Sagaen om Isfolket, bok 2: Heksejakten
Antall sider: 219
Lesing påbegynt 18.11.2010
Lesing fullført 20.11.2010
Kort sammendrag:
Det har gått fem år siden vi forlot Silje, Tengel, Sol, Dag og Liv i bok en. Det er ikke lett for paret der i Isfolkets dal, halvveis utstøtte og fattige i en periode med kalde vintre og sommre som ikke er nok til å skaffe nok til å vare neste vinter.
Så blir de tilkalt av Grimar, en av de eldste i Tengels slekt. De må bli med og snakke med Hanna, som sier at de må reise umiddelbart.
De drøyer så lenge de kan, men til slutt er det nesten for sent - Heming har angitt dalen og fogdene har kommet for å svi ne hele dalen full av troll og pakk. Våre helter har ingen andre muligheter enn å flyte opp gjennom et gjuv som leder opp ti isbreen der oppe. Det er en farefull ferd, men de slipper (selvsagt) unna.
Det viser seg at tingene ikke er så mye bedre for dem etter at de har kommet seg vekk. Benedikt har havnet i fengsle, og de andre på Benedikts gård er kastet ut. De har ikke mat, og må sove i en gapahuk.
Silje bestemmer seg for å oppsøke Charlotte Meiden, for å få hjelp. Hun klarer å overbevise dem om at Charlottes sønn faktisk er i live og at han heter Dag og at han lider.
Charlotte møter sin sønn for første gang, og de klekker ut en plan for å redde dem - Charlottes mor har en gård i Akershus, og der kan de slå seg ned. En farefull reise over fjellet senere, og de har komemt til det som siden skal bli Isfolkets hovedsete i resten av bøkene.
Her opplever Sol en gryende seksualitet, det er heksejakt, og det er velstand og glede. Silje har blitt en berømt maler (som mann, selvsagt, kvinner kan ikke male), og Tengel er en ettertraktet lege. Dag flytter etterhvert inn på slottet (som er selve hovedhuset på gården), men siden resten av familien bor i lillehuset (som ikke er så lite) har han det beste av begge verdner.
Kommentar til boka:
Bøkene forteller bare de viktige tingene som skjer - og det går ofte endel tid mellom hver bok. Det er ikke så mye virkelig interesse mellom hver bok, og det fortelles underveis hva som har skjedd i årene siden sist bok. En løsning som utføres god nok til at det ikke blir anmasende.
Dette er en spennende bok. Dramatikken kommer i kast, og følelsene sitter løst, både for de inne i boka og for den som leser boken. Det er ofte vanselig å legge den fra seg, andre ganger er det så en gruer seg til å ta den opp, for hva er det som kommer til å skje med de menneskene man blir kjent med og glad i?
Viser innlegg med etiketten Kritikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kritikk. Vis alle innlegg
torsdag 18. november 2010
Sagaen om Isfolket, bok 1
Sagaen om Isfolket, bok 1: Trollbunden.
Antall sider: 220
Lesing påbegynt 12.11.2010
Lesing fullført 18.11.2010
Kort sammendrag:
Dette er begynnelsen, og det hele starter med slutten for en hel rekke mennesker. Vi er i Trondheim i det herrens år 1581. Pesten herjer uten å ta hensyn til hverken rang eller pengepung. Gamle som unge, rike som fattige, de dør for fote.
Det er vinter, og vi møter to kvinner i begynnelsen.
Den ene vår heltinne i denne boken, Silje Arngrimsdatter, 16 år og ensom i verden etter å ha blitt kastet ut fordi resten av familien dør og hun er en munn for mye å mette.
Den andre er Charlotte Meiden som har blitt lurt av en dansk adelig som allerede er gift og har satt barn på henne. Hun er ute denne natten for å sette ut barnet, en gutt, fordi skammen over å ha fått ham er for stor.
De møtes på avstand, en utsultet jente med et jentebarn hun har funnet tidligere på slep, den andre en kvinne som nylig har født et barn, men deres veier er for alltid knyttet sammen.
De finner en gutt på deres vei til galgebakken hvor det brenner et bål som er så forlokkende og varmt. De tar med seg denne også, og trioen begir seg mot varmen.
Her møter hun en stor og skremmende mann som ber henne redde en som skal tortureres. Hun gjør som hun blir bedt om, og som takk får hun et nytt hjem, sammen med barnene, hos en kirkemaler. Her viser det seg at Silje har kunstneriske evner, og hun får male sammen med Benedikt, kirkemaleren. Hun får i ansvar å male djevelen som omfavner en kvinne som butter smør*. Som i transe maler hun, og djevelen kommer fram i form av den skremmende mannen.
Hun er tiltrukket av den unge mannen hun redder på galgebakken, men det er den fremmede hun har erotiske drømmer om. Hun blir mer kjent med den skremmende, tiltrekkende, dyriske mannen ettersom tiden går hos Benedikt, og får snart vite at han er av Isfolkets slekt, Isfolket som er demoner fra fjellet med Tengel den Onde som grunnlegger, han som solgte sin sjel til djevelen i bytte mot trollekunster og jordisk gods. Isfolket, hvis navn var nok til å få gudfryktige til å korse seg.
Tengel av Isfolket er hans navn, og hun er ikke helt sikker på hva som skjer, men hun blir forelsket i ham, dypt og inderlig. Men han har sverget på å aldri spre sin sæd videre, slekten skulle dø ut med ham.
Siljes lykke på Benedikst gård blir kortvarig, en slektning kommer og Silje må rømme med barna for ikke å bli angitt til knektene. Hun flykter med Tengel til Isfolkets dal.
I denne dalen skjer det hun håper på - de blir til slutt ektet og de får en datter, Liv Hanna, noe om nesten koster Silje livet.
Kommentar til boka:
Det er en kort bok, og tydelig raskt skrevet. Men det er også en spennende bok, en bok som driver leseren videre. Leseren må ikke fokusere for mye på språket, det er ok når man blir vant til det, men for en som kommer fra litt mer "seriøs" litteratur blir det til tider så mange klisjeer at man ikke kan la vær å le.
Sandemo legger grunnlaget for en svært spennende serie med denne boken, og vi kan allerede nå ane hvordan det vil gå videre.
Jeg har lest hele serien, selv om det er tjue år siden, så jeg husker sånn ca. hva som skjer, men om man ikke har lest den før legges det grunnlag, "foreshadow" som engelskmennene sier, for de neste bøkene. Dette var i utgangspunktet bok nr. en i en serie på seks, men hun hadde stoff til 47 bøker.
Dette er kanskje ikke den beste boka i serien, men det er en drivende introduksjon og den gjør jobben - suger leseren inn i Isfolkets verden og gir leseren lyst til å kjøpe neste bok i serien.
*Note - dette bildet er, ifølge Margit Sandemo, grunnen til at Sagaen om Isfolket kom til i første omgang. Det finnes i en kirke i Sverige et eller annet sted.
mandag 15. november 2010
Sagaen om Isfolket
De fleste av oss som vokste opp på åtti-tallet husker serien om Isfolket. En bråta med bøker som ble spydd ut som en kanon av Margit Sandemo. De satt som kanonskudd også, og det sies at Sandemo har solgt flere bøker enn det er bøker i samtlige norske biblioteker til sammen. Riktignok ikke alle om Isfolket (hun har vel skrevet oppi 200 bøker siden hun debuterte i 1964), men det var vel Sagaen om Isfolket som virkelig gjorde henne til et folkeeie. Eller, om man skal si det litt stygt, et folkelig eie. For hun har aldri blitt godtatt blandt åndseliten og forståsegpåerene med stive snipper og dinglende øreringer og høye sigarer druknet i boblende sjampis.
Husmorporno er vel det vanligste uttrykket for denne typen bøker. Husmorporno og kiosklitteratur. Skrevet i et forrykende tempo. Bare Sagaen om Isfolkets 47 bøker ble skrevet i mellom 1982 og 1989. Det sier seg selv at noe spesielt høyverdig og superpolert kan ikke en slik produksjon bli, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg gliser når jeg leser/hører serien nå igjen. Og jeg gliser ikke bare fordi hun er en fordømt god forteller. Jeg gliser også av språket og klisjeene som kommer rennende som perler i grisebingen.
For all del, jeg smiler kanskje mer med henne enn av henne. For, som jeg sier, jeg synes hun er en fantastisk forteller men en heller middelmådig forfatter.
Jeg tror Margit Sandemo har vært heldig. Hun traff et punkt med sin blanding av kjærlighet, sterke kvinner, til tider sågar vågal skriving og overnaturlighet som drar med seg alt fra himmel til helvete og det meste i mellom. Og jeg tror hun trives med å fortelle historiene hun forteller, og få svært godt betalt for det. Det er ikke mange forfattere som kan si det samme.
Nåvel, hvorfor begynte jeg å lese Sagaen om Isfolket? Jeg husker jeg leste serien på åtti-tallet. Det var min søster som kjøpte dem, og siden jeg er mer eller mindre altetende når det gjelder litteratur (dvs. jeg er ikke redd for å prøve nye ting. Om jeg gidder å fullføre en bok selv om jeg har begynt er en helt annen ting) så jeg prøvde den retten også.
Jeg har prøvd andre bøker i kiosklitteraturens verden, men må innrømme at jeg har gitt opp ganske så tidlig, stort sett (antar jeg) fordi jeg har begynt å bli mer kritisk og kanskje jeg til og med har begynt å sette pris på historier som også er godt skrevet?
Tilbake il Isfolket. Jeg svelget unna, mer eller mindre ukritisk, nettopp fordi persongalleriet er bra, personene er, om ikke tre-dimensjonale så i allefall en-og-to-tredjedel-dimensjonale, historiene er spennende og det er nok mystikk og handling til at interessen har blitt holdt oppe. Det er ikke dype, indre monologer ei heller høyverdig filosofi. Men det er spennende.
Jeg tror jeg bare kjøpte én bok, den første, og fikk Sandemo sin signatur i den en gang hun var her på Ås for å snakke om hjelpere og om bøkene sine. Det var ingen andre som turde å gå fram da hun spurte etter noen som ville stille opp for å finne hjelperen sin, men jeg og en av min søsters venninner (tror jeg det var) steg fram, og ganske riktig, hun fant en hjelper, en lys og fager kvinne på min venstre side (om jeg ikke husker feil).
Da jeg gikk hjem fra den sessionen og en bil kjørte forbi (dette skjedde i kjelleren på biblioteket her i Ås, og jeg måtte gå opp forbi gamleskolen. Dette var også veien å komme ut av Ås sentrum på før fartsdumpene om man parkerte på den siden) så jeg det var Sandemo og mannen Asbjørn. Margit Sandemo vinket til meg gjennom bilvinduet mens de kjørte forbi. Jeg vinket selvsagt tilbake.
Jeg har tenkt mye på dette siden. Det er ikke noe jeg har til vane å fortelle fremmede, men siden det ikke gjør noen skade, og det forklarer litt hvorfor jeg er fascinert av Isfolket tar jeg det med.
