Ventetid i sommervarmen

Av og til et det å ta seg en time på bakenden balsam for sjelen. Særlig når man innser at med litt planlegging kunne det vært unngått, men at det faktisk kanskje var for det beste når alt kom til stykket.
Som i dag, på vei til Tønsberg. Hadde jeg sjekket rutetiden for bussen fra Horten til Tønsberg kunne jeg taimet reisen noe bedre. Istedet for å vente i Horten, på en kafé med en kopp kaffe (øl hadde vært bedre, men siden jeg skal jobbe når bussen endelig dropper meg av utenfor studioet til Steinar, fant jeg ut at den trygge ruta var veien å gå. Det sagt, en øl hadde vært ytterligere en god smøring av sjelelig balsam på en varm sommerdag).

Jeg sitter ved et bord, skriver dette og har utsikt til tre unge, vakre og rimelig velformede eksemplarer av arten Homo Sapiens Femininus. Bare ikke si noe til kona om at jeg faktisk har dem i blikket hver gang jeg hever øynene fra tastaturet. På den andre siden, de er vanskelig å ikke legge merke til, der de sitter i sommerlige klær og kvinnelige attributter spredt utover synsfeltet. Som sagt, hold det for deg selv.

Men jeg fikk det bekreftet igjen hvorfor jeg kjøpte meg en Harley- det å satse på det offentlige har aldri vært en god idé. Du kan'ke stole på dem. Når jeg får det midlertidige vognkortet vil det være egendrift for alle penga. Siden jeg ikke har hatt egen bil på endel år, og ikke har planer om å anskaffe en, har jeg til nå vært avhengig av å låne kjøretøy, noe som alltid er frustrerende, ikke bare for den som må låne bort bilen, men vel så mye for den som låner bilen, i dette tilfelle undertegnede.
Med en egen baik vil det forandre seg. Man kan kaste seg i salen når det er behov for det, uten andre tanker enn å kle seg etter været. Det er selvfølgelig kjedelig å kjøre når det pisser ned, når det faktisk regner oppover eller vannrett, men når man tar et valg er det ikke så mye annet å gjøre enn å leve med det. Den gamle klisjeen eksisterer også her, den med dårlige klær og dårlig vær. Trenger ikke si så mye mer, gjør jeg?

Kan jo nevne litt hva jeg har anskaffet. En 1982/3 Harley-Davidson jernsportster, for tiden lakkert matt svart, men har planer i vinter. Den går greit, har en viss tendens til nysing, men den går som forventet av en såpass gammel sykkel. Jeg visste hva jeg gikk inn i. Dette er, tross alt, den 2. jern-sportsteren jeg har. Den er et par år yngre enn den første, og jeg kan se endel forandringer, blant annet er ramma betraktelig kraftigere konstruert. så når jeg en gang får skrudd sammen '79-ern blir det valgets kval og to i garasjen. Luksusproblem tror jeg det kalles.

Vel, da sitter jeg på bussen til Tønsberg, 40 kroner fattigere, og om man gjør en kjapp kalkulasjon for hvor mye det faktisk koster å reise offentlig: tog: 73, båt: 33, buss: 40. Totalt, én vei, 146,-. Med sykkel: bensin: ca 30, båt: 55. Totalt, én vei, 85. Hmmm, nesten halve prisen. Det er selvsagt ikke tatt med alle andre utgifter på sykkelen, men tror nok vi kommer i mål på under hundrelappen.
Raid on!



- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Ringshaugveien,Tonsberg,Norway

Shinkansen og gleden ved å reise i Japan

For de som aldri har reist i Japan, dette er noe dere må oppleve for å forstå. Og for de av dere som har reist i Japan, spesielt med Shinkansen, vêr hva jeg snakker om, så nyt minnet. Og for de av dere som har reist i Japan og har dårlige minner (av en eller annen grunn), prøv igjen.
Vel, here it goes.

