Stille, stille, stille.

Det har vært stille for so long.
Det er selvsagt min skyld - livet og jobben hane kommet i veien. Hjemme har ikke vært den kreative høyborg jeg har trengt, og Internett, det pokkers fokussluket, har vært i veien for kreativitet og selvuttrykk. I det hele, jeg har vært i et kreativt vakuum, og det har vært mer interessant å se hva andre har kreert framfor faktisk å gjøre noe selv.
Kan være den seneste turen til Japan fikset på det. Nå klarer jeg i allefall å komme meg opp til fornuftig tid, og det er da jeg er mest kreativ. Må bare holde dette mønsteret videre, så kan det være gode ting skjer.


-- Post On The go from my iPhone.

Location:Skiveien,Greverud,Norway

Væske eller kabel, det er svaret.

Så sitter jeg her, i Oslo, med en bayer nær neven og iPad'en foran meg. Har gjort en testsminke for en reklamefilm, som gikk sådær. Fikk bekreftet hva som funket og hva som må jobbes med. Tror dette blir det bra, så lenge make-up artisten som skal være på sett ikke føkker opp det hele. Frykter ikke det, Michelle er en som har min fulle tillit.

Skal vi se - det er søndag, klokken er 17:12 når dette skrives og jeg lurer på hva som er med verden når folk drikker som om de fryktet å møte mandagen fyllesykfri. Én øl eller to er ok, men når de begynner med sprit i ymse farger begynner jeg å lure.

Frågan er - hva har dette med motorsykkel å gjøre. Absolutt ingenting! Men det neste er dedikert til min Harley-Davidson 1983 XLX-61.

Ok. Jeg kjøpte meg en pent brukt 1983 sportster. En jernsportster med nærmere 30 år på baken. En kan ikke forvente noe særlig av så gammel sykkel, men det er faktisk jeg som klarer å føkke det hele opp. Hur? Tja. Jeg fikk mye hjelp av løs grus, det skal jeg inrømme. Men jeg skal også si at det ikke bare var grusens feil, feilen lå hos meg som er for tynn og svak til å holde en nærmere 300-kilos sykkel oppestående på to hjul når tyngdekraften bestemmer seg for å håndheve de fysiske lover.

For å gjøre en kort historie enda kortere - jeg klarte å legge ned sykkelen. Og noe kjedde med gir-sjalteren mens den lå nede. Selvsagt, ikke med gummi-dubbeditten som er i direktekontakt med venstrefoten, men et sted dypt der inne i kjelleren på sportster motoren hvor tannhjul og friksjon gjør at sykkelen beveger seg forover.
En merkelig tikking når motoren går. Har prøvd å finne ut av det, men foreløpig til ingen nytte. Mistenker skifte-gaffelen inne i girkassa har blitt ørlite bøyd, så den tøtsjer borti noe, men det er bare en teori. Og vi får se når jeg kommer tilbake fra Praha. Blir litt skruing så jeg kan kommutere til skolen iallefall fram til snødronningen bestemmer seg for å tre frem fra sitt kjølige vinterresort.

Jeg skal forkorte historien enda mer og kutte vekk overflødig fluff (selv om det er dét som gir en historie sin sjel og troverdighet).

Hydraulikk var ikke spesielt nærværende på en '83 sportster. Det nærmeste man kommer er bremsesystemet - og det er vel det. Alt annerledes er kabel- eller direktestyrt. Så også kløtsjen, det som faktisk gjør det mulig å starte opp sykkelen uten at du hopper framover som men annen idiot. Og gir muligheten til å skifte gir underveis. 1. gir kan bare flytte deg så fort før motoren hyler i smerte. For ikke å snakke om hvor lang tid tannhjulene der i kjelleren holder ut før de gir opp og løser seg opp under presset.

Jeg leser et par forum, det skal jeg inrømme. XLForum er min favoritt, selv om det er fyllt av amerikanere med sine særegenheter. Og mens man aner fred og ingen fare leser man om Hydro Clutch, en hydraulisk kløtsj. Og siden jeg allikevel må åpne faenskapen for å se åssen det ser ut der inne kan jeg likegodt installere en slik en. Ikke så mye fordi det jeg har nå ikke funker, men fordi verden faktisk har beveget seg videre og fordi jeg er eksperimentell av meg. De som kjenner meg vet jeg er en gadget freak, og for meg er dette en ypperlig gadget, og noe som gjør at biken skiller seg enda mer fra mangfoldet. Og om det gjør girskift til en enda bedre opplevelse er det bare et pluss i boken.