Dette er bøker rettet mest mot kvinner, unge og gamle, helst ikke kvinnene med de stiveste akademiske titlene, men mer de "på gølvet" om man skal bruke et slikt uttrykk. Hvor mange menn eller gutter som har lest dem vet jeg ikke (antar det er en bråta), men jeg kan tenke meg det ikke er så mange som tør komme fram for å bli presentert hjelperen sin. I det minste liker jeg å tro det. Kan være jeg er en av en hel haug, noe som ikke gjør meg spesiell, men hvem vet? Det var ikke så fryktelig mange andre unge menn der (dvs. det var menn, men de fleste har jeg mistanke om var truet ut av fruentimmer og kjæreste til å høre på Sandemo) og ingen av dem virket overmåte interessert.
Ok, dette begyner å bli langdrygt, og jeg har fortsatt endel ord å skrive for å fylle dagens kvote i NaNoWriMo 2010, men for å gjøre en kort historie lang - jeg kjøpte hele Sagaen om Isfolket i en 25-års jubileumsutgave, med DVD og det hele direkte fra Schibsted nå nylig. 47 bøker er ganske langt og jeg regnet ut at det er over 11700 sider med kjærlighet, savn, svik, hat, trolldom, magi, hjelpere, mandrake og gudfryktighet (legg til egne ting her, om du føler for det).
Jeg ser på det som inspirasjon og har lyttet på lydbok av bok 1 (forferdelig lest, men det er ikke bare oppleserens skyld - hun har bare Sandemo sitt materiale å jobbe med, og dette er litteratur som er best egnet til å lese i stillhet) og kommer til å angripe bøkene når jeg er klar for det (etter at jeg har hørt ferdig bok 4, som er den siste jeg har klart å finne).
Hvorfor kaste bort tid med å lese slik "makkverk"?
Jeg har all repsekt for alle som klarer å skrive så mye. Om det ikke er spesielt litterært skrevet betyr ikke så mye. Av og til er det bra å lese språk som får en til å flire eller grøsse. Og jeg er en sucker for gode historier.
Dette er bare introen - det vil komme mer etterhvert som jeg fanger kanonkulene som kommer ut av boken.
Oh, og her er en oppdatering - et bilde jeg tok av samlingen.:
Read on!
onsdag 3. november 2010
iPad og andre padder.
Gjett hva jeg har kjøpt meg a'?
Om du gjetter en iPad har du helt rett. En skinnende ny iPad kjøpt inn i England under den siste turen dit. Og denne blog-posten blir skrevet på selvsamme iPad.
Jeg hadde tenkt å se på den da jeg var der borte, men hadde egentlig ikke bestemt meg for om jeg skulle kjøpe en eller ikke. Jeg helte mot å vente på v2 før innkjøp ville bli gjort.
Jeg skulle aldri ha prøvd demomodellen utstillt i butikken i Cardiff. Et stort feilsteg. Jeg mener, for lommeboka ene og alene. For meg var det en riktig bra ting.
For å si det enkelt; jeg digger iPaden min. Det er den beste dubeditten jeg har kjøpt på lenge. Følelsen kan bare sammenlignes med den første iPhonen jeg kjøpte. Følelsen av at framtiden er her, og jeg har den i hendene mine og kan faktisk bruke den framfor bare lese om den i SciFi-bøker.
Hva som er så tiltalende er vanskelig å si. Mange påstår det bare er en forvokst iPhone/iPod, men disse har ikke brukt den eller bare såvidt berørt den. Å kalle den en stor iPod, er like presist som å si at en Mac bare er en PC, at en Jaguar bare er en bil eller Harley bare er en motorsykkel. Det er like presist som å kalle et leksikon bare en bok, en hjernekirurg bare en lege, Ole Bull bare en felegnikker og Magic Jordan bare en idrettsutøver. Når du begynner å bruke en sjøl kan du prøve å komme på egne sammenlikninger og forskjeller.
For, ja, den har en stor multi-touch skjerm med skjermtastatur, den kjører iOS-programmer, den spiller musikk og du kan se film på den. Du kan lese bøker og, om det er greia di, skrive bøker. Kanskje ikke direkte på skjermen, men det er ingenting i veien for at du kan bruke et blåtann-tastatur og dermed bruke skikkelige taster når du skriver. Apple lager endel små og slett ikke dårlige blåtanntastaturer som er små nok til å ta med seg, samtidig som de er effektive nok til å bruke. Mus funker ikke - hele skjermen er tross alt en forvokst mus (om man ser det på den måten), og det er kanskje noe kjeitete å måtte flytte fingeren til skjermen for å flytte pekeren, velge eller kopiere/klippe og lime. Men det er vanligvis ikke mer enn en overgang fra å være vant til å bruke mus til å bli vant til å jobbe direkte på skjermen. Du kan selvsagt gjøre det samme på en iPhone eller iPod Touch, men iPad'en er så mye større og dermed 'mer' enn bare en forvokst iPod Touch. Det å sørfe på nettet er en mye bedre opplevelse. Du er mer 'i' nettet. Du kan, bokstavelig talt, ta på det. Spesielt for oss som ikke lenger har helt unge øyne er gleden over den faktiske størrelsen på skjermen og dermed det du ser på skjermen bare én av tingene som gjør den til noe mer. Tilbudet av programmvare er også noe av det som gjør den mer enn bare en glorifisert og amerikanisert iPhone. Det finnes allerede et meget godt utvalg med produktivitets-, kreativitets-, og bisniss-Software til iPadda som gjør behovet for å dra med seg MacBook'en betraktelig mindre. Skal en tur til Japan i November/Desember, og får mulighet til å teste dette ut i praksis, inkludert legge opp bilder til diverse blogger.
Om jeg tar med meg tastaturet eller ikke har jeg ikke bestemt meg for. Antar det blir å bruke skjermtastaturet når jeg er på veien. Eller kanskje jeg tar med meg min gode gamle venn NEO by Alphasmart som jeg har skrevet om tidligere. Det funker faktisk helt glimrende å bruke NEO'en koblet til iPad'en med en USB-kabel og en av Apple sine kortleser-dongler koblet til 30-pin connectorport. Det ser kanskje litt merkelig ut å skrive på en Neo koblet til en iPad, men det funker faktisk helt bra. Skjerm-tastaturet glitrer med sitt fravær, og man kan både skrive, gjøre valg, slette og flytte seg rundt kun ved hjelp av tastaturet. Fant ut dette da jeg satt på en kafé i Oslo og skrev på NaNoWriMo 2010-storyen min. Tok med meg både iPadda og Neo'en, kabler og dongle. Prøvde først å skrive med bare iPadda, men den har en stygg tendens, nå en bruker skjermtastaturet, til å ville "hjelpe" deg til å skrive ved å komme med ord. Og den skal, på død og liv, hjelpe deg til å skrive Det istedet for det. Hele tiden. Fordømt irriterende, for å si det mildt. Antar 4.2 som kommer ut nå i november vil gi norsk tastatur (æ, ø og å finnes kun ved å holde nede a og o-knappen til et lite tastatur popper opp som en kan velge bokstaver fra, typisk da bokstaver med akksenter, som æ, ø og å. Med et separat tastatur går dette mye greiere. De særnordiske bokstavene er der uten å måtte tenke over det.
Vel, nå, tilbake til NaNoWriMo 2010, hvor målet er å skrive kun ved hjelp av Neo og iPad, med redigering på MBP'en. Du kan lese om prosessen på NaNoWriMo 2010 under Vraitings.
Mer om hvordan dette funker kommer etterhvert som erfaringer blir gjort. Til da, snakkes.
- Posted using BlogPress from my iPad
Om du gjetter en iPad har du helt rett. En skinnende ny iPad kjøpt inn i England under den siste turen dit. Og denne blog-posten blir skrevet på selvsamme iPad.
Jeg hadde tenkt å se på den da jeg var der borte, men hadde egentlig ikke bestemt meg for om jeg skulle kjøpe en eller ikke. Jeg helte mot å vente på v2 før innkjøp ville bli gjort.
Jeg skulle aldri ha prøvd demomodellen utstillt i butikken i Cardiff. Et stort feilsteg. Jeg mener, for lommeboka ene og alene. For meg var det en riktig bra ting.
For å si det enkelt; jeg digger iPaden min. Det er den beste dubeditten jeg har kjøpt på lenge. Følelsen kan bare sammenlignes med den første iPhonen jeg kjøpte. Følelsen av at framtiden er her, og jeg har den i hendene mine og kan faktisk bruke den framfor bare lese om den i SciFi-bøker.
Hva som er så tiltalende er vanskelig å si. Mange påstår det bare er en forvokst iPhone/iPod, men disse har ikke brukt den eller bare såvidt berørt den. Å kalle den en stor iPod, er like presist som å si at en Mac bare er en PC, at en Jaguar bare er en bil eller Harley bare er en motorsykkel. Det er like presist som å kalle et leksikon bare en bok, en hjernekirurg bare en lege, Ole Bull bare en felegnikker og Magic Jordan bare en idrettsutøver. Når du begynner å bruke en sjøl kan du prøve å komme på egne sammenlikninger og forskjeller.
For, ja, den har en stor multi-touch skjerm med skjermtastatur, den kjører iOS-programmer, den spiller musikk og du kan se film på den. Du kan lese bøker og, om det er greia di, skrive bøker. Kanskje ikke direkte på skjermen, men det er ingenting i veien for at du kan bruke et blåtann-tastatur og dermed bruke skikkelige taster når du skriver. Apple lager endel små og slett ikke dårlige blåtanntastaturer som er små nok til å ta med seg, samtidig som de er effektive nok til å bruke. Mus funker ikke - hele skjermen er tross alt en forvokst mus (om man ser det på den måten), og det er kanskje noe kjeitete å måtte flytte fingeren til skjermen for å flytte pekeren, velge eller kopiere/klippe og lime. Men det er vanligvis ikke mer enn en overgang fra å være vant til å bruke mus til å bli vant til å jobbe direkte på skjermen. Du kan selvsagt gjøre det samme på en iPhone eller iPod Touch, men iPad'en er så mye større og dermed 'mer' enn bare en forvokst iPod Touch. Det å sørfe på nettet er en mye bedre opplevelse. Du er mer 'i' nettet. Du kan, bokstavelig talt, ta på det. Spesielt for oss som ikke lenger har helt unge øyne er gleden over den faktiske størrelsen på skjermen og dermed det du ser på skjermen bare én av tingene som gjør den til noe mer. Tilbudet av programmvare er også noe av det som gjør den mer enn bare en glorifisert og amerikanisert iPhone. Det finnes allerede et meget godt utvalg med produktivitets-, kreativitets-, og bisniss-Software til iPadda som gjør behovet for å dra med seg MacBook'en betraktelig mindre. Skal en tur til Japan i November/Desember, og får mulighet til å teste dette ut i praksis, inkludert legge opp bilder til diverse blogger.