Shinkansen er hurtigtogene som binder sammen Japans største byer og tettsteder. Japanerene har hatt Shinkansen i minst 30 år, sansynligvis lenger. Har ikke mulighet til å sjekke nøyaktig her jeg sitter, men slå opp i Wikipedia for nøyaktig informasjon om historie og detaljer ellers.
Togene går fryktelig fort, og de kan mer sammenlignes med vingeløse fly enn tog - de har en distinkt flyfølelse, ikke bare ved utseendet, men også hvor stille det går. Det er som å fly med litt turbulens, og hundre ganger bedre (både hastighet og komfort) enn våre "hurtigtog".
En annen ting med Japan og reise, spesielt med tog, er noe som kalles eki-bento, eller stasjonsmatpakker. Vi snakker ikke om glorifiserte brunostblingser med et visst norskklingende navn, men delikate, velsmakende måltider for det samme du betaler for et par pølser på Narvesen.
Tok et bilde av eki-bentoen jeg kjøpte i Kyoto og som var brønsjen min på vei til Tokyo. Dette sammen med en flaske grønn te er et herremåltid som ikke akkurat gjør det fristende å gå tilbake til norsk lønsjmat som selges på stasjonskiosker rundt om i det ganske land.



Kan man ikke kjøpe mat på stasjonene, er det også her vognservice, men igjen, her gjøres det med stil og delikate retter til en pris som ville fått cateringen på NSB til å gremmes. Ingen brunostbudeier som pusher blaute baguetter, smørlefser og vellagret kaffe, men med flyvertinner av den japanske typen med et utvalg som vil få enkelte Brustadbuer til å bli misunnelige.

Det jeg kommer til å si nå kan kanskje høres ut som kritikk av NSB - og du har helt rett. For å si det mildt, NSB kan mer sammenlignes med et togselskap et sted nede i okubokuland (som er et sted hvor det er masse sol, masse mennesker og alt er sånn litt på sleng) enn å være et statseid selskap hvis oppgave er å frakte mennesker og gods i et av verdens rikeste land.
Still deg på en stasjon i Norge. Hvor spiller egentlig ingen rolle, plukk en stasjon. Gjenta det samme hver dag i en uke, stå på samme sted. Tell hvor mange ganger toget stopper på samme sted (med andre ord - hvor døren på toget er). Svaret er null. Du vil, garantert, bli nødt til å løpe i en eller annen retnng for å komme til døra som slipper deg inn på toget.
Én ting er at toget bare unntaksvis kommer når det skal. Noe helt annet er at toget aldri stopper på det samme stedet. Det er litt synd å si det, men NSBs lokførere er føkkings amatører når det gjelder å kjøre tog. De klarer å komme opp i fart og holde farten, men de kan ikke beregne hvor toget skal stoppe.

En grunn til at jeg nevner dette med Shinkansen er at det er snakk om å lage en virkelig høystastighetsbane i Norge. Det snakkes om å bestille tog fra Frankrike eller Tyskland. Som om de har greie på slikt. Se bare på krengetogene vi har. For å si det sånn; de var ikke norske og de var ikke japanske.
Hvorfor ikke kjøpe teknologi som er veltestet og som er et av de mest presise og pålitelige i verden? Japan og Norge har mange likheter, og skal man lage høyhastihetsbane fra for eksempel Oslo til Bergen må det uansett legges ny trassé, slingrevalsen vi har nå vil ikke fungere samme pokker. Rette strekk og slake kurver er det eneste som funker. Det vil nødvendigvis bli tuneller på de mest værutsatte stedene og strekkene, så billig vil det ikke bli. Men Norge har mer penger enn de aner hva de skal gjøre med, så hvorfor ikke gjøre det skikkelig. For én gangs skyld?

I rettferdihetens navn - Japan har nesten 30 ganger så mange mennesker som Norge, så de har en viss standard det forventes av dem, men må vi på berget faktisk ta til takke med det vi får servert?

- Posted using BlogPress from my iPad

iOS 4.2.1

Så er den her - den lenge etterlengtede oppdateringen til iPad'en. Den som skal gi alle iDuppedittene (som iPod Touch, iPhone og iPad) det samme operativsystemet (OS) og holde det på en felles linje.
For iPad brukere betyr det multitasking som en av de viktigste egenskapene og, for oss nordmenn, de gode norske bokstavene æ, ø og å på samme tastaturet så man ikke trenger å gå inn i undermenyer for å skrive "heidundrende særhøggde grønnsåpe" (eller lignende).
For ikke å snakke om at iPaden ikke prøver å rette på det (ordet det - som den tidligere på død og liv skulle kapitalisere til Det) hele tiden.

