juli, og at jeg trenger en legeatest før jeg kan reise til Drøbak å få det fornyet for nye 5 år (om jeg har forstått det rett).
Det føles litt kjedelig å sitte her i varmen, når værmeldingen har spådd pissregn den neste uka. Burde vært ute og sugd opp nok sol til at det hadde holdt det gående til solen igjen returnerer og nok en gang tenner livsgnist og sommerglede.

Så, kom igjen der inne. Bli ferdige så jeg kam trekke meg tilbake igjen.

Ps


-- Post On The go from my iPhone.

Location:Venteværelset på et legekontor i Ås

Ventetid i sommervarmen

Av og til et det å ta seg en time på bakenden balsam for sjelen. Særlig når man innser at med litt planlegging kunne det vært unngått, men at det faktisk kanskje var for det beste når alt kom til stykket.
Som i dag, på vei til Tønsberg. Hadde jeg sjekket rutetiden for bussen fra Horten til Tønsberg kunne jeg taimet reisen noe bedre. Istedet for å vente i Horten, på en kafé med en kopp kaffe (øl hadde vært bedre, men siden jeg skal jobbe når bussen endelig dropper meg av utenfor studioet til Steinar, fant jeg ut at den trygge ruta var veien å gå. Det sagt, en øl hadde vært ytterligere en god smøring av sjelelig balsam på en varm sommerdag).

Jeg sitter ved et bord, skriver dette og har utsikt til tre unge, vakre og rimelig velformede eksemplarer av arten Homo Sapiens Femininus. Bare ikke si noe til kona om at jeg faktisk har dem i blikket hver gang jeg hever øynene fra tastaturet. På den andre siden, de er vanskelig å ikke legge merke til, der de sitter i sommerlige klær og kvinnelige attributter spredt utover synsfeltet. Som sagt, hold det for deg selv.

Men jeg fikk det bekreftet igjen hvorfor jeg kjøpte meg en Harley- det å satse på det offentlige har aldri vært en god idé. Du kan'ke stole på dem. Når jeg får det midlertidige vognkortet vil det være egendrift for alle penga. Siden jeg ikke har hatt egen bil på endel år, og ikke har planer om å anskaffe en, har jeg til nå vært avhengig av å låne kjøretøy, noe som alltid er frustrerende, ikke bare for den som må låne bort bilen, men vel så mye for den som låner bilen, i dette tilfelle undertegnede.
Med en egen baik vil det forandre seg. Man kan kaste seg i salen når det er behov for det, uten andre tanker enn å kle seg etter været. Det er selvfølgelig kjedelig å kjøre når det pisser ned, når det faktisk regner oppover eller vannrett, men når man tar et valg er det ikke så mye annet å gjøre enn å leve med det. Den gamle klisjeen eksisterer også her, den med dårlige klær og dårlig vær. Trenger ikke si så mye mer, gjør jeg?

Kan jo nevne litt hva jeg har anskaffet. En 1982/3 Harley-Davidson jernsportster, for tiden lakkert matt svart, men har planer i vinter. Den går greit, har en viss tendens til nysing, men den går som forventet av en såpass gammel sykkel. Jeg visste hva jeg gikk inn i. Dette er, tross alt, den 2. jern-sportsteren jeg har. Den er et par år yngre enn den første, og jeg kan se endel forandringer, blant annet er ramma betraktelig kraftigere konstruert. så når jeg en gang får skrudd sammen '79-ern blir det valgets kval og to i garasjen. Luksusproblem tror jeg det kalles.

Vel, da sitter jeg på bussen til Tønsberg, 40 kroner fattigere, og om man gjør en kjapp kalkulasjon for hvor mye det faktisk koster å reise offentlig: tog: 73, båt: 33, buss: 40. Totalt, én vei, 146,-. Med sykkel: bensin: ca 30, båt: 55. Totalt, én vei, 85. Hmmm, nesten halve prisen. Det er selvsagt ikke tatt med alle andre utgifter på sykkelen, men tror nok vi kommer i mål på under hundrelappen.
Raid on!



- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Ringshaugveien,Tonsberg,Norway

Puppets in Prague, dag 9 og 10

Så er det slutt, det er over og ut, nå skal vi dra langt herfra...

Og for de som ikke har hørt denne før er det hentet fra Øystein Sundes Påsketur. Ikke at vi er på påsketur her borte, det bare føles litt sånn, med 8-9 varmegrader og hundedrit som stikker opp fra snøen.

Dag 9
Folk flest begynner å få dårlig tid. Slutten er rett om hjørnet, og siste dagen er, om ikke helt fullpakket så i allefall kort og intens. Den 9ende dagen er viet helt til verkstedarbeid, uten noen form for eksterne forstyrrelser. Så det limes og det sys, det klippes og det skjæres, det males og settes sammen til det, til slutt, blir en animasjonsdukke med trehode, latexhender, skumgummikropp og vaierskjelett.

Dag 10
Frokost, så verksted. Dagen er kort og det er program, så de fleste skynder seg for å bli ferdige. Mitt eget troll står og ser på meg, det ble gjort ferdig i går. Storebroren er ikke ferdig, og jeg innser det kan bli vanskelig å faktisk gjøre ham ferdig, men jeg gjør mitt beste. Jeg skjærer hoder så vannblemmene spretter fram.
En tur til UPP blir plutselig tilbudt, og vi sier ikke nei. UPP er et post-produksjonsselskap og VFX-firma med rundt 100 ansatte (+/-). De har en meget imponerende klientliste, og arbeidet ser ut til å være helt der oppe.
Dette besøket tok vel en god time, og vi fikk se noen av fascilitetene og noe av utstyret. Men siden de er bundet av NDA både øst, vest og i midten var det ikke så mye vi kunne se av ting de jobbet med. Greit nok. That's bissniss.
Etter lønsj med retur til verkstedet hvor de siste hender ble lagt på verket var det opprydding, bilder av både dukker og dukkemakere før vi besøkte en utstilling med Kuky og derpåfølgende teaterforestilling. Forstillingen hadde ingenting med Kuky å gjøre, men var en jungelbok-fortelling om slangen og mungoen. Interessant, om enn med litt for mange dødpunter med meningsløse lyder. Skjønner hvor de ville hen, menn det funket ikke helt.
Vi avsluttet kvelden hele gjengen med pøb-skoa på og vandret sammen inn i de sene nattetimer før vi reiser hver til sitt, de fleste med fly og noen over svært lange avstander.
Så, til neste gang, sayonara.

- Posted using BlogPress from my iPad, i påvente av at frokosten skal starte klokka 08:00 før det er handletur i Praha.

Location:Dykova,Prague 10,Czech Republic

Puppets In Prague, dag 7 og 8

Dag 7 og 8 er over. Bare to dager igjen av PIP for min del. Det har vært et fantastisk kurs så langt, og nå er det bare avslutningen igjen. En kjapp oversikt over hva vi gjorde i går og i dag:

Dag 7:
Dagen begynte med en forelesning med en av regissørene og animatørene til Fimfarum, Auriel Klimt, hvor han fortalte om filmen, om sine tidligere filmer og et av sine nåpågående prosjekter.
Etter dette gikk Zdar gjennom kostymer for dukker. Og etter det var det tid for å fortsette på dukkene, med tilskjæring av kropp og hode.
Jeg og en til besøkte Milan Vinš' metallverksted for å lære metalldelen av armaturene etter lønsj.
Han har et ørlite verksted i en kjeller i en kommunistblokk (med andre ord, en som ble bygget under kommunismen). Han er egentlig gullsmed, men skiftet felt for å jobbe med dukker og film for en hel haug med år siden, og har et utall filmer og reklamefilmer på samvittigheten.
I denne kjelleren har han en liten dreiebenk, en søylebormaskin, en skrustikke, en liten loddegrue og en ambolt. Et par stoler, og en haug med metaller og ymse håndverktøy, skruer og annet forbruksmateriell fyller resten av plassen. Og her lager han sine mesterverk. For det er det han lager. Små mesterverk som skjules under klær og som kun har én misjon i livet - å holde dukkene på plass mens de animeres.