Om jeg tar med meg tastaturet eller ikke har jeg ikke bestemt meg for. Antar det blir å bruke skjermtastaturet når jeg er på veien. Eller kanskje jeg tar med meg min gode gamle venn NEO by Alphasmart som jeg har skrevet om tidligere. Det funker faktisk helt glimrende å bruke NEO'en koblet til iPad'en med en USB-kabel og en av Apple sine kortleser-dongler koblet til 30-pin connectorport. Det ser kanskje litt merkelig ut å skrive på en Neo koblet til en iPad, men det funker faktisk helt bra. Skjerm-tastaturet glitrer med sitt fravær, og man kan både skrive, gjøre valg, slette og flytte seg rundt kun ved hjelp av tastaturet. Fant ut dette da jeg satt på en kafé i Oslo og skrev på NaNoWriMo 2010-storyen min. Tok med meg både iPadda og Neo'en, kabler og dongle. Prøvde først å skrive med bare iPadda, men den har en stygg tendens, nå en bruker skjermtastaturet, til å ville "hjelpe" deg til å skrive ved å komme med ord. Og den skal, på død og liv, hjelpe deg til å skrive Det istedet for det. Hele tiden. Fordømt irriterende, for å si det mildt. Antar 4.2 som kommer ut nå i november vil gi norsk tastatur (æ, ø og å finnes kun ved å holde nede a og o-knappen til et lite tastatur popper opp som en kan velge bokstaver fra, typisk da bokstaver med akksenter, som æ, ø og å. Med et separat tastatur går dette mye greiere. De særnordiske bokstavene er der uten å måtte tenke over det.
Vel, nå, tilbake til NaNoWriMo 2010, hvor målet er å skrive kun ved hjelp av Neo og iPad, med redigering på MBP'en. Du kan lese om prosessen på NaNoWriMo 2010 under Vraitings.
Mer om hvordan dette funker kommer etterhvert som erfaringer blir gjort. Til da, snakkes.
- Posted using BlogPress from my iPad
Location:Måltrostveien,Ås,Norway
tirsdag 2. februar 2010
Dagens oskar-kandidat er "Samurai Princess", en totalt whacky, helsprø og håpløst laget japansk splatterkomedie.
Effektene er latterlig dårlige, den er satt i en kvasivirkelig nå-framtid, en samurai cyberpunk med miks av nåtid og fortid i en forvirrende miks.
Puppebomber, sakse- og motorsagbein, tarmer og innvoller, voldtekter og annen "morro" ser ut til å være undrholdbingen i dette mesterverket.
Det ser ut til at de ikke helt hadde de samme problemene som oss med kulde under innspillingen - deres blod spruter som det skal. Og det spruter i bøttevis, på godt japansk vis.
Polyfoam- og latexbaserte kroppsdeler fyller skjermen sammen med dårlige parykker, ikke helt huggæ'ærn sminkeeffekter. Desverre er digitaleffektene like elendige som kroppsdelene. Det vil si - de er enda dårligere. Lavbudsjett? Oh, yeah!
Storyen, spør du?
En helsprø heks og heksedoktor lager "kunst" med kroppsdeler.
En kvinne som blir drept av disse to blir gjenopplivet og hennes pluss hennes venners sjeler blir samlet i kroppen hennes. Så setter hun ut på jakt etter disse sprø typene. Eller no' sånt. Er faktisk ikke i stand til å huske hva historien faktisk var. Jeg mener, så dårlig var filmen.
Om du ikke føler for det, se heller annet. Som for eksempel curling. Mye mer spennende.
Kanskje...
-- Post On The go from my iPhone.
Effektene er latterlig dårlige, den er satt i en kvasivirkelig nå-framtid, en samurai cyberpunk med miks av nåtid og fortid i en forvirrende miks.
Puppebomber, sakse- og motorsagbein, tarmer og innvoller, voldtekter og annen "morro" ser ut til å være undrholdbingen i dette mesterverket.
Det ser ut til at de ikke helt hadde de samme problemene som oss med kulde under innspillingen - deres blod spruter som det skal. Og det spruter i bøttevis, på godt japansk vis.
Polyfoam- og latexbaserte kroppsdeler fyller skjermen sammen med dårlige parykker, ikke helt huggæ'ærn sminkeeffekter. Desverre er digitaleffektene like elendige som kroppsdelene. Det vil si - de er enda dårligere. Lavbudsjett? Oh, yeah!
Storyen, spør du?
En helsprø heks og heksedoktor lager "kunst" med kroppsdeler.
En kvinne som blir drept av disse to blir gjenopplivet og hennes pluss hennes venners sjeler blir samlet i kroppen hennes. Så setter hun ut på jakt etter disse sprø typene. Eller no' sånt. Er faktisk ikke i stand til å huske hva historien faktisk var. Jeg mener, så dårlig var filmen.
Om du ikke føler for det, se heller annet. Som for eksempel curling. Mye mer spennende.
Kanskje...
-- Post On The go from my iPhone.
torsdag 14. januar 2010
The First Rule
Joe Pike er så tøff at han eter kuler og skiter hylstre.
Eller, som en av vinnerene i Robert Crais' "Joe Pike is so tough…" konkurranse vant med: Joe Pike er så tøff at han ikke sover. Han venter.
Joe Pike er tøff. En skikkelig mannemann med cahones som sleper langs bakken når han går.
For de av dere som ikke kjenner Robert Crais' karakterer har kan dere ta en titt på hjemmesiden hans: www.robertcrais.com.
The First Rule er en typisk Joe Pike-historie. Hard, brutal, rask og spennende. Ikke spesielt lang, men lang nok. Den er mindre utfyllende enn hans forrige bok, The Watchman fra 2007. Du lærer litt om Joe Pike, om fortiden, men dette er en mer utvendig bok hvor hans fortid er grunnlegende for boken, men ikke blir tværet ut mer enn høyst nødvendig.
Om jeg liker Joe Pike i denne historien er en helt annen sak. For meg virker det som om han beveger seg litt i feil retning. Han er litt for hard, litt for nådeløs. Samtidig som han er like lojal som tidligere. Det virker som om Crais prøver å få Pikes cohones til å lage spor i asfalten.
Pike er hard, mens Cole er cool. Men Coles coolness kommer ikke riktig fram i denne boka, og Pikes hardhet overhvelmer historien noe. Karakterene er mer todimensjonale, papirfigurer som flyttes rundt på et brett, enn i tidligere bøker. Storyen er mer innfløkt, samtidig som den er rett fram uten for mange twist-n-turns. Vi vet hva som vil skje til slutt - Pike overlever, Cole overlever og de fleste andre som er med den dynamiske duoen overlever, mens de som er i mot dem sjelden er like heldige. Det er biler (Pike er en bilelsker), kvinner, ingen sex, våpen, Yoga, kampsport, replikker og speilsolbriller - "goverment issued", selvsagt.
Hva jeg synes om boken? Vel, den er spennende nok. Fint å komme tilbake til Pike og Cole. Men, den oppfylte ikke helt. Spennende, ja. Action, ja. Pike er tøff, ja. Cole er cool, ja. Men det virker som om litt av fandenivoldskheten har forsvunnet. Det er en film hvor vi ser karakterene uten helt å komme nær dem.
Om den er bortkastet å lese? Selvsagt ikke. Liker du Craigs må du lese den. Om du aldri har hørt om Crais - begynn litt tidligere i karriæren og les denne når du kommer dit.
God lesning.
Eller, som en av vinnerene i Robert Crais' "Joe Pike is so tough…" konkurranse vant med: Joe Pike er så tøff at han ikke sover. Han venter.
Joe Pike er tøff. En skikkelig mannemann med cahones som sleper langs bakken når han går.
For de av dere som ikke kjenner Robert Crais' karakterer har kan dere ta en titt på hjemmesiden hans: www.robertcrais.com.
The First Rule er en typisk Joe Pike-historie. Hard, brutal, rask og spennende. Ikke spesielt lang, men lang nok. Den er mindre utfyllende enn hans forrige bok, The Watchman fra 2007. Du lærer litt om Joe Pike, om fortiden, men dette er en mer utvendig bok hvor hans fortid er grunnlegende for boken, men ikke blir tværet ut mer enn høyst nødvendig.
Om jeg liker Joe Pike i denne historien er en helt annen sak. For meg virker det som om han beveger seg litt i feil retning. Han er litt for hard, litt for nådeløs. Samtidig som han er like lojal som tidligere. Det virker som om Crais prøver å få Pikes cohones til å lage spor i asfalten.
Pike er hard, mens Cole er cool. Men Coles coolness kommer ikke riktig fram i denne boka, og Pikes hardhet overhvelmer historien noe. Karakterene er mer todimensjonale, papirfigurer som flyttes rundt på et brett, enn i tidligere bøker. Storyen er mer innfløkt, samtidig som den er rett fram uten for mange twist-n-turns. Vi vet hva som vil skje til slutt - Pike overlever, Cole overlever og de fleste andre som er med den dynamiske duoen overlever, mens de som er i mot dem sjelden er like heldige. Det er biler (Pike er en bilelsker), kvinner, ingen sex, våpen, Yoga, kampsport, replikker og speilsolbriller - "goverment issued", selvsagt.
Hva jeg synes om boken? Vel, den er spennende nok. Fint å komme tilbake til Pike og Cole. Men, den oppfylte ikke helt. Spennende, ja. Action, ja. Pike er tøff, ja. Cole er cool, ja. Men det virker som om litt av fandenivoldskheten har forsvunnet. Det er en film hvor vi ser karakterene uten helt å komme nær dem.
Om den er bortkastet å lese? Selvsagt ikke. Liker du Craigs må du lese den. Om du aldri har hørt om Crais - begynn litt tidligere i karriæren og les denne når du kommer dit.
God lesning.
onsdag 3. juni 2009
Electric Image Animation System 8
EIAS, eller Electric Image Animation System har blitt oppdatert til versjon 8.
"Hæ?" sier du kanskje. "Hva pokker er det?"
Eller, om du kjenner til litt 3D svarer du kanskje heller: "Who cares? Electric Image? Var ikke det avlegs for 10 år siden?"
Vel, kanskje. Det har ikke helt fulgt med tiden, og kode-basen er gammel og hele greia føles gammelt. Det er litt som en veteranmotorsykkel. En motorsykkel som nok har sett bedre dager, men allikevel noe du ikke helt har hjerte til å kvitte deg med. Den gjør jobben den er satt til å gjøre. Den har sjel og du må passe på så du kommer helskinnet dit du vil. Reisen dit er kanskje til tider frustrerende, men den er din. Kanskje du setter inn noen nye deler, bytter ut det gamle og slitte med oppdatert teknologi, men sykkelen er likevel den samme.
Litt sånn er det med EIAS også. Det er et program som, når alt kommer til stykket, har sett bedre dager. Brukergrensesnittet er antikvert og det kan være en prøvelse. Samtidig som programmet bringer fram noe i meg når jeg bruker det. Det er det noe som jeg ikke har funnet i noen av de andre programmene jeg har prøvd.
Modo, zBrush, Kinemac. Jeg har dem liggende på harddisken, men jeg kommer neppe til å oppgradere dem med det første. Jeg bruker dem rett og slett ikke nok til at jeg føler jeg kan ta meg råd til det. Og de er mye mer moderne og fancy og kan gjøre nesten hva det er du vil (selv om animasjonsmulighetene kan være så-som-så i nåværende versjon av Modo og fraværende i zBrush).