En annen ting er enhetlig e-postkasse (med andre ord, du kan se alle epostene i en og samme meny). Greit for oss med mange e-postadresser.

Andre ting? Sikkert en bråte med ting, men jeg oppgraderte i går, så jeg har ikke hatt tid til å leke for mye med den enda.
Mer kommer når den er skikkelig testet ut.
Én ting jeg kan nevne, som setter noen sinn i kok og andre synes er helt greit er at rotasjonslåsknappen har blitt gjort om til en mute-knapp (som på iPhone) og rotasjonslåsknappen nå er en soft-knapp under multitasking-menyen (som du får opp ved å dobbelttrykkr på hjem-knappen) og en swipe til venstre.


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Christian Krohgs gate,Grünerløkka - Sofienberg,Norway

The Beatles på iTunes.

En gang i tiden lagde fire unge menn fra Liverpool i England musikkhistorie. Det har vært mange som har påvirket populærmusikken, men svært få som 40 år etter at de ble oppløst fortsatt er på topp ti over solgte album.

Man kan si at det er patetisk - dersom gammal musikk holder seg så bra må dagens musikk være rimelig møkk (noe mye av den også er) eller så er det noe med at musikken de lagde er "evig" og svært vellaget.

Sjøl har jeg aldri egentlig vært så superhekta på The Beatles. De lager mye bra musikk, ja, men jeg har alltid syntes de var noe, hva skal man si, kjedelige. Har hørt det før og alt det der. De var hauger og fjell bedre enn The Rolling Stones, som jeg fortsatt ikke har spesielt sansen for.

Men så har årene gått, og jeg har kanskje blitt litt mer moden i musikksmaken. Eller kanskje jeg bare synes de gamle fortsatt er eldst, og at jeg har begynt å sette mer pris på musikk som faktisk spilles av levende mennesker.

Så selv om det kanskje ikke er så spennende at de har kommet digitalt på iTunes, synes jeg det er en god ting. Spre gleden til så mange som mulig!

Katalogen er ikke fulltallig, blant annet mangler endel mono-album, men stort sett kan du få fyllt kvoten din med The Beatles. En helt annen ting er om du heller vil ha noe fysisk å holde i og lese på. I så fall er kanskje Platekompaniet et bedre valg. Men om du ikke har The Beatles nesten samlede verker enda, du har en iPod/iPhone/iPad, og ikke ønsker å rippe en haug med CD'er for å få dem på ditt digitale leveringsmedia er dette svært gode nyheter.

Du kan endelig bli en av massen, en av alle dem andre som lytter til The Beatles og nyter det.

Så, løp og kjøp. Det er billigere enn CD/USB-pakken, og du kan få det nu istedet for å måtte handle i butikken til en langt dyrere pris.

NSB og det desperate jakten på et sete

Står på toget til Oslo, og kan ikke la vær å gjøre meg noen tanker om den menige sau (eller lemen) sin jakt etter å kunne sitte på toget mellom Moss og Oslo. Antar det er det samme på alle andre tog, så om du ser dem vet du hvem de er.

Jeg klager ikke over dem, de gjør forsåvidt ingenting galt, annet enn at det er no' merkelig som forgår oppi toppen dems.
La meg vise deg følgende scenario: Klokken er på morgenen en gang. Platformen er ganske så full. NSB er på tiden (for en gangs skyld) og øynene sveiper over vinduene ettersom toget kommer inn til stasjonen og stopper. Folket stimler sammen rundt dørene, som åpner og de som skal av får mer eller mindre lov til det. Men så er det en eller annen desperat tulling som på død og liv skal sitte på samme rassen hvor han også skal tilbringe resten av dagen som trenger seg fram og med stivt blikk skyver seg inn på toget.

Ikke bare forstyrrer han (eller hun - skal ikke være kjønnssnobist i denne bloggen) de som skal av og gjør at det tar lenger tid for at resten kan komme på, han (eller hun) viser mangel på kultur.

Så står man på toget (fordi det ikke er nødvendig å tilkjempe seg et sete på en så kort strekning som Ås til Oslo) og ser på alle de andre som deler ståplassen.

