Sagaen om Isfolket, bok 2: Heksejakten
Antall sider: 219
Lesing påbegynt 18.11.2010
Lesing fullført 20.11.2010
Kort sammendrag:
Det har gått fem år siden vi forlot Silje, Tengel, Sol, Dag og Liv i bok en. Det er ikke lett for paret der i Isfolkets dal, halvveis utstøtte og fattige i en periode med kalde vintre og sommre som ikke er nok til å skaffe nok til å vare neste vinter.
Så blir de tilkalt av Grimar, en av de eldste i Tengels slekt. De må bli med og snakke med Hanna, som sier at de må reise umiddelbart.
De drøyer så lenge de kan, men til slutt er det nesten for sent - Heming har angitt dalen og fogdene har kommet for å svi ne hele dalen full av troll og pakk. Våre helter har ingen andre muligheter enn å flyte opp gjennom et gjuv som leder opp ti isbreen der oppe. Det er en farefull ferd, men de slipper (selvsagt) unna.
Det viser seg at tingene ikke er så mye bedre for dem etter at de har kommet seg vekk. Benedikt har havnet i fengsle, og de andre på Benedikts gård er kastet ut. De har ikke mat, og må sove i en gapahuk.
Silje bestemmer seg for å oppsøke Charlotte Meiden, for å få hjelp. Hun klarer å overbevise dem om at Charlottes sønn faktisk er i live og at han heter Dag og at han lider.
Charlotte møter sin sønn for første gang, og de klekker ut en plan for å redde dem - Charlottes mor har en gård i Akershus, og der kan de slå seg ned. En farefull reise over fjellet senere, og de har komemt til det som siden skal bli Isfolkets hovedsete i resten av bøkene.
Her opplever Sol en gryende seksualitet, det er heksejakt, og det er velstand og glede. Silje har blitt en berømt maler (som mann, selvsagt, kvinner kan ikke male), og Tengel er en ettertraktet lege. Dag flytter etterhvert inn på slottet (som er selve hovedhuset på gården), men siden resten av familien bor i lillehuset (som ikke er så lite) har han det beste av begge verdner.
Kommentar til boka:
Bøkene forteller bare de viktige tingene som skjer - og det går ofte endel tid mellom hver bok. Det er ikke så mye virkelig interesse mellom hver bok, og det fortelles underveis hva som har skjedd i årene siden sist bok. En løsning som utføres god nok til at det ikke blir anmasende.
Dette er en spennende bok. Dramatikken kommer i kast, og følelsene sitter løst, både for de inne i boka og for den som leser boken. Det er ofte vanselig å legge den fra seg, andre ganger er det så en gruer seg til å ta den opp, for hva er det som kommer til å skje med de menneskene man blir kjent med og glad i?
Viser innlegg med etiketten Lesehesten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lesehesten. Vis alle innlegg
torsdag 18. november 2010
Sagaen om Isfolket, bok 1
Sagaen om Isfolket, bok 1: Trollbunden.
Antall sider: 220
Lesing påbegynt 12.11.2010
Lesing fullført 18.11.2010
Kort sammendrag:
Dette er begynnelsen, og det hele starter med slutten for en hel rekke mennesker. Vi er i Trondheim i det herrens år 1581. Pesten herjer uten å ta hensyn til hverken rang eller pengepung. Gamle som unge, rike som fattige, de dør for fote.
Det er vinter, og vi møter to kvinner i begynnelsen.
Den ene vår heltinne i denne boken, Silje Arngrimsdatter, 16 år og ensom i verden etter å ha blitt kastet ut fordi resten av familien dør og hun er en munn for mye å mette.
Den andre er Charlotte Meiden som har blitt lurt av en dansk adelig som allerede er gift og har satt barn på henne. Hun er ute denne natten for å sette ut barnet, en gutt, fordi skammen over å ha fått ham er for stor.
De møtes på avstand, en utsultet jente med et jentebarn hun har funnet tidligere på slep, den andre en kvinne som nylig har født et barn, men deres veier er for alltid knyttet sammen.
De finner en gutt på deres vei til galgebakken hvor det brenner et bål som er så forlokkende og varmt. De tar med seg denne også, og trioen begir seg mot varmen.
Her møter hun en stor og skremmende mann som ber henne redde en som skal tortureres. Hun gjør som hun blir bedt om, og som takk får hun et nytt hjem, sammen med barnene, hos en kirkemaler. Her viser det seg at Silje har kunstneriske evner, og hun får male sammen med Benedikt, kirkemaleren. Hun får i ansvar å male djevelen som omfavner en kvinne som butter smør*. Som i transe maler hun, og djevelen kommer fram i form av den skremmende mannen.