Kommer tilbake med rapport når den vel er installert og prøvekjørt. Må bare få den i hus først, men det er vel så mye opp til fraktselskap som til noe annet. Burde vel være her i løpet av tre uker?

Inntil den tid - tjallabais.

- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Café Fiasco, Oslo

Ventetid

Så sitter jeg her i varmen. Jeg hadde time klokka 16, men allerede 16:19 idet dette skrives. Det er én foran meg i køen, så jeg er neppe ferdig før klokka 5. Men, men. Chikata ga nai. Det som skjer, det skjer.
Det er ingenting alvårlig. Det er ingenting feil i det heletatt. Annet enn av C1-førerkortet mitt utløper i midten av juli, og at jeg trenger en legeatest før jeg kan reise til Drøbak å få det fornyet for nye 5 år (om jeg har forstått det rett).
Det føles litt kjedelig å sitte her i varmen, når værmeldingen har spådd pissregn den neste uka. Burde vært ute og sugd opp nok sol til at det hadde holdt det gående til solen igjen returnerer og nok en gang tenner livsgnist og sommerglede.

Så, kom igjen der inne. Bli ferdige så jeg kam trekke meg tilbake igjen.

Ps


-- Post On The go from my iPhone.

Location:Venteværelset på et legekontor i Ås

NaNoWriMo 2010

Så er november her, og det betyr det årlige racet mot 50.000 ord i løpet av de 30 dagene november varer.

For de som ikke har fått det med seg betyr NaNoWriMo "National Novel Writing Month", men med amerikanerenes fascinasjon for forkortelser (jeg mener, selv navnet på landet er en forkortelse tross alt) har det blitt kalt NaNoWriMo.

Hva det handler om?

He, he. Et lett spørmså¬ å besvere. Som nevnt, det handler om å skrive 50.000 ord i løpet av 30 dager, noe som vil si 1667 ord om dagen. 50.000 ord er en kort roman på 130 sider eller så. En "normal" roman består av rundt 100.000 ord, så vi snakker om en enkel og kort dubetitt av en bok.

Det gjør det kanskje litt meningsløst, om man ser slik på det - det er bare en kort roman eller en forvokst novelle. Men det kan også være begynnelsen på noe, og om man ikke starter vil man heller aldri komme i gang, og kommer man ikke i gang er det heller ikke muig å fullføre noe, så slik sett er NaNoWriMo en gavepakke - man utkjemper en kamp mot seg selv, man har grafer å forholde seg til, og mål å nå.

Problemet med å jobbe selvstendig er at deadlines ikke er spesielt reelt. En ting er å ha kontrakt på å skrive en bok innen en deadline, men for å skrive den første boken uten å ha en deadline, det krever selvdisiplin og et driv de færreste besitter. For det å skrive en roman er en langdryk prosess, det er mer maraton enn en sprint. Faren for å gå lei underveis er absolutt til stede, og selv om man vet at ingenting vil skje med mindre man skriver den første romanen (enten den blir antatt eller ikke) er det allikevel ikke barebare å sette i gang, tvinge runpa til å være på plass i stolen, tastaturet foran seg med et tekstprogram åpent og faktisk skrive disse ordene som til syvende og sist vil utgjøre romanen.

Stephen King sier neo som er svært så sant i sin bok "On Writing" - en roman er ett og ett ord satt sammen til en tekst. Ikke fokusert på romanen, fokuser på hvert ord, og til slutt vil romanen være skrevet. (Nå skal det sies at jeg har parafrasert litt løst fra minnet, så les gjerne boka sjøl også).

Du kan følge en NaNoWriMo-blogg jeg har gående, men den blir ikke oppdatert daglig. Prøver å oppdatere ofte, men siden jeg må skrive den bloggen i RapidWeaver har det en tendens til å bli litt sjeldnere enn om jeg bare kunne skrevet det hele på iPad'en eller iPhonen og lastet opp direkte.