De stående er en egen klikk, og blikk blir vekslet når man nærmer seg Ski. Og ganske riktig. En bråte går av toget, noen setter seg på et ledig sete, mens andre smiler av de stivøyde som kommer på, ville i blikket, på jakt etter et sete vi som allerede er på toget vet ikke eksisterer.
Det samme skjer på Kolbotn, men det e færre håpefulle der. Disse vet det er liten sansynlighet for sitteplass, så de godtar ståplassen uten mer om og men.

Hauketo er også full. Det blir mer og mer av typen løspakket sardin i blikkboks, så disse har gitt opp før de entrer toget.
Allikevel kaster de lange blikk innover i kupeen, som for å forsikre seg om at de ikke har misset et tomt sete, eller at de som har stått siden Ås ikke har mistet et sete. Men det er diskré blikk, litt sånn i det skjulte, som om de er litt flaue over det, at de vet de egentlig er en del av de setejaktende.

Om jeg setter meg ned? Selvsagt. Om det er et ledig sete. Men jeg slåss ikke om det. Det er under min verdighet. Så ensfoldig er jeg ikke.

Peace Out.

-- Post On The go from my iPhone.

Location:Mosseveien,Bekkelaget,Norway

iPad og andre padder.

Gjett hva jeg har kjøpt meg a'?

Om du gjetter en iPad har du helt rett. En skinnende ny iPad kjøpt inn i England under den siste turen dit. Og denne blog-posten blir skrevet på selvsamme iPad.

Jeg hadde tenkt å se på den da jeg var der borte, men hadde egentlig ikke bestemt meg for om jeg skulle kjøpe en eller ikke. Jeg helte mot å vente på v2 før innkjøp ville bli gjort.
Jeg skulle aldri ha prøvd demomodellen utstillt i butikken i Cardiff. Et stort feilsteg. Jeg mener, for lommeboka ene og alene. For meg var det en riktig bra ting.

For å si det enkelt; jeg digger iPaden min. Det er den beste dubeditten jeg har kjøpt på lenge. Følelsen kan bare sammenlignes med den første iPhonen jeg kjøpte. Følelsen av at framtiden er her, og jeg har den i hendene mine og kan faktisk bruke den framfor bare lese om den i SciFi-bøker.

Hva som er så tiltalende er vanskelig å si. Mange påstår det bare er en forvokst iPhone/iPod, men disse har ikke brukt den eller bare såvidt berørt den. Å kalle den en stor iPod, er like presist som å si at en Mac bare er en PC, at en Jaguar bare er en bil eller Harley bare er en motorsykkel. Det er like presist som å kalle et leksikon bare en bok, en hjernekirurg bare en lege, Ole Bull bare en felegnikker og Magic Jordan bare en idrettsutøver. Når du begynner å bruke en sjøl kan du prøve å komme på egne sammenlikninger og forskjeller.

For, ja, den har en stor multi-touch skjerm med skjermtastatur, den kjører iOS-programmer, den spiller musikk og du kan se film på den. Du kan lese bøker og, om det er greia di, skrive bøker. Kanskje ikke direkte på skjermen, men det er ingenting i veien for at du kan bruke et blåtann-tastatur og dermed bruke skikkelige taster når du skriver. Apple lager endel små og slett ikke dårlige blåtanntastaturer som er små nok til å ta med seg, samtidig som de er effektive nok til å bruke. Mus funker ikke - hele skjermen er tross alt en forvokst mus (om man ser det på den måten), og det er kanskje noe kjeitete å måtte flytte fingeren til skjermen for å flytte pekeren, velge eller kopiere/klippe og lime. Men det er vanligvis ikke mer enn en overgang fra å være vant til å bruke mus til å bli vant til å jobbe direkte på skjermen. Du kan selvsagt gjøre det samme på en iPhone eller iPod Touch, men iPad'en er så mye større og dermed 'mer' enn bare en forvokst iPod Touch. Det å sørfe på nettet er en mye bedre opplevelse. Du er mer 'i' nettet. Du kan, bokstavelig talt, ta på det. Spesielt for oss som ikke lenger har helt unge øyne er gleden over den faktiske størrelsen på skjermen og dermed det du ser på skjermen bare én av tingene som gjør den til noe mer. Tilbudet av programmvare er også noe av det som gjør den mer enn bare en glorifisert og amerikanisert iPhone. Det finnes allerede et meget godt utvalg med produktivitets-, kreativitets-, og bisniss-Software til iPadda som gjør behovet for å dra med seg MacBook'en betraktelig mindre. Skal en tur til Japan i November/Desember, og får mulighet til å teste dette ut i praksis, inkludert legge opp bilder til diverse blogger.