Det var et interessant besøk. Vi dreiet, borret, loddet, saget og filte, og sluttresultatet var et kuleledd. Enkelt og greit. Det tok et par timer, og siden vi kom litt seint i gang hadde vi heller dårlig tid. Men vi klarte å bli ferdige med hvert vårt ledd før vi ble hentet og kjørt til Svandovo Theatre, hvor de viste forestillingen Tibet, av Buchty a loutky. Jeg skal ikke kommentere forestillingen, annet enn å si at dukkene var bra, og dukkespillerene vet hvordan de skal bruke dem, men eksperimentelle ting, vel, det æ'kke helt min greie.

Dag 8
Robert Smolik, setdesigner og animatør, startet dagen med å snakke om sine erfaringer i filmen Kuky se vraci. En interessant forelesning om problemer og utfordinger i å lage denne ganske spesielle filmen. Flere av skuespillerene fra teaterstykket vi så dagen før var også animatører i Kuky, så det helenhenger sammen også her borte.
Resten av dagen ble tilbrakt med treskjæreverktøy i den ene hånden og et stykke tre i den andre, før de nå riktig formere stykkene ble borret i, stukket og limt med myk aluminiumswire for deretter å bli kledd med skumgummi som siden skjæres til og dekkes med klær eller annet ønsket materiale.
Og før vi visste ordet av det var dagen over, og nå sitter jeg her og skriver dette.

- Posted using BlogPress from my iPad, etter å ha spist en hel yoghurt til kveldsmat.

Location:Holandská,Prague 10,Czech Republic

Puppets In Prague, dag 4

Dagen begynte med en tur for å lære hvordan man lager foam latex hender for stop-Motion. Ingenting jeg ikke visste fra før - men det er ganske fascinerende å se en som lager foam latex fra bånn av, med diverse pulver og væsker som males sammen i en morter før det tilsettes latex og det hele piskes opp. Det vanlig tilgjengelige greiene er i flasker som man blander, men dette var virkelig hard-core og noe, om man skal bruke uttrykket, øst-europeisk. Herremannen vi besøkte er den siste gjennlevende helten som lager disse tingene her i Praha. Han visste virkelig hva han holdt på med, og det var utrolig å se en håndtverker i aksjon.
Etter dette besøket var det tilbake til verkstedet hvor resten av kurset sksl foregå og lage våre egne hender med former som det siden skal støpes foam latex i. At noe så smått skal ta så lang tid. Men vi klarte å bli ferdige i dag. Modelleringa så helt for jævlig ut, og formen var så-som-så. Men dette er for oss bare en test, ikke det endelige resultatet. Vi har planer, ser du...

Vi sugde til oss litt kultur på kvelden, helt utenom programmet, ved å besøke Dvořákova síň, en berømt konserhall i Praha, hvor det var Tsjekkias filharmoniske orkester som holdt konsert av Dvořák og Sibelius. Fantastisk lyd, om enn litt kjedelig musikk. Men det var mer enn verd pengene og besøket. Den siste delen av kvelden (før dette ble skrevet på motellrommet) var et besøk til stampuben hvor det ble intatt god mat og godt øl. Jeg er knapt halvveis i øllista der, og håper å rekke over det resterene før snuten vendes tilbake til den sosialkommunistiske steinrøysa.


- Posted using BlogPress from my iPad sånn sent på kvelden, med magen full av øl og mat. Noe som gjør meg lykkelig.

Location:Dykova,Prague 10,Czech Republic

Puppets In Prague, dag 1, 2 og 3

Dag 1
Ah, dagen er over. Sliten i kroppen og stappa i hodet. Kulda har gjort det enda tyngre, og vi har stort sett sittet med jakke på inne i verkstedet og i studioet. Kulda ute trenger inn i store lokaler, og når man sitter stille og hører på eller diskuterer har kulda en tendens til å trenge djupt inn i kroppen. Så morgendagen begynner med å kle seg bedre enn i dag.
Morgendagen betyr animering, den første av to dager. Vi er to grupper som skal animere i parallell på to sett, et interiør og et eksteriør. Dagen etter (mao i overimorgen) bytter gruppene plass.
Vi er en ganske så internasjonal gruppe: to dansker, en nordmann, en polakk, en Kiwi, en japaner og fem amerikanere. Så det hele foregår på engelsk, siden det er det eneste språket alle har felles, både oss studenter og de lokale ekspertene.