Hun er tiltrukket av den unge mannen hun redder på galgebakken, men det er den fremmede hun har erotiske drømmer om. Hun blir mer kjent med den skremmende, tiltrekkende, dyriske mannen ettersom tiden går hos Benedikt, og får snart vite at han er av Isfolkets slekt, Isfolket som er demoner fra fjellet med Tengel den Onde som grunnlegger, han som solgte sin sjel til djevelen i bytte mot trollekunster og jordisk gods. Isfolket, hvis navn var nok til å få gudfryktige til å korse seg.
Tengel av Isfolket er hans navn, og hun er ikke helt sikker på hva som skjer, men hun blir forelsket i ham, dypt og inderlig. Men han har sverget på å aldri spre sin sæd videre, slekten skulle dø ut med ham.
Siljes lykke på Benedikst gård blir kortvarig, en slektning kommer og Silje må rømme med barna for ikke å bli angitt til knektene. Hun flykter med Tengel til Isfolkets dal.
I denne dalen skjer det hun håper på - de blir til slutt ektet og de får en datter, Liv Hanna, noe om nesten koster Silje livet.
Kommentar til boka:
Det er en kort bok, og tydelig raskt skrevet. Men det er også en spennende bok, en bok som driver leseren videre. Leseren må ikke fokusere for mye på språket, det er ok når man blir vant til det, men for en som kommer fra litt mer "seriøs" litteratur blir det til tider så mange klisjeer at man ikke kan la vær å le.
Sandemo legger grunnlaget for en svært spennende serie med denne boken, og vi kan allerede nå ane hvordan det vil gå videre.
Jeg har lest hele serien, selv om det er tjue år siden, så jeg husker sånn ca. hva som skjer, men om man ikke har lest den før legges det grunnlag, "foreshadow" som engelskmennene sier, for de neste bøkene. Dette var i utgangspunktet bok nr. en i en serie på seks, men hun hadde stoff til 47 bøker.
Dette er kanskje ikke den beste boka i serien, men det er en drivende introduksjon og den gjør jobben - suger leseren inn i Isfolkets verden og gir leseren lyst til å kjøpe neste bok i serien.
*Note - dette bildet er, ifølge Margit Sandemo, grunnen til at Sagaen om Isfolket kom til i første omgang. Det finnes i en kirke i Sverige et eller annet sted.
mandag 15. november 2010
Sagaen om Isfolket
De fleste av oss som vokste opp på åtti-tallet husker serien om Isfolket. En bråta med bøker som ble spydd ut som en kanon av Margit Sandemo. De satt som kanonskudd også, og det sies at Sandemo har solgt flere bøker enn det er bøker i samtlige norske biblioteker til sammen. Riktignok ikke alle om Isfolket (hun har vel skrevet oppi 200 bøker siden hun debuterte i 1964), men det var vel Sagaen om Isfolket som virkelig gjorde henne til et folkeeie. Eller, om man skal si det litt stygt, et folkelig eie. For hun har aldri blitt godtatt blandt åndseliten og forståsegpåerene med stive snipper og dinglende øreringer og høye sigarer druknet i boblende sjampis.
Husmorporno er vel det vanligste uttrykket for denne typen bøker. Husmorporno og kiosklitteratur. Skrevet i et forrykende tempo. Bare Sagaen om Isfolkets 47 bøker ble skrevet i mellom 1982 og 1989. Det sier seg selv at noe spesielt høyverdig og superpolert kan ikke en slik produksjon bli, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg gliser når jeg leser/hører serien nå igjen. Og jeg gliser ikke bare fordi hun er en fordømt god forteller. Jeg gliser også av språket og klisjeene som kommer rennende som perler i grisebingen.
For all del, jeg smiler kanskje mer med henne enn av henne. For, som jeg sier, jeg synes hun er en fantastisk forteller men en heller middelmådig forfatter.
Jeg tror Margit Sandemo har vært heldig. Hun traff et punkt med sin blanding av kjærlighet, sterke kvinner, til tider sågar vågal skriving og overnaturlighet som drar med seg alt fra himmel til helvete og det meste i mellom. Og jeg tror hun trives med å fortelle historiene hun forteller, og få svært godt betalt for det. Det er ikke mange forfattere som kan si det samme.