Om jeg tar med meg tastaturet eller ikke har jeg ikke bestemt meg for. Antar det blir å bruke skjermtastaturet når jeg er på veien. Eller kanskje jeg tar med meg min gode gamle venn NEO by Alphasmart som jeg har skrevet om tidligere. Det funker faktisk helt glimrende å bruke NEO'en koblet til iPad'en med en USB-kabel og en av Apple sine kortleser-dongler koblet til 30-pin connectorport. Det ser kanskje litt merkelig ut å skrive på en Neo koblet til en iPad, men det funker faktisk helt bra. Skjerm-tastaturet glitrer med sitt fravær, og man kan både skrive, gjøre valg, slette og flytte seg rundt kun ved hjelp av tastaturet. Fant ut dette da jeg satt på en kafé i Oslo og skrev på NaNoWriMo 2010-storyen min. Tok med meg både iPadda og Neo'en, kabler og dongle. Prøvde først å skrive med bare iPadda, men den har en stygg tendens, nå en bruker skjermtastaturet, til å ville "hjelpe" deg til å skrive ved å komme med ord. Og den skal, på død og liv, hjelpe deg til å skrive Det istedet for det. Hele tiden. Fordømt irriterende, for å si det mildt. Antar 4.2 som kommer ut nå i november vil gi norsk tastatur (æ, ø og å finnes kun ved å holde nede a og o-knappen til et lite tastatur popper opp som en kan velge bokstaver fra, typisk da bokstaver med akksenter, som æ, ø og å. Med et separat tastatur går dette mye greiere. De særnordiske bokstavene er der uten å måtte tenke over det.

Vel, nå, tilbake til NaNoWriMo 2010, hvor målet er å skrive kun ved hjelp av Neo og iPad, med redigering på MBP'en. Du kan lese om prosessen på NaNoWriMo 2010 under Vraitings.

Mer om hvordan dette funker kommer etterhvert som erfaringer blir gjort. Til da, snakkes.

- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Måltrostveien,Ås,Norway

Apples Tablet

Det nærmer seg. Bare time igjen så er det hele i gang.

Dette er det jeg har i tankene. Om noen er interessert i å være med på å utvikle no' sånt, ta kontakt.

Apple Tablet (eller hva den nå enn kommer til å bli kalt) kommer til å revolusjonere lærebokmarkedet.

Hva jeg mener med dette?

Forestill deg en bok om, for eksempel (siden jeg lser dette akkurat nå) genetikk. Masse tekst, masse bilder og grafikk. Ok. Greit nok.

Tablet-versjonen: Tekst. Selvsagt. Men også interaktive bilder. Du kan trekke cellene fra hverandre og se hvordan kromosomene deler seg. Du kan se video eller animasjon av prosesser. Interaktive problemløsninger. Up-to-date informasjon. Linker til forsknings- og nyhetssider relevant til informasjonen i boken. Errata kan bli levert direkte til boken. For ikke å snakke om: du trenger ikke dra på fem bøker á 3 kilo hver når du skal på skolen. Du har én tablet. Og evt. notatbøker om du føler for det.

Du kan også, siden dette er en datamaskin, koble deg til med sensorer osv. når du er på lab'en. Fysikk-kurset blir mer spennende når du kan bruke tablet'ens aks-meter.

Om du kan koble et kamera til tablet'en er den et perfekt live-view verktøy. Stop-motion og special effects preview-verktøy. you name it.

Det er interessant å lese kommentarer om at "det er bare en forvokst iPod Touch/iPhone".

Om du vil det, så hvorfor ikke? Men om du ser potensialet - no limits.

Personlig er jeg veldig spent. Og dette er fremtiden.

Apple fanboy? Jeg? Kanskje. Men som Apple Fanboy ser jeg i det minste muligheter framover. Også for resten av verden.

Nyt presentasjonen. Live dekting på: Ars Technica.


PS

Dø, MJ, dø!