Allikevel kommer jeg tilbake til gode gamle EIAS. Ja, det er knotete. Det er irriterende. Det koster skjorta om en skal holde følge med de andre programmene. Mye av det de andre programmene har innebygget kommer som plug-ins til EIAS. Og modellering er totalt fraværende i de siste versjonene. Nå har jeg (heldigvis) Modeller fra en tidlig versjon. Dette er et program som virkelig er humørsykt, og du må kjenne det ut og inn, trå varlig og lagre ofte for å få det meste utav det. Men allikevel er det dette noe som gjør at til syvende og sist havner jeg der også om jeg trenger å få gjort noe.
Nå skal det sies at jeg ikke bruker programmet for fancye organiske ting. Det er enkle ting som logoer, tekst, bakgrunner, motorsykler og andre ting med harde overflater som gjelder. Så Adobe Illustrator, Modeller og EIAS holder i massevis. Men det er ikke perfekt. Jeg ser stadig etter det perfekte. Men så langt er det programmet som passer best til mitt bruk og min personlighet.
Når man besøker de forskjellige programmenes hjemmesider og ser på gallerier og "skrytebilder" skulle man tro EIAS ikke var brukanes til noe som helst. Det som vises i galleriet er ikke spesielt imponerende. Jeg skal være den første til å innrømme det. Det ser amatørmessig ut. Og forumene ser ut til å være dominert av kun en håndfull mennesker, og de fleste snakker stadig om hvorfor de i det heletatt gidder å bruke EIAS. Men jeg tror at disse menneskene også har dette noe som holder dem fascinert av programmet. Det er ofte bare ett verktøy i en hel verktøykoffert, men det virker som det blir trukket fram stadig vekk når de andre programmene ikke strekker til.
Det skal ikke stikkes under en stol at renderen til EIAS, Camera, lager utrolige rendringer mer eller mindre av seg sjøl. Det er kjapt og gir, etter mitt syn, ekstremt bra resultater. Og det er igjen dette noe som gir glede av å se resultatene. Kall det ki om du vil. Camera har i mange år vær en av de kjappese renderene på markedet, men hvor andre rendere har tatt lange steg, har EIAS sneglet seg avgårde, og mye av det som gjorde Camera unikt (hastighet først og fremst) er ikke så relevant. Andre rendere er like kjappe. Men det er få andre systemer som gir deg nettverksrendring gratis. Alt du trenger å gjøre for å rendre over nettverk er å kopiere en mappe til alle maskinene du vil rendre på, starte opp en render-slave og koble til disse slavene fra mastermaskinen. Så kan du distribuere rendingene over nettet, og hastiheten mangedobles. Dette betaler du mye for med andre systemer.
Desverre er benytter ikke Camera seg av flere prosessorer, men det er ingenting i veien for å fyre opp like mange Camera-applikasjoner som du har prosessorer, for så å nettverksrendre på multi-core eller multi-prosessormaskinen du sitter på. Kanskje ikke like elegant, men det fungerer overraskende bra.
Jeg er i ferd med å oppdatere sidene på denne web-siten med EIAS-grafikk. Det skjer ikke med det første, men det vil komme i løpet av året. Om jeg ikke tar munnen for full… Så får vi se kvissleis det gjeng.
"Hæ?" sier du kanskje. "Hva pokker er det?"
Eller, om du kjenner til litt 3D svarer du kanskje heller: "Who cares? Electric Image? Var ikke det avlegs for 10 år siden?"
Vel, kanskje. Det har ikke helt fulgt med tiden, og kode-basen er gammel og hele greia føles gammelt. Det er litt som en veteranmotorsykkel. En motorsykkel som nok har sett bedre dager, men allikevel noe du ikke helt har hjerte til å kvitte deg med. Den gjør jobben den er satt til å gjøre. Den har sjel og du må passe på så du kommer helskinnet dit du vil. Reisen dit er kanskje til tider frustrerende, men den er din. Kanskje du setter inn noen nye deler, bytter ut det gamle og slitte med oppdatert teknologi, men sykkelen er likevel den samme.
Litt sånn er det med EIAS også. Det er et program som, når alt kommer til stykket, har sett bedre dager. Brukergrensesnittet er antikvert og det kan være en prøvelse. Samtidig som programmet bringer fram noe i meg når jeg bruker det. Det er det noe som jeg ikke har funnet i noen av de andre programmene jeg har prøvd.
Modo, zBrush, Kinemac. Jeg har dem liggende på harddisken, men jeg kommer neppe til å oppgradere dem med det første. Jeg bruker dem rett og slett ikke nok til at jeg føler jeg kan ta meg råd til det. Og de er mye mer moderne og fancy og kan gjøre nesten hva det er du vil (selv om animasjonsmulighetene kan være så-som-så i nåværende versjon av Modo og fraværende i zBrush).
Allikevel kommer jeg tilbake til gode gamle EIAS. Ja, det er knotete. Det er irriterende. Det koster skjorta om en skal holde følge med de andre programmene. Mye av det de andre programmene har innebygget kommer som plug-ins til EIAS. Og modellering er totalt fraværende i de siste versjonene. Nå har jeg (heldigvis) Modeller fra en tidlig versjon. Dette er et program som virkelig er humørsykt, og du må kjenne det ut og inn, trå varlig og lagre ofte for å få det meste utav det. Men allikevel er det dette noe som gjør at til syvende og sist havner jeg der også om jeg trenger å få gjort noe.
Nå skal det sies at jeg ikke bruker programmet for fancye organiske ting. Det er enkle ting som logoer, tekst, bakgrunner, motorsykler og andre ting med harde overflater som gjelder. Så Adobe Illustrator, Modeller og EIAS holder i massevis. Men det er ikke perfekt. Jeg ser stadig etter det perfekte. Men så langt er det programmet som passer best til mitt bruk og min personlighet.
Når man besøker de forskjellige programmenes hjemmesider og ser på gallerier og "skrytebilder" skulle man tro EIAS ikke var brukanes til noe som helst. Det som vises i galleriet er ikke spesielt imponerende. Jeg skal være den første til å innrømme det. Det ser amatørmessig ut. Og forumene ser ut til å være dominert av kun en håndfull mennesker, og de fleste snakker stadig om hvorfor de i det heletatt gidder å bruke EIAS. Men jeg tror at disse menneskene også har dette noe som holder dem fascinert av programmet. Det er ofte bare ett verktøy i en hel verktøykoffert, men det virker som det blir trukket fram stadig vekk når de andre programmene ikke strekker til.
Det skal ikke stikkes under en stol at renderen til EIAS, Camera, lager utrolige rendringer mer eller mindre av seg sjøl. Det er kjapt og gir, etter mitt syn, ekstremt bra resultater. Og det er igjen dette noe som gir glede av å se resultatene. Kall det ki om du vil. Camera har i mange år vær en av de kjappese renderene på markedet, men hvor andre rendere har tatt lange steg, har EIAS sneglet seg avgårde, og mye av det som gjorde Camera unikt (hastighet først og fremst) er ikke så relevant. Andre rendere er like kjappe. Men det er få andre systemer som gir deg nettverksrendring gratis. Alt du trenger å gjøre for å rendre over nettverk er å kopiere en mappe til alle maskinene du vil rendre på, starte opp en render-slave og koble til disse slavene fra mastermaskinen. Så kan du distribuere rendingene over nettet, og hastiheten mangedobles. Dette betaler du mye for med andre systemer.
Desverre er benytter ikke Camera seg av flere prosessorer, men det er ingenting i veien for å fyre opp like mange Camera-applikasjoner som du har prosessorer, for så å nettverksrendre på multi-core eller multi-prosessormaskinen du sitter på. Kanskje ikke like elegant, men det fungerer overraskende bra.
Jeg er i ferd med å oppdatere sidene på denne web-siten med EIAS-grafikk. Det skjer ikke med det første, men det vil komme i løpet av året. Om jeg ikke tar munnen for full… Så får vi se kvissleis det gjeng.
tirsdag 26. mai 2009
Blogo
Rart hvordan programvare kan få en til å bli mer kreativ, og hvordan man av og til kommer man over programvare som bare ber om å bli brukt.
Blogo fra brainjuice er at av disse programmene. De to siste bloginnleggene er eksempler på dette.
En av fordelene med Blogo er at man, om man bruker twitter og dermed micro-blog vieweren, har den oppe hele tiden, noe som gjør det mindre "strevsomt" å åpne et program, skrive det man har på hjertet og poste det.
Til nå har jeg brukt Nambu og Tweetie, to gode twitterklienter, men siden Blogo har mulighet for å “mikro-blogge” i tillegg til å “makro-blogge” slår programmet to fluer i samme smekken.
Det ser ut til at et program kan erstatte MarsEdit og Tweetie/Nambu samtidig som det ser bra ut og er trivelig og kreativitetsfremmende å jobbe med. Bra!
Det som ikke er så bra er at et program som gjør mer enn én ting ofte ikke er like effektivt som spesialistene.
Blogo er ikke like bra som Tweetie og Nambu. Den hopper alltid til toppen - noe som er irriterende når du ikke har lest twitts i løpet av natta og de strømmer inn på morran. “Hvor var siste post du leste? Backtrack, backtrack, bactrack. Var det den? Hmmm. Kanskje denne. Ah… Trur eg. Eller…?”
Hvordan den er i forhold til Mars Edit vet jeg ikke enda - kjøpte programmet via MacUpdates promo i dag så jeg er i ferd med å teste det ut nå, men det ser svært lovende ut.
onsdag 1. april 2009
Fault Line av Barry Eisler
Barry Eilser er en av mine favoritt-forfattere. Uten tvil. Jeg har sansen for John Rain i de 6 bøkene han har skrevet om denne halvt japanske, halvt amerikanske leiemorderen hvis spesialitet er å drepe så det ser naturlig ut.
Men den siste boka hans (som jeg hører på nå - Audible er gudesendt for en som jobber på et verksted hvor man kan slappe av og jobbe mens man hører på bøker) Fault Line handler om helt andre karakterer enn John Rain. Dvs. John Rain blir nevnt i en bisetning som en halvt mytisk leiemorder som ingen egentlig helt tror på. Nice touch.
Det er en bok om to brødre som ikke kan fordra hverandre. Den ene er patent-advokat, den andre er leiemorder for den amerikanske staten. Grunnet en patentsøknad på et enkrypteings-program blir mennesker drept, og Alex, som er advokaten, blir nødt til å tilkalle sin storebror Ben for å hjelpe seg ut av knipen. Det er spennende, det er dramatisk, det er sex og det er blod, det er latter og det er tårer. Det er Barry Eisler i bøtter og spann. Har ikke lest ferdig enda - men jeg kan knapt vente til neste arbeidsdag så jeg kan høre på et par timer til.
Men den siste boka hans (som jeg hører på nå - Audible er gudesendt for en som jobber på et verksted hvor man kan slappe av og jobbe mens man hører på bøker) Fault Line handler om helt andre karakterer enn John Rain. Dvs. John Rain blir nevnt i en bisetning som en halvt mytisk leiemorder som ingen egentlig helt tror på. Nice touch.