Nåvel, hvorfor begynte jeg å lese Sagaen om Isfolket? Jeg husker jeg leste serien på åtti-tallet. Det var min søster som kjøpte dem, og siden jeg er mer eller mindre altetende når det gjelder litteratur (dvs. jeg er ikke redd for å prøve nye ting. Om jeg gidder å fullføre en bok selv om jeg har begynt er en helt annen ting) så jeg prøvde den retten også.
Jeg har prøvd andre bøker i kiosklitteraturens verden, men må innrømme at jeg har gitt opp ganske så tidlig, stort sett (antar jeg) fordi jeg har begynt å bli mer kritisk og kanskje jeg til og med har begynt å sette pris på historier som også er godt skrevet?
Tilbake il Isfolket. Jeg svelget unna, mer eller mindre ukritisk, nettopp fordi persongalleriet er bra, personene er, om ikke tre-dimensjonale så i allefall en-og-to-tredjedel-dimensjonale, historiene er spennende og det er nok mystikk og handling til at interessen har blitt holdt oppe. Det er ikke dype, indre monologer ei heller høyverdig filosofi. Men det er spennende.
Jeg tror jeg bare kjøpte én bok, den første, og fikk Sandemo sin signatur i den en gang hun var her på Ås for å snakke om hjelpere og om bøkene sine. Det var ingen andre som turde å gå fram da hun spurte etter noen som ville stille opp for å finne hjelperen sin, men jeg og en av min søsters venninner (tror jeg det var) steg fram, og ganske riktig, hun fant en hjelper, en lys og fager kvinne på min venstre side (om jeg ikke husker feil).
Da jeg gikk hjem fra den sessionen og en bil kjørte forbi (dette skjedde i kjelleren på biblioteket her i Ås, og jeg måtte gå opp forbi gamleskolen. Dette var også veien å komme ut av Ås sentrum på før fartsdumpene om man parkerte på den siden) så jeg det var Sandemo og mannen Asbjørn. Margit Sandemo vinket til meg gjennom bilvinduet mens de kjørte forbi. Jeg vinket selvsagt tilbake.
Jeg har tenkt mye på dette siden. Det er ikke noe jeg har til vane å fortelle fremmede, men siden det ikke gjør noen skade, og det forklarer litt hvorfor jeg er fascinert av Isfolket tar jeg det med.
Dette er bøker rettet mest mot kvinner, unge og gamle, helst ikke kvinnene med de stiveste akademiske titlene, men mer de "på gølvet" om man skal bruke et slikt uttrykk. Hvor mange menn eller gutter som har lest dem vet jeg ikke (antar det er en bråta), men jeg kan tenke meg det ikke er så mange som tør komme fram for å bli presentert hjelperen sin. I det minste liker jeg å tro det. Kan være jeg er en av en hel haug, noe som ikke gjør meg spesiell, men hvem vet? Det var ikke så fryktelig mange andre unge menn der (dvs. det var menn, men de fleste har jeg mistanke om var truet ut av fruentimmer og kjæreste til å høre på Sandemo) og ingen av dem virket overmåte interessert.
Ok, dette begyner å bli langdrygt, og jeg har fortsatt endel ord å skrive for å fylle dagens kvote i NaNoWriMo 2010, men for å gjøre en kort historie lang - jeg kjøpte hele Sagaen om Isfolket i en 25-års jubileumsutgave, med DVD og det hele direkte fra Schibsted nå nylig. 47 bøker er ganske langt og jeg regnet ut at det er over 11700 sider med kjærlighet, savn, svik, hat, trolldom, magi, hjelpere, mandrake og gudfryktighet (legg til egne ting her, om du føler for det).
Jeg ser på det som inspirasjon og har lyttet på lydbok av bok 1 (forferdelig lest, men det er ikke bare oppleserens skyld - hun har bare Sandemo sitt materiale å jobbe med, og dette er litteratur som er best egnet til å lese i stillhet) og kommer til å angripe bøkene når jeg er klar for det (etter at jeg har hørt ferdig bok 4, som er den siste jeg har klart å finne).
Hvorfor kaste bort tid med å lese slik "makkverk"?
Jeg har all repsekt for alle som klarer å skrive så mye. Om det ikke er spesielt litterært skrevet betyr ikke så mye. Av og til er det bra å lese språk som får en til å flire eller grøsse. Og jeg er en sucker for gode historier.
Dette er bare introen - det vil komme mer etterhvert som jeg fanger kanonkulene som kommer ut av boken.
Oh, og her er en oppdatering - et bilde jeg tok av samlingen.:
Read on!
onsdag 3. november 2010
iPad og andre padder.