Å, pokker. Han har visst tatt kvelden, kysser blomsterbeddet fra undersiden, i ferd med å råtne, hoppet fra kanten av kartet, tatt stigen opp i skyene, banker på hos St. Peter eller hva du nå enn vil kalle det.
Han er dau. Lev med det. Og la oss, for guds skyld, slippe mere nyheter om Michael Jackson. Jeg driter i hele fyren. Geeez! Hva pokker han han gjort for verden? Laget noe bra musikk, ja, jøss. Jeg skal ikke si noe annet. Laget noen bra musikkvideoer. Men hva er det med verden i dag? Skulle tro han var den nye Jesus eller no' sånt.
Kom igjen folkens. Han var ellers en (mer eller mindre) normal fyr med mentale problemer som tilfeldigvis hadde musikalske talenter. Han gikk på dass. Han sov. Han spiste. Han gråt. Han lo. Akkurat som deg. Og meg.

Og det er alt jeg har å si om den saken.

Electric Image Animation System 8

EIAS, eller Electric Image Animation System har blitt oppdatert til versjon 8.
"Hæ?" sier du kanskje. "Hva pokker er det?"
Eller, om du kjenner til litt 3D svarer du kanskje heller: "Who cares? Electric Image? Var ikke det avlegs for 10 år siden?"
Vel, kanskje. Det har ikke helt fulgt med tiden, og kode-basen er gammel og hele greia føles gammelt. Det er litt som en veteranmotorsykkel. En motorsykkel som nok har sett bedre dager, men allikevel noe du ikke helt har hjerte til å kvitte deg med. Den gjør jobben den er satt til å gjøre. Den har sjel og du må passe på så du kommer helskinnet dit du vil. Reisen dit er kanskje til tider frustrerende, men den er din. Kanskje du setter inn noen nye deler, bytter ut det gamle og slitte med oppdatert teknologi, men sykkelen er likevel den samme.
Litt sånn er det med EIAS også. Det er et program som, når alt kommer til stykket, har sett bedre dager. Brukergrensesnittet er antikvert og det kan være en prøvelse. Samtidig som programmet bringer fram noe i meg når jeg bruker det. Det er det noe som jeg ikke har funnet i noen av de andre programmene jeg har prøvd.
Modo, zBrush, Kinemac. Jeg har dem liggende på harddisken, men jeg kommer neppe til å oppgradere dem med det første. Jeg bruker dem rett og slett ikke nok til at jeg føler jeg kan ta meg råd til det. Og de er mye mer moderne og fancy og kan gjøre nesten hva det er du vil (selv om animasjonsmulighetene kan være så-som-så i nåværende versjon av Modo og fraværende i zBrush).
Allikevel kommer jeg tilbake til gode gamle EIAS. Ja, det er knotete. Det er irriterende. Det koster skjorta om en skal holde følge med de andre programmene. Mye av det de andre programmene har innebygget kommer som plug-ins til EIAS. Og modellering er totalt fraværende i de siste versjonene. Nå har jeg (heldigvis) Modeller fra en tidlig versjon. Dette er et program som virkelig er humørsykt, og du må kjenne det ut og inn, trå varlig og lagre ofte for å få det meste utav det. Men allikevel er det dette noe som gjør at til syvende og sist havner jeg der også om jeg trenger å få gjort noe.
Nå skal det sies at jeg ikke bruker programmet for fancye organiske ting. Det er enkle ting som logoer, tekst, bakgrunner, motorsykler og andre ting med harde overflater som gjelder. Så Adobe Illustrator, Modeller og EIAS holder i massevis. Men det er ikke perfekt. Jeg ser stadig etter det perfekte. Men så langt er det programmet som passer best til mitt bruk og min personlighet.
Når man besøker de forskjellige programmenes hjemmesider og ser på gallerier og "skrytebilder" skulle man tro EIAS ikke var brukanes til noe som helst. Det som vises i galleriet er ikke spesielt imponerende. Jeg skal være den første til å innrømme det. Det ser amatørmessig ut. Og forumene ser ut til å være dominert av kun en håndfull mennesker, og de fleste snakker stadig om hvorfor de i det heletatt gidder å bruke EIAS. Men jeg tror at disse menneskene også har dette noe som holder dem fascinert av programmet. Det er ofte bare ett verktøy i en hel verktøykoffert, men det virker som det blir trukket fram stadig vekk når de andre programmene ikke strekker til.