Det er en bok om to brødre som ikke kan fordra hverandre. Den ene er patent-advokat, den andre er leiemorder for den amerikanske staten. Grunnet en patentsøknad på et enkrypteings-program blir mennesker drept, og Alex, som er advokaten, blir nødt til å tilkalle sin storebror Ben for å hjelpe seg ut av knipen. Det er spennende, det er dramatisk, det er sex og det er blod, det er latter og det er tårer. Det er Barry Eisler i bøtter og spann. Har ikke lest ferdig enda - men jeg kan knapt vente til neste arbeidsdag så jeg kan høre på et par timer til.
mandag 13. oktober 2008
The Wreck of Heaven - Av Holly Lisle
Bok to av serien er ferdiglest, og bok tre er allerede påbegynt.
Etter en treig start (i bok 1) og en gnagende følelse av at jeg gjorde en tabbe da jeg kjøpte hele trilogien "ulest" har blitt lagt til side, og gleden over en god historie overtatt.
For dette (bok to og tre) er virkeig glitrende bøker. I allefall i min humble mening. De treffer mange av mine egne idéer midt i nåløyet og har gitt meg som vraiter selv en inspirasjon til å fortsette nedover stien jeg har begitt meg ut på.
De gamle gudene eksisterer. Tor og Loke kommer til redningen når Sentinels møter gamle guders leiemordere. For disse leiemorderene vil drepe Molly og Lauren og Jack og alle andre som står i deres vei. Fordi, Lauren har brakt magien tilbake til Jorden og dermed livet, og de gamle onde gudene som lever av død og dødsenergi står i fare for å miste deres neste 'fix', nemlig planeten Tellus, bedre kjent som Jorden. De har foret opp en befolkning som nå er klar til å høstes, de har gitt teknologi og kunnskap kun av én grunn - du må så for å kunne høste. Roswell? Det er ikke aliens - de er de gamle onde guder (Night Watch) som har plantet dette for at vi korttenkte, trangsynte og kortlevde menneskene skal bruke denne teknologien for å drepe oss selv.
Men som alltid er det helter i verden som kjemper imot, noen vet de er helter, andre blir helter og noen nekter å bli dratt med.
Etter en treig start (i bok 1) og en gnagende følelse av at jeg gjorde en tabbe da jeg kjøpte hele trilogien "ulest" har blitt lagt til side, og gleden over en god historie overtatt.
For dette (bok to og tre) er virkeig glitrende bøker. I allefall i min humble mening. De treffer mange av mine egne idéer midt i nåløyet og har gitt meg som vraiter selv en inspirasjon til å fortsette nedover stien jeg har begitt meg ut på.
De gamle gudene eksisterer. Tor og Loke kommer til redningen når Sentinels møter gamle guders leiemordere. For disse leiemorderene vil drepe Molly og Lauren og Jack og alle andre som står i deres vei. Fordi, Lauren har brakt magien tilbake til Jorden og dermed livet, og de gamle onde gudene som lever av død og dødsenergi står i fare for å miste deres neste 'fix', nemlig planeten Tellus, bedre kjent som Jorden. De har foret opp en befolkning som nå er klar til å høstes, de har gitt teknologi og kunnskap kun av én grunn - du må så for å kunne høste. Roswell? Det er ikke aliens - de er de gamle onde guder (Night Watch) som har plantet dette for at vi korttenkte, trangsynte og kortlevde menneskene skal bruke denne teknologien for å drepe oss selv.
Men som alltid er det helter i verden som kjemper imot, noen vet de er helter, andre blir helter og noen nekter å bli dratt med.
lørdag 11. oktober 2008
Oppdatering - Web-design for hvermannsen
En liten oppdatering til forrige post.
Det har kommet et nytt program, Flux, som er en slags Dreamweaver light. Det er et interessant program, jeg har kjøpt det og lekt litt med det, men har enda ikke helt funnet meg til rette i det. Det er noe ustabilt og du må kunne CSS for å bruke det skikkelig. Det er, fordi det bruker CSS, et mer freeform web-design program enn RW eller Sandvox, noe som igjen krever at du lager all grafikk og design selv.
Jeg skal se mer på det, og prøve det ut. Det har potensiale, og jeg vil sansynligvis lage websidene til Freax FX i dette programmet, men vil nok holde meg til RW for både denne siten og for Bokuwasakkadesu.net, min japanske side.
Det har kommet et nytt program, Flux, som er en slags Dreamweaver light. Det er et interessant program, jeg har kjøpt det og lekt litt med det, men har enda ikke helt funnet meg til rette i det. Det er noe ustabilt og du må kunne CSS for å bruke det skikkelig. Det er, fordi det bruker CSS, et mer freeform web-design program enn RW eller Sandvox, noe som igjen krever at du lager all grafikk og design selv.
Jeg skal se mer på det, og prøve det ut. Det har potensiale, og jeg vil sansynligvis lage websidene til Freax FX i dette programmet, men vil nok holde meg til RW for både denne siten og for Bokuwasakkadesu.net, min japanske side.
Memory of Fire - av Holly Lisle
Det tok sin tid å komme igjennom denne boken. Ikke at det var en vanskelig bok - den var bare litt tungt skrevet og det tok sin tid før jeg fikk "feelingen" med den. Men når det er sagt var det en kort lang bok. Med andre ord - sidene gikk unna uten at det egentlig skjedde så mye, og det som skjedde var ganske mye.
Holly Lisle skifter mellom karakterene ganske så elegant, og du er inne i hodene til nesten alle sammen - både de gode og de kke så gode og de onde, samtidig som du aldri egentlig får vite alt om dem. Hun skriver forsåvidt godt, men hun har ikke den samme elegansen som f.eks. Stephen King. Nå skal det sies at jeg er en Stephen King-fan. Jeg tilstår det til og med og gleder meg til hver bok som kommer.
Det jeg prøver å si er at hun er det som i US of A kalles en mid-lister, med andre ord en type forfatter som er med på å fylle opp boklista, som kan leve av det om de holder ut, men som ikke har blitt mainstream. De har mange lesere, men mangler det lille som gjør at de topper lister og blir multimillionærer. Det er selvsagt ikke bare dyktighet som avgjør slikt - det er vel så mye flaks og hell, men jeg må innrømme at når jeg leser noen av disse midt-på-lista fortfatterene skjønner jeg hvorfor de er sånn midt på lista, så også Holly Lisle i denne boka.
Det tok lang tid før jeg ble sugd inn i den, som sagt, men den ble mer og mer spennende, og jeg har allerede begynt på toeren, The Wreck of Heaven. Vi får se om den blir lettere å komme igjennom.
Magien og verdensbyggingen er interessant i disse bøkene. Magien strømmer 'down world', noe som vil si at den strømmer nedover i verdenene. Og hva dette betyr er at det ikke bare er vår verden, men en rekke paralelle verdener, alle lenket sammen som perler på en snor, og om du beveger deg nedover perleraden får tu tilgang på magien som renner nedover, men om du beveger deg oppover minsker dine egenskaper, og du blir et spøkelse uten særlig materiell form.
For magien er i fare, vår verden og verdenen under oss er i fare. De gamle gudene har forlatt oss fordi vi er i ferd med å bli spist opp av drager. For det er det de blir, de som beveger seg nedover i systemet - de blir guder, og dragene kommer fra en verden langt over oss. Men, magien har sin pris. Dersom en bruker magien sin i en verden under seg trekker man energi fra en verden over (og sin egen verden). Dersom man bruker for mye magi kan man tømme sin egen verden for liv, og det som er igjen er en død verden. Dette er det som er i ferd med å skje i vår verden - den vil dø om ikke de to heltene, søstrene Lauren og Molly, klarer å kvitte seg med de gamle gudene som er i ferd med å sluke det vi kjenner og har kjært.
God lesing.
Holly Lisle skifter mellom karakterene ganske så elegant, og du er inne i hodene til nesten alle sammen - både de gode og de kke så gode og de onde, samtidig som du aldri egentlig får vite alt om dem. Hun skriver forsåvidt godt, men hun har ikke den samme elegansen som f.eks. Stephen King. Nå skal det sies at jeg er en Stephen King-fan. Jeg tilstår det til og med og gleder meg til hver bok som kommer.
Det jeg prøver å si er at hun er det som i US of A kalles en mid-lister, med andre ord en type forfatter som er med på å fylle opp boklista, som kan leve av det om de holder ut, men som ikke har blitt mainstream. De har mange lesere, men mangler det lille som gjør at de topper lister og blir multimillionærer. Det er selvsagt ikke bare dyktighet som avgjør slikt - det er vel så mye flaks og hell, men jeg må innrømme at når jeg leser noen av disse midt-på-lista fortfatterene skjønner jeg hvorfor de er sånn midt på lista, så også Holly Lisle i denne boka.
Det tok lang tid før jeg ble sugd inn i den, som sagt, men den ble mer og mer spennende, og jeg har allerede begynt på toeren, The Wreck of Heaven. Vi får se om den blir lettere å komme igjennom.
Magien og verdensbyggingen er interessant i disse bøkene. Magien strømmer 'down world', noe som vil si at den strømmer nedover i verdenene. Og hva dette betyr er at det ikke bare er vår verden, men en rekke paralelle verdener, alle lenket sammen som perler på en snor, og om du beveger deg nedover perleraden får tu tilgang på magien som renner nedover, men om du beveger deg oppover minsker dine egenskaper, og du blir et spøkelse uten særlig materiell form.
For magien er i fare, vår verden og verdenen under oss er i fare. De gamle gudene har forlatt oss fordi vi er i ferd med å bli spist opp av drager. For det er det de blir, de som beveger seg nedover i systemet - de blir guder, og dragene kommer fra en verden langt over oss. Men, magien har sin pris. Dersom en bruker magien sin i en verden under seg trekker man energi fra en verden over (og sin egen verden). Dersom man bruker for mye magi kan man tømme sin egen verden for liv, og det som er igjen er en død verden. Dette er det som er i ferd med å skje i vår verden - den vil dø om ikke de to heltene, søstrene Lauren og Molly, klarer å kvitte seg med de gamle gudene som er i ferd med å sluke det vi kjenner og har kjært.
God lesing.
mandag 6. oktober 2008
Alvetegnet av Sigbjørn Mostue
Alvetegnet er en fantasi-trilogi for ungdom skrevet av Sigbjørn Mostue. Den består av "Gravbøygen våkner", "Nissedreperen" og "Krakens gap".
Hovedpersonene i bøkene er Espen og Eva, to ungdommer som ikke er de kuleste på skolen. De er heller av typen mobbeoffer og spesielt Espen sliter med å være "kul" og være med i gjengen.
Bøkene er vel det man kan kalle typiske ungdomsbøker hvor de tar opp det jeg (antar) ungdommer synes er viktig som den første kjærligheten, å bli akseptert av andre, å være en del av gjengen, ikke skille seg ut, forhold til foreldre og besteforelder, mm.
Der de ikke er typiske er rammen Mostue bruker for å fortelle dette. Han er vel den første norsk forfatteren jeg har lest som har lagt inn norsk mytologiske vesner i en slik skala. Han har ikke bare lagt dem inn, han hiver Espen og Eva inn i en verden som ikke bare er spennende, men den er også skremmende.
Gravbøygen våkner
Her møter vi Nils, en husnisse på gården til Espens morfar. Bak gården til besteforeldrene ligger Gammelskogen, en urskog det aldri har blitt hugget i. Det er en naturperle, men Espens onkel Svein bestemmer seg for å hugge i skogen til tross for sin fars protester og trussel om at det vil gå ham vondt.