Vel, sengetid, før en ny morgendag med nye utfordringer. Det er rykter om at været skal varme seg opp (antar den varmer opp til våren) de neste dagene, og at morgendagen skal være den kaldeste før returen heimattatt. Lå oss håpe ryktet stemmer.

Dag 2
Første dag med animering. Det tok litt tid før vi kom skikkelig i gang - det største problemet var faktisk å komme opp med en historie vi kunne fortelle i løpet av 15 sekunder med maks seks kamerainstillinger. Dette skulle også være fortsettelsen på den andre gruppens verk. Kort fortalt er historien som følger: Et sirkus kommer kjørende til en leilighet, de kommer inn i leiligheten, gjør endel magiske greier før de går ut igjen, inn i bilen og kjører vekk igjen.
Antar sjefen for kurset har sett for seg noe, om hvordan det kunne gjøres, sammen med animatrøsa som hjalp oss i studioet.
For som så ofte skjer med studenter: de gjør noe helt annet enn du forventer, og de er svært vanskelige å overale til å gjøre det slik du ser det for deg. Om det blir bedre eller verre er alltid vanskelig å spå - også her.
Vel, jeg var i gruppa som skulle begynne inne, og som seg bør og hør satte vi lista høyt der oppe, nedten ute av syne. Ingen av oss hadde animert før, og vi trodde vi kunne ta et godt javs av verden. Det begynte brutalt, men roet seg utover. Dette med timing og hvor lang tid faktisk tar i virkeligheten i forhold til den tiden du bruker på å faktisk animere er en merkelig sak. Vi skyter på toere, noe som betyr at det er én animasjonsbevegeldr pr. to rammer, noe som vil si at det som beveger seg beveger seg med opptil 12,5 bevegelser i sekundet. Unntaket er om du gjør virkelig raske bevegelser, da kan ofte det å skyte på enere (en bevegelse pr. billedrute) være det beste. Men det å taime ting er ikke så lett som man skulle tro, for det er ikke bare å flytte på det som nå skal flyttes på helt vilkårlig - det skal være en begynnelse, hovedbevegelse og avslutning. Typisk er sakte, litt raskere, litt raskrere (gjenta til ønsket hastighet), hovedtempo (gjenta til du nærmer deg slutten), litt saktere, litt saktere (og gjenta til du har kommet til sluttposisjon, hvor du forhåpentligvis har stoppet opp). Det må telles sekunder, rammer og skudd. Og det hele tar lenger tid enn man skulle tro, spesielt som nybegynnere som vi var. Og for å gjøre det hele enda enklere må eventuelle kamerabevegelser gjøres på hver ramme. Med andre ord: kamerabevegelse, skudd, kamerabevegelse, skudd, animasjon, skudd, kamerabevegelse, skudd, kamerabevegelse, animasjon, skudd, gjenta ad nauseatum til du er ferdig.

Det som gjør det hele enda mer festlig er at man er fem-seks på en gruppe, og ingen er egentlig helt enige om hvordan det skal gjøres, og selv om det utnevnes en regissør er det ikke sikkert alle de andre er helt enige om hvordan tingene skal gjøres, og siden alle skal gjøre litt (animasjon, kamera, knappetrykking på datamaskinen, lyssetting, telling, etc) hender det at rollene overlappes litt, og at noen brøytet seg vei og gjør sitt når andre har helt andre planer, og bare er halvveis framme mot målet.
Men, vi overlevde første dag sånn mer eller mindre som fortsatt venner. Og etter at dagens økt fra 09:00 til 19:00 var ferdig var det visning av animasjonsfilm. "På loftet: Hvem har bursdag i dag" av Jiří Barta. En film som er visuelt spennende, om enn litt tynn rent historiemessig og kanskje litt drøy kost for målgruppen som er barn. Den er mer egnet for barn(s)lige voksne. Spørs om ikke denne filmen havner i kofferten på veien hjem.