Det skal ikke stikkes under en stol at renderen til EIAS, Camera, lager utrolige rendringer mer eller mindre av seg sjøl. Det er kjapt og gir, etter mitt syn, ekstremt bra resultater. Og det er igjen dette noe som gir glede av å se resultatene. Kall det ki om du vil. Camera har i mange år vær en av de kjappese renderene på markedet, men hvor andre rendere har tatt lange steg, har EIAS sneglet seg avgårde, og mye av det som gjorde Camera unikt (hastighet først og fremst) er ikke så relevant. Andre rendere er like kjappe. Men det er få andre systemer som gir deg nettverksrendring gratis. Alt du trenger å gjøre for å rendre over nettverk er å kopiere en mappe til alle maskinene du vil rendre på, starte opp en render-slave og koble til disse slavene fra mastermaskinen. Så kan du distribuere rendingene over nettet, og hastiheten mangedobles. Dette betaler du mye for med andre systemer.
Desverre er benytter ikke Camera seg av flere prosessorer, men det er ingenting i veien for å fyre opp like mange Camera-applikasjoner som du har prosessorer, for så å nettverksrendre på multi-core eller multi-prosessormaskinen du sitter på. Kanskje ikke like elegant, men det fungerer overraskende bra.
Jeg er i ferd med å oppdatere sidene på denne web-siten med EIAS-grafikk. Det skjer ikke med det første, men det vil komme i løpet av året. Om jeg ikke tar munnen for full… Så får vi se kvissleis det gjeng.

Jordbærpikene, Tønsberg

Jordbærpikene - Farmastredet, Tønsberg

Tønsberg er en liten storby, eller en stor småby - alt ettersom du er en "halvfullt eller halvtomt glass"-type person.
Tønsberg har (derfor) noen gode kaféer og kaffesteder.
Det tok oss over ett år å finne Jordbærpikene, på toppen av Farmanstedet i Tønsberg sentrum, men da vi endelig fant det har det blitt en av våre favoritter når vi har vår ukentlige fridag (som, benevnelig nok som oftest er på en, du gjettet riktig, fredag). Jeg drikker kaffe en gang i uken, og spiser kake en gang i uken (i allefall som oftest) og hvorfor ikke drikke god kaffe når man først skal nyte denne svarte, aromatiske drykk?

Jordbærpikene er en kjede med kafeer i 10 byer i Norge, og de serverer ikke bare kaker og kaffe, men har også et godt utvalg av varme og kalde retter, alt fra smørbrød og salater til hambrugere og Croissanter. Det er ikke det billigste stedet i Tønsberg, langt i fra, men om man bare skal nyte et stykke kake og en kopp kaffe (med 1 gratis påfyll) er ikke prisen ekstrem. Og kan man si at livsnytelse innen fornuftens grenser kan prissettes?

Jeg har bare prøvd å spise mat én gang, og kan ikke si jeg ble voldsomt imponert. Kanskje jeg bare var uheldig med salaten, men den var heller tørr og vissen. Du kan se menyen her.
Lokalene i Tønsberg er lyse og luftige, med gode stoler og sofaer, det er (stort sett) nok bord, selv om kafeen fylles opp rundt lunch-tider. Vi har vår fredagskaffe før rushet, (mao. 10-10:30 eller så) men vil sitter gjerne et par timer, og får med oss flodbølgen som velter inn over lokalene og lydnivået som stiger.

Jordbærpikene er, som de fleste andre kafeer ser det ut til, populært blandt unge kvinner med barnevogn (og en og annen ung mann ute i samme ærend), og det er ikke til å ungå at det av og til blir trangt mellom bordene. Heldigvis er lokalene store og luftige nok til at det aldri blir et problem - det er som oftest mer enn én vei til og fra bordet vi har valgt oss.

Karakterer for dette stedet? Tja, kanskje en 4 stjerner utav 6. Grunnen er i hovedsak prisen og et heller begrenset utvalg kaker. De er svært gode, for all del, men vi har jobbet oss igjennom dem og de begynner å bli litt kjedelige. Kaffen er ok, men det er ikke en kaffebar. Det er en kafé. Det er heller ikke en tebar, men de serverer helt grei te uten at tennene løper i vann og øynene flyter over i forventning av en kulinarisk opplevelse. Ikke at jeg forventer et godt te-sted i Norge. Vi har ingen tradisjon for dette. Skal du ha god te i Tønsberg er det Bare Barista som er stedet. De har et godt utvalg. Men det er en annen blog-posting.