Under en storm blir treet ved siden av det Espen sitter under stuffet av et lyn, og Espen finner en merkelig nøkkel inne i stammen. Når han tar i denne kan han høre fuglene og trærne snakke. Han møter Nils, husnissen på gården, og blir tatt med til den andre siden, et parallelt univers hvor troll, riser, hulder, alver, dverger, nisser, skrømt, reia, nøkken, og alle de andre "monstrene" i de norske eventyrene eksisterer.
Espen får et oppdrag - å bli en sverdbærer og bekjempe Gravbøygen som vil komme fram fra sin glemsel og knuse alvene som bor i Gammelskogen om Onkel Svein hugger iden.
Eva kommer til hytta sammen med moren, og sammen reiser Eva og Espen over til den andre siden. Det blir en reise på liv og død, Espen må ta et oppgjør med seg selv og ikke stikke av. Han blir nødt til å gjøre det han er satt til, og det går nesten galt...
Dette er den beste av bøkene imo, og selv om du vet at det vil gå bra er det fortsatt en spennende bok selv om jeg er 30 år for gammel til å være målgruppen. Boka minner meg om hvorfor jeg leste mye bøker da jeg var ung.
Nissedreperen
I byen hvor Espen og Eva bor kryr det av nisser. Vi vet ikke om dem, men de gjør nissestreker med oss. Om du ikke finner primusen i gjellerboden? Du skal ikke se bort fra at en nisse har lånt den. Fant du den bare minutter senere, på et sted du allerede hadde sett? Nissen har levert den tilbake. Hva med knuter i håret? Nissestreker.
Nils reiser til byen og blir kjent med Gurine. Men det er også noen som dreper nisser og som samler rottene i byen på jakt etter nisser. En som hater dem.
Igjen blir det Espen og Evas oppgave å redde situasjonen, og igjen blir det Edeldråpne - alvetegnet - som er en sentral rekvisitt i boken. De må finne ut hvem som er nissedreperen før den dreper alle nissene i byen.
De tror de vet hvem som er nissedreperen, men stemmer det?
Dette er den svakeste boka. Den har sine gode poenger, men sansynligvis er jeg for gammel for denne. Jeg visste hvem som var nissedreperen svært tidlig, og fikk desverre det hele bekreftet. Har man lest nok bøker er det ikke så mye som er nytt over solen - desverre. Om det var en dårlig bok? Nei, den var spennende nok, full av fart, spenning, romantikk og skrekk, men jeg ble merog mer irritert over de tåpelige karakterene. På den andre siden, det er jo en grunn til at de kalles ungdom - de er både unge og dumme.
Krakens gap
Espen er virkelig kørka i toppen. Han har ingen visjoner og ingen tanker utenom sitt eget lille univers. Noe som får fatale følger i denne boka. I slutten av den forrige boka gjorde han noe som vil få store konsekvenser i denne. På den måten er han en god allorgi over menneskenes trangnøttethet.
Igjen er Espen og Eva i sentrum, med Nils noe mer på sidelinja. Ikke at de er helt kvitt nissene - for all del. De er en integrert del av disse historiene. De fleste nisser liker ikke vann, men på gamle seilskuter finnes dem forstatt, så også på denne.
For, Espen skrev en stil om det som skjedde i de foregående bøkene, og han vant en tur med en gammel seilskute for seg og klassetrinnet sitt. Og det blir ingen bok uten konflikt - og her er det konflikter i massevis. Espen må ikke bare redde seg og Eva, men skuta og verden også. For i mørket venter nøkken og kraken, havalver og skrømt. Noen som vil hjelpe og noen som vil drepe. Og Edeldråpne er igjen midptunktet og katalysatoren for handlingen.
Dette er en bedre bok enn toeren, og nesten like bra som eneren. Men som en eldre herremann må jeg si at jeg blir litt irritert på hvor trange de er, og det blir litt mye preking om miljø og global oppvarming fra forfatterens side. Ikke at jeg har noe imot at det taes opp - langt i fra. Det er viktige tema. Men det kan vises istedet for sies. For, kraken er der nede. Og vi mennesker er i ferd med å vekke det som ikke bør vekkes...
Hovedpersonene i bøkene er Espen og Eva, to ungdommer som ikke er de kuleste på skolen. De er heller av typen mobbeoffer og spesielt Espen sliter med å være "kul" og være med i gjengen.
Bøkene er vel det man kan kalle typiske ungdomsbøker hvor de tar opp det jeg (antar) ungdommer synes er viktig som den første kjærligheten, å bli akseptert av andre, å være en del av gjengen, ikke skille seg ut, forhold til foreldre og besteforelder, mm.
Der de ikke er typiske er rammen Mostue bruker for å fortelle dette. Han er vel den første norsk forfatteren jeg har lest som har lagt inn norsk mytologiske vesner i en slik skala. Han har ikke bare lagt dem inn, han hiver Espen og Eva inn i en verden som ikke bare er spennende, men den er også skremmende.
Gravbøygen våkner
Her møter vi Nils, en husnisse på gården til Espens morfar. Bak gården til besteforeldrene ligger Gammelskogen, en urskog det aldri har blitt hugget i. Det er en naturperle, men Espens onkel Svein bestemmer seg for å hugge i skogen til tross for sin fars protester og trussel om at det vil gå ham vondt.
Under en storm blir treet ved siden av det Espen sitter under stuffet av et lyn, og Espen finner en merkelig nøkkel inne i stammen. Når han tar i denne kan han høre fuglene og trærne snakke. Han møter Nils, husnissen på gården, og blir tatt med til den andre siden, et parallelt univers hvor troll, riser, hulder, alver, dverger, nisser, skrømt, reia, nøkken, og alle de andre "monstrene" i de norske eventyrene eksisterer.
Espen får et oppdrag - å bli en sverdbærer og bekjempe Gravbøygen som vil komme fram fra sin glemsel og knuse alvene som bor i Gammelskogen om Onkel Svein hugger iden.
Eva kommer til hytta sammen med moren, og sammen reiser Eva og Espen over til den andre siden. Det blir en reise på liv og død, Espen må ta et oppgjør med seg selv og ikke stikke av. Han blir nødt til å gjøre det han er satt til, og det går nesten galt...
Dette er den beste av bøkene imo, og selv om du vet at det vil gå bra er det fortsatt en spennende bok selv om jeg er 30 år for gammel til å være målgruppen. Boka minner meg om hvorfor jeg leste mye bøker da jeg var ung.
Nissedreperen
I byen hvor Espen og Eva bor kryr det av nisser. Vi vet ikke om dem, men de gjør nissestreker med oss. Om du ikke finner primusen i gjellerboden? Du skal ikke se bort fra at en nisse har lånt den. Fant du den bare minutter senere, på et sted du allerede hadde sett? Nissen har levert den tilbake. Hva med knuter i håret? Nissestreker.
Nils reiser til byen og blir kjent med Gurine. Men det er også noen som dreper nisser og som samler rottene i byen på jakt etter nisser. En som hater dem.
Igjen blir det Espen og Evas oppgave å redde situasjonen, og igjen blir det Edeldråpne - alvetegnet - som er en sentral rekvisitt i boken. De må finne ut hvem som er nissedreperen før den dreper alle nissene i byen.
De tror de vet hvem som er nissedreperen, men stemmer det?
Dette er den svakeste boka. Den har sine gode poenger, men sansynligvis er jeg for gammel for denne. Jeg visste hvem som var nissedreperen svært tidlig, og fikk desverre det hele bekreftet. Har man lest nok bøker er det ikke så mye som er nytt over solen - desverre. Om det var en dårlig bok? Nei, den var spennende nok, full av fart, spenning, romantikk og skrekk, men jeg ble merog mer irritert over de tåpelige karakterene. På den andre siden, det er jo en grunn til at de kalles ungdom - de er både unge og dumme.
Krakens gap
Espen er virkelig kørka i toppen. Han har ingen visjoner og ingen tanker utenom sitt eget lille univers. Noe som får fatale følger i denne boka. I slutten av den forrige boka gjorde han noe som vil få store konsekvenser i denne. På den måten er han en god allorgi over menneskenes trangnøttethet.
Igjen er Espen og Eva i sentrum, med Nils noe mer på sidelinja. Ikke at de er helt kvitt nissene - for all del. De er en integrert del av disse historiene. De fleste nisser liker ikke vann, men på gamle seilskuter finnes dem forstatt, så også på denne.
For, Espen skrev en stil om det som skjedde i de foregående bøkene, og han vant en tur med en gammel seilskute for seg og klassetrinnet sitt. Og det blir ingen bok uten konflikt - og her er det konflikter i massevis. Espen må ikke bare redde seg og Eva, men skuta og verden også. For i mørket venter nøkken og kraken, havalver og skrømt. Noen som vil hjelpe og noen som vil drepe. Og Edeldråpne er igjen midptunktet og katalysatoren for handlingen.
Dette er en bedre bok enn toeren, og nesten like bra som eneren. Men som en eldre herremann må jeg si at jeg blir litt irritert på hvor trange de er, og det blir litt mye preking om miljø og global oppvarming fra forfatterens side. Ikke at jeg har noe imot at det taes opp - langt i fra. Det er viktige tema. Men det kan vises istedet for sies. For, kraken er der nede. Og vi mennesker er i ferd med å vekke det som ikke bør vekkes...
tirsdag 30. september 2008
Web-design for hvermannsen
Kritikk av programvare, hardware og andre ting
WYSIWYG web-design
Jeg har flere web-verktøy liggende på harddisken, og har jobbet med og prøvd ut flere enn jeg har lyst til å minnes. De fleste av dem var knotete, tunge og mest egnet for de profesjonelle med kunnskaper ikke bare om design, men også web-programmering. Eller - disse var (og er) beregnet for team hvor du har en blanding av designere, programmerere og planleggere. Ikke noe for en som driver med litt web-design sånn på si.
Jeg jobbet profesjonellt med web-design på midten av 90-tallet, men fant ut at det ikke var noe for meg, kanskje fordi verktøyene som var da var heller tunge og vanskelige. GoLive kom som et friskt pust, Dreamweaver hadde en trofast følgesgjeng og Adobe hadde vel også sitt program, samt at et var endel andre jeg ikke negang husker hva het. Jeg prøvde dem alle, men endte opp med GoLive som senere ble oppkjøpt av Adobe. Det var et bra program, for all del, og jeg lagde mange sider med det, både mine egne og for andre, men dette var før blogging ble populært, og det å blogge med GoLive var ikke helt enkelt å få til, så jeg begynte å se meg om etter andre programmer om var bedre egnet til mitt bruk.
Enter Rapidweaver og Sandvox.
Disse kom omtrent samtidig og er av generasjonen Web 2.0. De har den samme hovedidéen når det gjelder design - du bruker ferdige maler eller design som du fyller med ditt eget innhold, det være tekst, bilder, lyd eller video. Forskjellen er stor selv om tenkemåten på mange måter er lik.
Sandvox.