Dag 3
Alt går så meget bedre med trening, så også med animasjon. Der vi i går slet med å få det til å flyte, med animasjon og timing gikk det i dag unna så det føk. Vi animerte så armer og hoder klasket veggimellom. I går skjøt vi jeg vet ikke hvor mye, men vi skjøt flere ganger så effektivt i dag, og alt så også mye bedre ut. Bedre inn- og utpunkter, mye bedre timing og tilstrekkelig med tid for å vise det vi ønsket. Og vi kjente hverandre litt bedre, noe som også hjelper endel.
Fram til lønsj avsluttet vi gårsdagens innescene, hvorpå vi etter lønsj gikk over til utescenen. Vi måtte bli ferdige til klokka 18, og vi var ferdige med det siste skuddet klokka 18:10. Not bad.
Noen gikk på kino for å se en ny film av Jan Švankmajer etter obligatorisk vegg-signering i studioet, men jeg var litt for sliten og sulten til denslags. Gikk heller til min nye, Prahaske stampub og hadde meg mat og en øl før jeg skled meg tilbake på holka til motellet for å skrive dette.
Men skal høre hva de som gikk synes om filmen - og det kan være jeg tar en tur på egenhånd...


- Posted using BlogPress from my iPad sittende på et motellrom i Praha med Marina and The Diamonsd strømmende gjennom PortaPro'ene.

Location:Dykova, Prague 10, Czech Republic

Finnair - service not included

Sorry, finner, men flyselskapet deres suger. Kanskje ikke like mye som SAS, men det er ikke langt unna.
Den eneste grunnen til å reise med Finnair er at det tar et par timer kortere tid fra Oslo til Osaka, ganske enkelt fordi de flyr østover fra begynnelsen av. Alle de andre selskapene flyr via London, Frankfurt eller andre europeiske byer, noe som gjør flytiden to-tre timer lenger.
Merk, jeg sa den eneste grunnen. Som tidligere skrevet om saken har de elendig mat, sørvisen er så godt som fraværende, og flyvertene er, vel, finske. Noen japanske, men for det meste finske.
Vi fikk nok en gang føle Finnairs service-iver på denne reisen. Det vi ikke visste da vi bestillte tur til Osaka denne gangen er at Finnair vanligvis streiker i april og desember. Og gjett hva som skjedde. Joda, de streiket. Denne gangen kabinpersonalet. De trenger vel litt mer flesk på beina, de er altfor sexy. Not.

Ikke for det, de har sikkert en god grunn til å streike. I allefall mener de det selv. Men dersom de missliker det sp sterkt, kan de ikke finne noe annet å gjøre? Må være en mengde andre jobber der ute som passer dem bedre. Sikkert en hel rekke toaletter som må vaskes også i Finland? Men jeg ser ut til å ha skrævet vekk fra målet. La meg skrive tilbake.