Lesestedet og andre steder

Vi flytter tilbake til Ås i juli, men siden jeg måtte sende papirer til universitetet før 9. mai var jeg en tur på gamle trakter. Jeg er oppvokst på Ås, men å si jeg har mange gode minner er en overdrivelse. Jeg har lenge sett på Ås som et høl, ett stopp utenfor sivilisasjonen, men ting har skjedd mens jeg har vært fraværende. Og forandringene har virkelig vært til det bedre. Fra å være et dødt sentrum, hvor livet har eksistert mellom 9 og 17 og de eneste stedene man kan ta seg en kopp kaffe eller et glass øl har vært et slitent bakeri eller en lavpanna fastfoodjoint, har det dukket opp flere steder man kan vise ansiktet uten å føle seg som en "slummer".

De har fått en årntlig, moderne kafé (Lesestedet Kaffebar og Bokkafe). Det har kommet en bedre kiosk, hvor de i tilegg til blader, is, godter, tobakk og standard kioskvarer også serveres sushi og annen asiatisk mat. Jeg var rundt for å ta en titt (kall det gjerne research), men venter med å teste det ut til jeg har noen å dele det med. God mat smaker tross alt godt når den spises alene men enda bedre om opplevelsen deles med andre. Men om smaken er like bra som utseendet er det i allefall ikke noe jeg trenger å grue meg til. Ja til et flerkulturelt samfunn - om de flerkulturelle har interesse av å dele kulturen sin med andre og ikke bare holde den for seg selv. Det har dukket opp serveringssteder av den hurtige typen som ser ut til å være populære blant den yngre og hurtige generasjonen. Det som nå mangler er en pub hvor folk flest har lyst til å sette seg ned for å nyte en middag og et glass eller to med gjæret drykk.


Det var en hyggelig overrraskelse å sette seg ned på Lesestedet, en kafé som også er en bokkafé (mao. du kan lese bøkene på kaféen og/eller kjøpe med deg bøker hjem). Hyggelig stemning og svært hyggelig betjening.
Etter å ha vær litt rundt i verden (og i Norge for den saks skyld) har dette vært en av tingene jeg har savnet i Ås - det å ha en kafé hvor man kan sitte ned, skrive mens man ser på verden tusle forbi (eller snakke med gamle og nye kjente) mens man nyter en god kaffe, te og en kake eller tre, alt akkompagnert av fornuftig musikk med et lydnivå som tillater meningsutveksling uten det universelle ”hæ?”.

Politikerene har endelig skjønt det der med at for å ha et levende sentrum må det være mennesker der.
Ta som eksempel byer i Beliga. Og da snakker jeg ikke om å ramse opp alle sammen, men hvordan mange av byene er oppbygget. Hva er det de fleste av dem har felles? Jo et grand plaza, et sosialt sentrum, en firkantet plass omgitt av hus. Og i førsteetasjen på nesten alle er kaféer, drikksteder, spisesteder og butikker. Folket samles over øl, kaffe, mat og vin, og det blir liv. For å leve må det leves.
Ikke at jeg forventer at dette skjer i Ås. Her oppe i nord er hjerterota noe kjøligere, men det betyr ikke at vi ikke kan få den samme synergieffekten. Når det begynner å leves vil livet ta til. Liv gir liv, og et levende sentrum er essensielt for at en bygd skal kunne leve. Hvorfor skal folk gidde å tilbringe tid i sentrum om det ikke er noe son skjer der? Ås ligger litt for nærme Ski og Oslo til at man kan la ting flyte - for skjer dét vil flommen automatisk gå mot de større stedene. Gravitasjon er en merkelig greie - jo større objektet er jo sterkere tiltrekninskraft har det. Men også, jo sterkere et sentrum er, jo mindre fare er det for at gravitasjonen fra andre steder trekker ting vekk.

Så her er en skål for Ås sentrum - et sted hvor mennesker kan møtes. Kampai og itadakimasu.