Rent teknisk fordeler jeg skrivingen mellom Scrivener, iPad og NEO'en. Stort sett har det blitt til at jeg skrive rpå kvelden etter at jeg har kommet hjem fra jobben på NISS, og at jeg har med med iPad'en og NEO'en når jeg er ute og reiser, enten det er til og fra Oslo eller om jeg sitter nede på det lokale vanningshullet her i Ås (noe som jeg må inrømme (beklager, Marianne) jeg ikke har gjort på en stund).

Scrivener har kommet ut i versjon 2, og den er enda bedre enn før.

Jeg kobler NEO'en til iPad'en med en USB-kabel og Camera conectior Kit fra Apple og skriver direkte mot iPad'en. Kan også sende tekst skrevet på NEO'en til iPad'en via 'send' knappen på NEO'en. På iPad'en bruker jeg Notebooks for iPad. Denne kan synkes mot DropBox, som også Scrivener synker til - noe som betyr at jeg har teksten min på tre steder (Mac'en, DropBox og iPad'en) men det er samme teksten etter synking. Svært praktisk og behagelig jobbemåte.

iPad'en fungerer glimrende som skriveverktøy, sørfeverktøy og underholdning. Når det kommer til redigering er den ikke helt optimal, så dette gjør jeg på Mac'en hjemme.

Vel, det var alt for nå. Tilbake til skrivingen. Har bare klart 661 ord så langt i dag, og søndagen er snart over.

Vrait on og peace out.

NSB og det desperate jakten på et sete

Står på toget til Oslo, og kan ikke la vær å gjøre meg noen tanker om den menige sau (eller lemen) sin jakt etter å kunne sitte på toget mellom Moss og Oslo. Antar det er det samme på alle andre tog, så om du ser dem vet du hvem de er.

Jeg klager ikke over dem, de gjør forsåvidt ingenting galt, annet enn at det er no' merkelig som forgår oppi toppen dems.
La meg vise deg følgende scenario: Klokken er på morgenen en gang. Platformen er ganske så full. NSB er på tiden (for en gangs skyld) og øynene sveiper over vinduene ettersom toget kommer inn til stasjonen og stopper. Folket stimler sammen rundt dørene, som åpner og de som skal av får mer eller mindre lov til det. Men så er det en eller annen desperat tulling som på død og liv skal sitte på samme rassen hvor han også skal tilbringe resten av dagen som trenger seg fram og med stivt blikk skyver seg inn på toget.

Ikke bare forstyrrer han (eller hun - skal ikke være kjønnssnobist i denne bloggen) de som skal av og gjør at det tar lenger tid for at resten kan komme på, han (eller hun) viser mangel på kultur.

Så står man på toget (fordi det ikke er nødvendig å tilkjempe seg et sete på en så kort strekning som Ås til Oslo) og ser på alle de andre som deler ståplassen.

De stående er en egen klikk, og blikk blir vekslet når man nærmer seg Ski. Og ganske riktig. En bråte går av toget, noen setter seg på et ledig sete, mens andre smiler av de stivøyde som kommer på, ville i blikket, på jakt etter et sete vi som allerede er på toget vet ikke eksisterer.
Det samme skjer på Kolbotn, men det e færre håpefulle der. Disse vet det er liten sansynlighet for sitteplass, så de godtar ståplassen uten mer om og men.

Hauketo er også full. Det blir mer og mer av typen løspakket sardin i blikkboks, så disse har gitt opp før de entrer toget.
Allikevel kaster de lange blikk innover i kupeen, som for å forsikre seg om at de ikke har misset et tomt sete, eller at de som har stått siden Ås ikke har mistet et sete. Men det er diskré blikk, litt sånn i det skjulte, som om de er litt flaue over det, at de vet de egentlig er en del av de setejaktende.

Om jeg setter meg ned? Selvsagt. Om det er et ledig sete. Men jeg slåss ikke om det. Det er under min verdighet. Så ensfoldig er jeg ikke.

Peace Out.

-- Post On The go from my iPhone.