I korte ord, her er hva som skjedde.
Det var en mørk og stormfull aften...
Siden jeg har min trofaste iPad med meg over alt, kan jeg motta e-post også over alt. Og det tikket inn e e-post om at det var streik blant kabinpersonalet og at de beklaget dette så frykelig og alt det der, men at man kunne ringe et nummer om man ønsket å forskyve reisen, eller om man ønsket å få refundert den ubrukte delen av reisen.
Siden dette var i begynnelsen av reisen vår, tenkte vi ikke så mye over det. Returen var kanselert, men vi hadde et (tåpelig? naivt?) håp om at streiken skulle gå over før vi skulle tilbake.
Vel, en ulykke kommer sjelden aleine, som de sier, og for vår del ble min bedre halvdel sjuk, og det var umulig for oss å takke ja til erstatningsflyvingen vi ble tilbudt, som var på totalt 23 timer og 5 minutter (mot 13 timer og noen minutter) og som gikk via Hong Kong (fyllt med kinesere fulle av halsdemoner som på død og liv skal harkes ut) og Frankfurt. Etter mye om og men og en formue i telefoner fikk vi utsatt reisen til i dag, den 11.12 dhå 2010. Da må vel streiken være over, eller hva?
Vel, ja. Den sluttet i går (10.12), men hjalp det noe? Flyet ble kanselert, og vi fikk beskjed klokka 02:30 på natta via SMS. Normale mennesker sover på den tiden, og vi er forholdsvis normale.
Så klokka 5 på morgenen den 11. desember fikk vi vite at det ikke gikk noe fly den dagen. Og det ble å kaste seg over telefonen og prøve å redde situasjonen. Jobben venter ikke, og vi var allerede på tre dager med eksta "fri".
Vel, vi klarte å komme igjennom til Finnland på overraskende kort tid - bare tre runder med samme sang. Damen jeg snakket med var hyggelig nok, og hun klarte å booke oss på rekordtid om til en Lufthansa som gikk til Fankfurt for deretter å sende oss med SAS (grøss) videre til Oslo. Total ekstra reisetid omlag tre timer.
Alle medaljer har to sider, også denne. Ulempen er at vi må reise via Frankfurt, noe som gir lenger reisetid. Fordelen er at vi ikke reiser med Finnair. Lufthansa er støvelskaft over Finnair i kvalitet. Maten er noe bedre (du kan faktisk velge mellom to retter som ikke er overkokt og fortsatt frossen), setene er bedre, kabinpersonalet er bedre. I det heletatt, der Finnair har noe Aeroflotisk over seg er Lufthansa ordnung og service på tysk manér. Så får vi se hvor mye SAS klarer å føkke opp den siste delen av reisen. Kjenner jeg dem rett får de det helt sikker til, på en eller annen måte.

- Skrevet på Kansai International, Osaka og et sted over Russland using BlogPress from my iPad.
- Sendt en eller annen gang når vi er i Norge.

Puppets in Prague animation workshop.

Etter følgende reiserute: tog, tog, fly, buss, t-bane, motell, saumfaring, restaurant og butikk er jeg nå tilbake på motellet som er bare noen få minutters gange fra verkstedet jeg skal tilbringe de neste 10 dagene. Dagene skal brukes sammen med en broket gjeng fra hele verden (eller i det minste fra ganske mange verdensdeler), som alle er interessert i den klassiske, østeuropeiske animasjonen, den uten tråder, som Pinnochio synger så fint under Disneys trenede hender.
Vi skal lage dukker med tre og wire-armaturer, animere og filme og i det heletatt ha masse hjernefylling og fingertrening i stop-Motion-animasjonens verden.
Om du lurer litt mer på hvor jeg skal kan du ta en tur til følgende hjemmeside: puppetsInPrague.
Om jeg gleder meg til det skal begynne?
Seff'ern.

Mer kommer, med bilder og annen morro, ettersom dagene skrider hen.

Og, ja, burde kanskje nevne dette også: verkstedet i Norge er Ikke helt tomt. Kan ikke garantere når det er folk der, siden jeg ikke er der personlig, men ring om du trenger noe. Roaming er en fantastisk (men dyr) greie. Eller, enda enklere, send en e-post eller bruk kontaktskjemaet.

Til neste gang: tuddeluu.


- Posted using BlogPress from my iPad fra et motellrom i Praha.

Location:Prague 10,Czech Republic

Du har aldri opplever regn om du ikke har opplevd regn i Tokyo...

Nå skal det sies at overskriften kanskje er noe pretensiøs - jeg ber om unnskyldning til alle de som har opplevd tyfoner eller andre ulumskheter rundt om i verden.
Siden dette er en personlig blog, om reiser og ting jeg foretar meg, er dette slikt jeg opplever personlig. Og overskriften passer bra for min erfaring.