Dette er et program jeg skulle ønske jeg likte. Jeg har hatt det siden det kom ut første gang, og har prøvd gjentatte ganger å lage web-sider med det, men det er et eller annet med programmet som ikke musen min helt klarer å svelge. Om det er designene (malene) eller oppsettet eller hva kan jeg ikke helt sette fingeren på, men noe er det. De har flere fine maler (selv om mange av dem er, vel. amerikanske) og har en haug med snasne tilleggsdubbeditter og ekstragreier. Med versjon 1.5 som nettopp kom ut har de jobbet mye med filformat og gjort det mer stabilt enn det var tidligere. Men dog...
Rapidweaver.
Dette er programmet jeg bruker. Det er mindre WYSIWYG enn Sandvox fordi du imotsetning til Sandvox ikke jobber direkte i web-siden men har to "moduser" i RW. Den ene modusen er arbeidsmodus (Edit) hvor du legger inn den faktiske informasjonen og den andre er forhåndsvisingmodus hvor du ser resultatet (Preview). I Preview-modusen justerer du også utseendet til siden din.
Det høres tungvint ut, og er også det om du bare skal fikse på småting og vil sjekke hvordan det ser ut, men ellers passer det meg personlig ypperlig. Jeg tror nemlig at et av problemene med Sandvox er at det blir for uryddig og massivt, mens i RW har du et blankt ark som du fyller.
Læringskurven er noe brattere på RW enn Sandvox - når programmet åpner ser du bare en blank side uten noe som helst. Kanskje ikke det mest intuitive brukergrensesnittet sett med første øyekast. Jeg husker det tok litt tid før jeg skjønte det og det var mye banning og forbanning, men da det først sa klikk var det til gjengjeld så det ga gjennlyd i rommet.
Realmac software som lager RW har forbedret mye og senket lærekurven noe, men har fortsatt litt igjen til den slår Sandvox.
Jeg har ikke gravd dypt nok i Sandvox til å gi et endelig ekspertmening om programmet, men for meg såvirker det som RW er mer fleksiblet og utbyggbart med muligheter for plug-ins, snippets og andre tillegg enn Sandvox, men jeg vil gjerne bli beskylt for å ta feil på akkurat det punktet.
For det er en av tingene jeg liker med RW - det er modulært og utbyggbart. I utgangspunktet har ikke RW en 'fri layout' - den bygger fra toppen og ned. Men en plug-in fra Yourhead software kalt Blocks gir deg blokker, eller byggesteiner som gjør at du kan designe etter hjertets lyst - med ett har du et ark hvor du kan sette inn elementer hvor du måtte ønske, og ikke et skriveprogram hvor du begyner øverst og jobber deg nedover.
Eller om du er glad i bilder har RW en bra foto-album modul innebygd, men det finnes flere andre moduler som for eksempel en Flickr-modul hvor du kan få bilder fra Flickr rett inn på siden din eller andre mer fancye måter å vise bilder på.
Det samme gjelder video, tekst osv.
Sandvox har også snippets og tilleggsmoduler, men igjen, jeg har åpnet programmet flere ganger, begynt å skrive og fylle inn det jeg vil men mistet fokus flere ganger enn jeg kan huske, så jeg kan ikke si hvor bra eller dårlge disse er.
Og det er dette som kanskje er en av de største forskjellene - tredje-partss tillegg for programmene. RW haren haug med moduler, temaer og snippets fra hele verden, mens Sandvox bare har en brøkdel, så på mange måter virker RW-miljøet mye mer levende enn Sandvox' sitt miljø.
Så, hvor bra er disse programmene egentlig?
Kommer an på hvor stor web-siden din er. Er det en konsern-side med tusener av sider - ikke spesielt egnet. Er det en side for en forretning eller lite firma - svært godt egnet. Er det en side for klubber og foreninger - svært godt egnet. Er det en side for katten din - godt egnet.
Dersom web-design er noe helt nytt er nok Sandvox og iWeb (Apples web-design verktøy) bedre egnet enn RW. På mange måter er Sandvox og iWeb det iMovie er til FinalCut Express og Pro, mens RW er det FC Express er til FC Studio Pro og Avid sett i forhold til profesjonelle verktøy som Dreamweaver osv.
Det er en øvre middelgrunn - dypt nok til at du ikke stanger huet i bunnen med det første, men for grunt til at det tilfredsstiller alle, spesielt de som vet hvordan og, ikke minst, hvorfor man skal forville seg ned på dypet
Jeg kjenner fortsatt folk som håndkoder sidene, og de ser sykt bra ut - men disse er programmerere, og de jobber med akkurat det å få sidene til å funke teknisk - de fleste av dem har folk som tar seg av det designmessige og estetiske. Dette er selvsagt den ideellle kommunikasjonen og sammarbeidet - alle gjør det de er best på, og resultatet blir deretter. For alle oss andre, enten vi nå er svake på design eller det tekniske (eller, som enkelte av oss, begge deler) er programmer som RW og Sandvox nesten gudesendte. Jeg kan ikke helt si at de er gudesendte - til de er de fortsatt for, vel, menneskelige med feil og mangler.
Faren med denne typen programmer (iWeb, RW og Sandvox) er at mange av sidene som lages der ute ser like ut. Det tar meg ikke lang tid å se om en side er laget i RW eller ikke, og som oftest har jeg rett når jeg sjekker koden. På den andre siden tyder mye av dette på at de som lager siden ikke gidder eller tar seg til til å customisere sidene sine - de finner et tema som passer dem, setter inn sin informasjon og er fornøyd med det.
Det er dette som er det fine med disse programmene: de er dype nok til at du kan lage siden akkurat din, men grunn nok til at du kan vade ut uten å ta vann over hodet. iWeb er for dem som vi vade på grunna, Sandvox de som synes hofte og mage godt kan få litt fukt også og RW for de som synes verden der nede er verd å ta en titt på uten ekstra lufttilførsel.
Dreamweaver og dets like er for de med egen luft som virkelig vil ta det helt ut og ned.
Happy coding.
WYSIWYG web-design
Jeg har flere web-verktøy liggende på harddisken, og har jobbet med og prøvd ut flere enn jeg har lyst til å minnes. De fleste av dem var knotete, tunge og mest egnet for de profesjonelle med kunnskaper ikke bare om design, men også web-programmering. Eller - disse var (og er) beregnet for team hvor du har en blanding av designere, programmerere og planleggere. Ikke noe for en som driver med litt web-design sånn på si.
Jeg jobbet profesjonellt med web-design på midten av 90-tallet, men fant ut at det ikke var noe for meg, kanskje fordi verktøyene som var da var heller tunge og vanskelige. GoLive kom som et friskt pust, Dreamweaver hadde en trofast følgesgjeng og Adobe hadde vel også sitt program, samt at et var endel andre jeg ikke negang husker hva het. Jeg prøvde dem alle, men endte opp med GoLive som senere ble oppkjøpt av Adobe. Det var et bra program, for all del, og jeg lagde mange sider med det, både mine egne og for andre, men dette var før blogging ble populært, og det å blogge med GoLive var ikke helt enkelt å få til, så jeg begynte å se meg om etter andre programmer om var bedre egnet til mitt bruk.
Enter Rapidweaver og Sandvox.
Disse kom omtrent samtidig og er av generasjonen Web 2.0. De har den samme hovedidéen når det gjelder design - du bruker ferdige maler eller design som du fyller med ditt eget innhold, det være tekst, bilder, lyd eller video. Forskjellen er stor selv om tenkemåten på mange måter er lik.
Sandvox.
Dette er et program jeg skulle ønske jeg likte. Jeg har hatt det siden det kom ut første gang, og har prøvd gjentatte ganger å lage web-sider med det, men det er et eller annet med programmet som ikke musen min helt klarer å svelge. Om det er designene (malene) eller oppsettet eller hva kan jeg ikke helt sette fingeren på, men noe er det. De har flere fine maler (selv om mange av dem er, vel. amerikanske) og har en haug med snasne tilleggsdubbeditter og ekstragreier. Med versjon 1.5 som nettopp kom ut har de jobbet mye med filformat og gjort det mer stabilt enn det var tidligere. Men dog...
Rapidweaver.
Dette er programmet jeg bruker. Det er mindre WYSIWYG enn Sandvox fordi du imotsetning til Sandvox ikke jobber direkte i web-siden men har to "moduser" i RW. Den ene modusen er arbeidsmodus (Edit) hvor du legger inn den faktiske informasjonen og den andre er forhåndsvisingmodus hvor du ser resultatet (Preview). I Preview-modusen justerer du også utseendet til siden din.
Det høres tungvint ut, og er også det om du bare skal fikse på småting og vil sjekke hvordan det ser ut, men ellers passer det meg personlig ypperlig. Jeg tror nemlig at et av problemene med Sandvox er at det blir for uryddig og massivt, mens i RW har du et blankt ark som du fyller.
Læringskurven er noe brattere på RW enn Sandvox - når programmet åpner ser du bare en blank side uten noe som helst. Kanskje ikke det mest intuitive brukergrensesnittet sett med første øyekast. Jeg husker det tok litt tid før jeg skjønte det og det var mye banning og forbanning, men da det først sa klikk var det til gjengjeld så det ga gjennlyd i rommet.
Realmac software som lager RW har forbedret mye og senket lærekurven noe, men har fortsatt litt igjen til den slår Sandvox.
Jeg har ikke gravd dypt nok i Sandvox til å gi et endelig ekspertmening om programmet, men for meg såvirker det som RW er mer fleksiblet og utbyggbart med muligheter for plug-ins, snippets og andre tillegg enn Sandvox, men jeg vil gjerne bli beskylt for å ta feil på akkurat det punktet.
For det er en av tingene jeg liker med RW - det er modulært og utbyggbart. I utgangspunktet har ikke RW en 'fri layout' - den bygger fra toppen og ned. Men en plug-in fra Yourhead software kalt Blocks gir deg blokker, eller byggesteiner som gjør at du kan designe etter hjertets lyst - med ett har du et ark hvor du kan sette inn elementer hvor du måtte ønske, og ikke et skriveprogram hvor du begyner øverst og jobber deg nedover.
Eller om du er glad i bilder har RW en bra foto-album modul innebygd, men det finnes flere andre moduler som for eksempel en Flickr-modul hvor du kan få bilder fra Flickr rett inn på siden din eller andre mer fancye måter å vise bilder på.
Det samme gjelder video, tekst osv.
Sandvox har også snippets og tilleggsmoduler, men igjen, jeg har åpnet programmet flere ganger, begynt å skrive og fylle inn det jeg vil men mistet fokus flere ganger enn jeg kan huske, så jeg kan ikke si hvor bra eller dårlge disse er.
Og det er dette som kanskje er en av de største forskjellene - tredje-partss tillegg for programmene. RW haren haug med moduler, temaer og snippets fra hele verden, mens Sandvox bare har en brøkdel, så på mange måter virker RW-miljøet mye mer levende enn Sandvox' sitt miljø.
Så, hvor bra er disse programmene egentlig?
Kommer an på hvor stor web-siden din er. Er det en konsern-side med tusener av sider - ikke spesielt egnet. Er det en side for en forretning eller lite firma - svært godt egnet. Er det en side for klubber og foreninger - svært godt egnet. Er det en side for katten din - godt egnet.