Location:Mosseveien,Bekkelaget,Norway

Tøtsj-skjermer

Jeg merker jeg blir bortskjemt av Apple sine tøtsj-skjermer. På iPhonen trenger du bare berøre skjermen, så er "trykket" registrert.
Da jeg kom til Ski Sykehus for å ta en bilder av lungene (greit å sjekke at alt er vel sånn en gang i blant) måtte jeg trekke kølapp for å registrere meg. Jeg berørte skjermen. Jeg trykket forsiktig. Ingen reaksjon. Hva pokker er det med denne maskinen? tenkte jeg. Funker ikke? Så trykket jeg hardt midt på knappen og et eller annet skjedde, og jeg fikk ut en kølapp med nr. 453 på.
Merkelig at noe så lite som en tøtsj-skjerm skal være så irriterende. Men det gjør jo at en setter pris på Apple sin løsning istedet for den passive skjermen hvor du virkelig må trykke for å få noen reaksjon.

Og det var dett for i dag.

-- Post On The go from my iPhone.

Location:Vardåsveien,Ski,Norway

iPad

Så er det avklart.

Navnet er iPad. Det er en 9,7" skjerm. Ser ut som en forvokst iPhone/iPod Touch. Kjører iPhone OS. 1,7 cm tykk. Litt under 700 gram. 10 timer brukstid, 1 måned (!) standby.

1. generasjon iPad. Tilgjengelig i 3G-versjon om 90 dager. Tilgjengelig uten 3G om 60 dager. Kan kjøre alle iPhone-programmer, enten som 2X (mao. fylle hele vinduet) eller i 1X med svart ramme midt på.

Prisen? The big bad motha (64GB, WiFi+3G) koster $829. Regner man om typiske priser på Apple store vil det komme til omlag 7000 kroner.

Billigste modellen vil ligge på $499 (WiFi, 16 GB), noe som vil si rundt 4000 kroner.

Den har en dock med tastatur. Noe som er ganske så kult.

Men om det blir noe en må ha? Litt for tidlig å si. Den har potensiale. Uten at jeg har tatt i den, selvsagt. Men tror nok den kommer til å bli brukanes her i huset i allefall. Tenk deg - en holder på kjøkkenet, på et skap eller en vekk når du skal lage mat. Du kan underholdes med film, musikk eller nyheter, du kan ha oppskriftene du trenger, du kan snakke med mamma i tyskland (dersom den har mulighet for mikrofon, vel å merke) og du kan holde et øye med poden via tråløst web-kamera på barnerommet.

For sært sier du? Det er bare fordi du enda ikke har sett potensialet i dette. Tynn, bra skjerm, kraftig, tråløs. Folkens. Framtiden er her. Og den heter…

iPad.

Link til herlighete? Her, seff'ern

Apples Tablet

Det nærmer seg. Bare time igjen så er det hele i gang.

Dette er det jeg har i tankene. Om noen er interessert i å være med på å utvikle no' sånt, ta kontakt.

Apple Tablet (eller hva den nå enn kommer til å bli kalt) kommer til å revolusjonere lærebokmarkedet.

Hva jeg mener med dette?

Forestill deg en bok om, for eksempel (siden jeg lser dette akkurat nå) genetikk. Masse tekst, masse bilder og grafikk. Ok. Greit nok.

Tablet-versjonen: Tekst. Selvsagt. Men også interaktive bilder. Du kan trekke cellene fra hverandre og se hvordan kromosomene deler seg. Du kan se video eller animasjon av prosesser. Interaktive problemløsninger. Up-to-date informasjon. Linker til forsknings- og nyhetssider relevant til informasjonen i boken. Errata kan bli levert direkte til boken. For ikke å snakke om: du trenger ikke dra på fem bøker á 3 kilo hver når du skal på skolen. Du har én tablet. Og evt. notatbøker om du føler for det.

Du kan også, siden dette er en datamaskin, koble deg til med sensorer osv. når du er på lab'en. Fysikk-kurset blir mer spennende når du kan bruke tablet'ens aks-meter.

Om du kan koble et kamera til tablet'en er den et perfekt live-view verktøy. Stop-motion og special effects preview-verktøy. you name it.

Det er interessant å lese kommentarer om at "det er bare en forvokst iPod Touch/iPhone".

Om du vil det, så hvorfor ikke? Men om du ser potensialet - no limits.

Personlig er jeg veldig spent. Og dette er fremtiden.

Apple fanboy? Jeg? Kanskje. Men som Apple Fanboy ser jeg i det minste muligheter framover. Også for resten av verden.

Nyt presentasjonen. Live dekting på: Ars Technica.


PS