Tilbake til selve artikkelen.
Tokyo er en asfaltjungel. Det er asfalt, betong og kanter opp til sidewalks, noe som gjør veiene til potensielle elveleier når det virkelig pisser ned, og katter og bikkjer ikke er nok til å beskrive den ufattelige mengden med vann som kommer fra oven. Løver og mastiffer, kanskje, men det er ingen hundedyr som er store nok til å beskrive hullet som åpner seg til syndeflodens mimreklubb.
For å gjøre en kort historie lenger skulle vi fra hotellet i Tokyo til Tokyo stasjon (Tokyo Eki, på japansk), men da vi kom til utgangsdøra på hotellet bare så vi på hverandre og bestilte en drosje. Det var en mur av vann, og med vindkast som slengte det rundt.
Drosjen stoppet rett utenfor, men uansett hvor han parkerte var det f em cm med vann vi måtte igjennom før vi kunne stige inn. Og bare det å ha døra åpen lenge nok til at vi kunne dukke innunder var nok til at setet var søkkvått og både bagasjen og passasjerer var dryppende våte.
Reisen til stasjonen var en opplevelse. Det må ha vært opptil 30 cm med vann på det dypeste, og de føltest nesten som å være i en bilvask med spyling både fra oven, fra unden og fra sidene. Spruten fra dekkene var fem-seks meter lang, og at vi ikke vannplanet var et under. Viskerene gikk så det røyk fra drivmotoren, og allikevel var det umulig å se brøkdelen av et sekund etter at viskerbladene hadde tatt en sveip over og før de kom tilbake igjen. Du kan se av bildene under hvor ille det var.

Her har viskerbladene nettop passert - og det er like ille. Sjåføren var rimelig stiv bak rattet :)

Bildet sier ikke nok om hvor sykt mye vann det var. Jeg kom desverre ikke på å ta bilde før vi var nede på flata, og da hadde det verste gitt seg.

Typisk nok sluttet det nesten å regne da vi hadde vært på stasjonen i en 10-15 minutters tid. Det drypper litt, så det var ikke helt slutt på vannet fra oven, og det viste seg at toget var forsinket (gisp!) grunnet regn og vind, så vi var faktisk 25 minutter for sein ut fra stasjonen. Togføreren kjører som en gal for å ta igjen det tapte, og det er enda for tidlig å si om vi kommer til Kyoto på tiden eller om vi er forsinket også der.

- Skrevet med BlogPress på min iPad på strekningen mellom 東京 og 京都.

Shinkansen og gleden ved å reise i Japan

For de som aldri har reist i Japan, dette er noe dere må oppleve for å forstå. Og for de av dere som har reist i Japan, spesielt med Shinkansen, vêr hva jeg snakker om, så nyt minnet. Og for de av dere som har reist i Japan og har dårlige minner (av en eller annen grunn), prøv igjen.
Vel, here it goes.

Shinkansen er hurtigtogene som binder sammen Japans største byer og tettsteder. Japanerene har hatt Shinkansen i minst 30 år, sansynligvis lenger. Har ikke mulighet til å sjekke nøyaktig her jeg sitter, men slå opp i Wikipedia for nøyaktig informasjon om historie og detaljer ellers.
Togene går fryktelig fort, og de kan mer sammenlignes med vingeløse fly enn tog - de har en distinkt flyfølelse, ikke bare ved utseendet, men også hvor stille det går. Det er som å fly med litt turbulens, og hundre ganger bedre (både hastighet og komfort) enn våre "hurtigtog".
En annen ting med Japan og reise, spesielt med tog, er noe som kalles eki-bento, eller stasjonsmatpakker. Vi snakker ikke om glorifiserte brunostblingser med et visst norskklingende navn, men delikate, velsmakende måltider for det samme du betaler for et par pølser på Narvesen.
Tok et bilde av eki-bentoen jeg kjøpte i Kyoto og som var brønsjen min på vei til Tokyo. Dette sammen med en flaske grønn te er et herremåltid som ikke akkurat gjør det fristende å gå tilbake til norsk lønsjmat som selges på stasjonskiosker rundt om i det ganske land.