Dersom web-design er noe helt nytt er nok Sandvox og iWeb (Apples web-design verktøy) bedre egnet enn RW. På mange måter er Sandvox og iWeb det iMovie er til FinalCut Express og Pro, mens RW er det FC Express er til FC Studio Pro og Avid sett i forhold til profesjonelle verktøy som Dreamweaver osv.
Det er en øvre middelgrunn - dypt nok til at du ikke stanger huet i bunnen med det første, men for grunt til at det tilfredsstiller alle, spesielt de som vet hvordan og, ikke minst, hvorfor man skal forville seg ned på dypet
Jeg kjenner fortsatt folk som håndkoder sidene, og de ser sykt bra ut - men disse er programmerere, og de jobber med akkurat det å få sidene til å funke teknisk - de fleste av dem har folk som tar seg av det designmessige og estetiske. Dette er selvsagt den ideellle kommunikasjonen og sammarbeidet - alle gjør det de er best på, og resultatet blir deretter. For alle oss andre, enten vi nå er svake på design eller det tekniske (eller, som enkelte av oss, begge deler) er programmer som RW og Sandvox nesten gudesendte. Jeg kan ikke helt si at de er gudesendte - til de er de fortsatt for, vel, menneskelige med feil og mangler.
Faren med denne typen programmer (iWeb, RW og Sandvox) er at mange av sidene som lages der ute ser like ut. Det tar meg ikke lang tid å se om en side er laget i RW eller ikke, og som oftest har jeg rett når jeg sjekker koden. På den andre siden tyder mye av dette på at de som lager siden ikke gidder eller tar seg til til å customisere sidene sine - de finner et tema som passer dem, setter inn sin informasjon og er fornøyd med det.
Det er dette som er det fine med disse programmene: de er dype nok til at du kan lage siden akkurat din, men grunn nok til at du kan vade ut uten å ta vann over hodet. iWeb er for dem som vi vade på grunna, Sandvox de som synes hofte og mage godt kan få litt fukt også og RW for de som synes verden der nede er verd å ta en titt på uten ekstra lufttilførsel.
Dreamweaver og dets like er for de med egen luft som virkelig vil ta det helt ut og ned.
Happy coding.
onsdag 24. september 2008
The God Delusion - av Richard Dawkins
Wow. Phuuu. Det var mye tanker trykt inn mellom to permer. Mye som for en stor del bekreftet mine egne tanker, men også skrudde litt på tenkeknappene der oppe i det grå.
Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne. Kanskje med å si at religion er roten til alt vondt og ondt, at mennesket (og verden) hadde vært mye bedre stilt uten, at vi (sansynligvis) har et "religionssenter" i hjernen, enten det nå er nedfelt i genene eller har blitt utviklet opp gjennom tusenårene som har gått.
Også absurditeten at Gud (hvilket navn du nå enn gir guddommen - Gud, Allah, Jehova, eller whatever) har så store mindreverdighetskomplesker at 'du ikke skal ha andre guder enn meg', at denne guden, som er allmektig og har skapt verden ikke skjønner at folk tilber den samme 'tingen' bare på forskjellig måte.
Det er i det heletatt merkelig.
Jeg vet ikke engang om jeg orker å begynne - tror aldri jeg klarer å blir ferdig med det. Les heller boka sjøl. Ingenting er som å gå direkte til kilden. Non Credo!
Det blir litt mye. Det blir litt tungt. Men, den er vel verd å lese. Spesielt om du er kristen eller religiøs. Kommer du ikke ut i gjen på siste siden med en viss tvil om det hele er du ikke religiøs - du er hjernevasket.
Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne. Kanskje med å si at religion er roten til alt vondt og ondt, at mennesket (og verden) hadde vært mye bedre stilt uten, at vi (sansynligvis) har et "religionssenter" i hjernen, enten det nå er nedfelt i genene eller har blitt utviklet opp gjennom tusenårene som har gått.
Også absurditeten at Gud (hvilket navn du nå enn gir guddommen - Gud, Allah, Jehova, eller whatever) har så store mindreverdighetskomplesker at 'du ikke skal ha andre guder enn meg', at denne guden, som er allmektig og har skapt verden ikke skjønner at folk tilber den samme 'tingen' bare på forskjellig måte.
Det er i det heletatt merkelig.
Jeg vet ikke engang om jeg orker å begynne - tror aldri jeg klarer å blir ferdig med det. Les heller boka sjøl. Ingenting er som å gå direkte til kilden. Non Credo!
Det blir litt mye. Det blir litt tungt. Men, den er vel verd å lese. Spesielt om du er kristen eller religiøs. Kommer du ikke ut i gjen på siste siden med en viss tvil om det hele er du ikke religiøs - du er hjernevasket.
fredag 19. september 2008
The Monkey's Raincoat - av Robert Crais
The Monkey's Raincoat er den første boken om Elvis Cole og hans partner Joe Pike. Det er også en av de første bøkene Robert Crais ga ut, og det merkes i begynnelsen av boken - det er litt nølende og famlende før historien tar over og jeg ble dratt inn i den. Det tok meg ikke mer enn 5-6 timer å lese den, men så leser jeg forholdsvis raskt, så det har ingenting med kvaliteten på boken å gjøre - bare hvor mye jeg satt med nesa mellom to permer.
Er den bra?
Svaret er ja. Det er en ekte Cole og Pike-roman. Den har alt det jeg forventet av en roman om Elvis og Joe: Humor, sex, action, tvister og handling. Ikke den beste - de kommer seinere når RC har funnet stemmen sin mer. Det virker til tider som om Elvis gjør endel ting fordi det forventes at han skal gjøre det, ikke fordi det har noe med historien å gjøre. En slags unnskyldning og en slagt 'fordi jeg skriver en hardkokt detektivroan må disse scenene være med'-følelse. Overser man dette, og at Joe Pike snakker mer enn han gjør i de senere bøkene, er det en bra bok. Gleder meg til å lese den seneste boken - Chasing Darkness når den kommer ut i Paperback.
Er den bra?
Svaret er ja. Det er en ekte Cole og Pike-roman. Den har alt det jeg forventet av en roman om Elvis og Joe: Humor, sex, action, tvister og handling. Ikke den beste - de kommer seinere når RC har funnet stemmen sin mer. Det virker til tider som om Elvis gjør endel ting fordi det forventes at han skal gjøre det, ikke fordi det har noe med historien å gjøre. En slags unnskyldning og en slagt 'fordi jeg skriver en hardkokt detektivroan må disse scenene være med'-følelse. Overser man dette, og at Joe Pike snakker mer enn han gjør i de senere bøkene, er det en bra bok. Gleder meg til å lese den seneste boken - Chasing Darkness når den kommer ut i Paperback.
tirsdag 16. september 2008
Scrivener
Scrivener fra Literature and Latte i England er en av etterhvert flere glimrende skriveprogrammer for Mac.
Gjesp, er kanskje første tanke. Hva skal jeg med et nytt skriveprogram når jeg har Word? Eller TextEdit. Eller...?
Dersom du skriver i lange blokker, liker å ha en masse referansefiler strødd omkring på harddisken, simpelthen elsker Word og all dens kraft og power og har mer enn nok harddiskplass er neppe Scrivener (eller dens artsfrender) valget for deg.
La meg først gi en kort forklaring på hva Scrivener ikke er. Det er ikke et sideombrekkingsprogram. Det er ikke et program som forsøker å gjøre en haug med ting og som har som høyeste ønske å være det eneste skriveprogrammet du noensinne kommer til å trenge. Det er ikke et program for 'reintekst' fantaster (Ulysses av Blu-Tech er bedre for dere - kommer tilbake med en kritikk av dette programmet ved en senere anledning). Det er ikke en database. Det er ikke et outline-program.
Så hva er Scrivener?
Det er et teksbehandlingsprogram med en tvist. Det er et program som er laget for dem som liker å skrive i ordnede, små bunker (eller lange om det er det som får båten din til å vugge), som liker å samle referanser og informasjon, som liker å ha orden på systemet. Det er en fullskjerms-editor, det er en outliner, en database, et skriveprogram for romaner, noveller, film-manus, akademiske dokumenter, esseyer, fakta, fiksjon, teater-manus, tegneseriemanus, biografier, historiske romaner, sci-fi, fantasy, krim, eller hva det nå er du skriver på.
Jeg bruker det til å skrive fra bunnen av, til å bryte opp filmmanus til scener for analyse (i forbindelse med min 'egentlige' jobb i Freax FX), til å samle skrivekurs (How to think sideways, for eksempel), holde årnings på noveller, esseys, romaner under utvikling, bøker om avstøpning og andre bøker i SPFX-sjangeren, eller hva det nå er jeg skriver på. Før Scrivener brukte jeg en hel haug med programmer, men i det siste bruker jeg stort sett to-tre programmer, hvorav Scrivener er det sentrale.
Det er vel verd å undersøke, og ta en titt på forumet også - det er svært så travelt og har mye fornuftig.
Er programmet perfekt? Selvsagt ikke. Ingen programmer er perfekte. Men det er nesten perfekt, og det beste jeg har vært borti til nå.
Gjesp, er kanskje første tanke. Hva skal jeg med et nytt skriveprogram når jeg har Word? Eller TextEdit. Eller...?
Dersom du skriver i lange blokker, liker å ha en masse referansefiler strødd omkring på harddisken, simpelthen elsker Word og all dens kraft og power og har mer enn nok harddiskplass er neppe Scrivener (eller dens artsfrender) valget for deg.
La meg først gi en kort forklaring på hva Scrivener ikke er. Det er ikke et sideombrekkingsprogram. Det er ikke et program som forsøker å gjøre en haug med ting og som har som høyeste ønske å være det eneste skriveprogrammet du noensinne kommer til å trenge. Det er ikke et program for 'reintekst' fantaster (Ulysses av Blu-Tech er bedre for dere - kommer tilbake med en kritikk av dette programmet ved en senere anledning). Det er ikke en database. Det er ikke et outline-program.
Så hva er Scrivener?
Det er et teksbehandlingsprogram med en tvist. Det er et program som er laget for dem som liker å skrive i ordnede, små bunker (eller lange om det er det som får båten din til å vugge), som liker å samle referanser og informasjon, som liker å ha orden på systemet. Det er en fullskjerms-editor, det er en outliner, en database, et skriveprogram for romaner, noveller, film-manus, akademiske dokumenter, esseyer, fakta, fiksjon, teater-manus, tegneseriemanus, biografier, historiske romaner, sci-fi, fantasy, krim, eller hva det nå er du skriver på.
Jeg bruker det til å skrive fra bunnen av, til å bryte opp filmmanus til scener for analyse (i forbindelse med min 'egentlige' jobb i Freax FX), til å samle skrivekurs (How to think sideways, for eksempel), holde årnings på noveller, esseys, romaner under utvikling, bøker om avstøpning og andre bøker i SPFX-sjangeren, eller hva det nå er jeg skriver på. Før Scrivener brukte jeg en hel haug med programmer, men i det siste bruker jeg stort sett to-tre programmer, hvorav Scrivener er det sentrale.
Det er vel verd å undersøke, og ta en titt på forumet også - det er svært så travelt og har mye fornuftig.
Er programmet perfekt? Selvsagt ikke. Ingen programmer er perfekte. Men det er nesten perfekt, og det beste jeg har vært borti til nå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)