Kan man ikke kjøpe mat på stasjonene, er det også her vognservice, men igjen, her gjøres det med stil og delikate retter til en pris som ville fått cateringen på NSB til å gremmes. Ingen brunostbudeier som pusher blaute baguetter, smørlefser og vellagret kaffe, men med flyvertinner av den japanske typen med et utvalg som vil få enkelte Brustadbuer til å bli misunnelige.

Det jeg kommer til å si nå kan kanskje høres ut som kritikk av NSB - og du har helt rett. For å si det mildt, NSB kan mer sammenlignes med et togselskap et sted nede i okubokuland (som er et sted hvor det er masse sol, masse mennesker og alt er sånn litt på sleng) enn å være et statseid selskap hvis oppgave er å frakte mennesker og gods i et av verdens rikeste land.
Still deg på en stasjon i Norge. Hvor spiller egentlig ingen rolle, plukk en stasjon. Gjenta det samme hver dag i en uke, stå på samme sted. Tell hvor mange ganger toget stopper på samme sted (med andre ord - hvor døren på toget er). Svaret er null. Du vil, garantert, bli nødt til å løpe i en eller annen retnng for å komme til døra som slipper deg inn på toget.
Én ting er at toget bare unntaksvis kommer når det skal. Noe helt annet er at toget aldri stopper på det samme stedet. Det er litt synd å si det, men NSBs lokførere er føkkings amatører når det gjelder å kjøre tog. De klarer å komme opp i fart og holde farten, men de kan ikke beregne hvor toget skal stoppe.

En grunn til at jeg nevner dette med Shinkansen er at det er snakk om å lage en virkelig høystastighetsbane i Norge. Det snakkes om å bestille tog fra Frankrike eller Tyskland. Som om de har greie på slikt. Se bare på krengetogene vi har. For å si det sånn; de var ikke norske og de var ikke japanske.
Hvorfor ikke kjøpe teknologi som er veltestet og som er et av de mest presise og pålitelige i verden? Japan og Norge har mange likheter, og skal man lage høyhastihetsbane fra for eksempel Oslo til Bergen må det uansett legges ny trassé, slingrevalsen vi har nå vil ikke fungere samme pokker. Rette strekk og slake kurver er det eneste som funker. Det vil nødvendigvis bli tuneller på de mest værutsatte stedene og strekkene, så billig vil det ikke bli. Men Norge har mer penger enn de aner hva de skal gjøre med, så hvorfor ikke gjøre det skikkelig. For én gangs skyld?

I rettferdihetens navn - Japan har nesten 30 ganger så mange mennesker som Norge, så de har en viss standard det forventes av dem, men må vi på berget faktisk ta til takke med det vi får servert?

- Posted using BlogPress from my iPad

Tilbake til Japan

Så er vi her. Etter en laaaaaaaaaaang tur med fly. Fra -11 grader til +11 grader. Venter nå på min hulde viv som handler på Lawson-kiosken her på KIX. Mon hva hun kommer ut med? Følg med i neste avsnitt på den spennende fortsettelsen.
Ah, onaka ippai desu. 4 onigiri (to umeboshi, en kombu og en med flak av tørket tunfisk), to anman (dampede boller med fyll, her en med azikibønner og en med kurry) og en flaske grønn te.
Oishikatta desu.
Neste stopp er en kald latte på Starbucksen her på Kansai Internasjonale før rumpa settes på toget til Kyoto med derpå skifte til Ayabe og mine svigerforeldres hus, denne gangen med svigerinne boende i første etasje grunnet en ny gutt/nevø/barnebarn i familien og viv og meg sovende på vårt vante rom - over barnerommet.

Nå er det sengetid etter en bedre middag med godt japansk øl (Asahi Superdry) til god mat bestående av daikon, tofu, shiitake, gulrot, fritert fisk, ris, brokkoli, tomater og en spesialpickel med kinakål. Alle grønsaker (med unntak av tomaten) er dyrket av svigerfar. Så de smaker ekstra godt, fordi vi vet hva som er i dem.

Så med duvende hode etter timesvis på fly og tog er det på tide å få denne avgårde.
I morgen er det ny dag med nye utfordringer.


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Kansai International, Osaka, Japan