Gjett hva jeg har kjøpt meg a'?
Om du gjetter en iPad har du helt rett. En skinnende ny iPad kjøpt inn i England under den siste turen dit. Og denne blog-posten blir skrevet på selvsamme iPad.
Jeg hadde tenkt å se på den da jeg var der borte, men hadde egentlig ikke bestemt meg for om jeg skulle kjøpe en eller ikke. Jeg helte mot å vente på v2 før innkjøp ville bli gjort.
Jeg skulle aldri ha prøvd demomodellen utstillt i butikken i Cardiff. Et stort feilsteg. Jeg mener, for lommeboka ene og alene. For meg var det en riktig bra ting.
For å si det enkelt; jeg digger iPaden min. Det er den beste dubeditten jeg har kjøpt på lenge. Følelsen kan bare sammenlignes med den første iPhonen jeg kjøpte. Følelsen av at framtiden er her, og jeg har den i hendene mine og kan faktisk bruke den framfor bare lese om den i SciFi-bøker.
Hva som er så tiltalende er vanskelig å si. Mange påstår det bare er en forvokst iPhone/iPod, men disse har ikke brukt den eller bare såvidt berørt den. Å kalle den en stor iPod, er like presist som å si at en Mac bare er en PC, at en Jaguar bare er en bil eller Harley bare er en motorsykkel. Det er like presist som å kalle et leksikon bare en bok, en hjernekirurg bare en lege, Ole Bull bare en felegnikker og Magic Jordan bare en idrettsutøver. Når du begynner å bruke en sjøl kan du prøve å komme på egne sammenlikninger og forskjeller.
For, ja, den har en stor multi-touch skjerm med skjermtastatur, den kjører iOS-programmer, den spiller musikk og du kan se film på den. Du kan lese bøker og, om det er greia di, skrive bøker. Kanskje ikke direkte på skjermen, men det er ingenting i veien for at du kan bruke et blåtann-tastatur og dermed bruke skikkelige taster når du skriver. Apple lager endel små og slett ikke dårlige blåtanntastaturer som er små nok til å ta med seg, samtidig som de er effektive nok til å bruke. Mus funker ikke - hele skjermen er tross alt en forvokst mus (om man ser det på den måten), og det er kanskje noe kjeitete å måtte flytte fingeren til skjermen for å flytte pekeren, velge eller kopiere/klippe og lime. Men det er vanligvis ikke mer enn en overgang fra å være vant til å bruke mus til å bli vant til å jobbe direkte på skjermen. Du kan selvsagt gjøre det samme på en iPhone eller iPod Touch, men iPad'en er så mye større og dermed 'mer' enn bare en forvokst iPod Touch. Det å sørfe på nettet er en mye bedre opplevelse. Du er mer 'i' nettet. Du kan, bokstavelig talt, ta på det. Spesielt for oss som ikke lenger har helt unge øyne er gleden over den faktiske størrelsen på skjermen og dermed det du ser på skjermen bare én av tingene som gjør den til noe mer. Tilbudet av programmvare er også noe av det som gjør den mer enn bare en glorifisert og amerikanisert iPhone. Det finnes allerede et meget godt utvalg med produktivitets-, kreativitets-, og bisniss-Software til iPadda som gjør behovet for å dra med seg MacBook'en betraktelig mindre. Skal en tur til Japan i November/Desember, og får mulighet til å teste dette ut i praksis, inkludert legge opp bilder til diverse blogger.
Om jeg tar med meg tastaturet eller ikke har jeg ikke bestemt meg for. Antar det blir å bruke skjermtastaturet når jeg er på veien. Eller kanskje jeg tar med meg min gode gamle venn NEO by Alphasmart som jeg har skrevet om tidligere. Det funker faktisk helt glimrende å bruke NEO'en koblet til iPad'en med en USB-kabel og en av Apple sine kortleser-dongler koblet til 30-pin connectorport. Det ser kanskje litt merkelig ut å skrive på en Neo koblet til en iPad, men det funker faktisk helt bra. Skjerm-tastaturet glitrer med sitt fravær, og man kan både skrive, gjøre valg, slette og flytte seg rundt kun ved hjelp av tastaturet. Fant ut dette da jeg satt på en kafé i Oslo og skrev på NaNoWriMo 2010-storyen min. Tok med meg både iPadda og Neo'en, kabler og dongle. Prøvde først å skrive med bare iPadda, men den har en stygg tendens, nå en bruker skjermtastaturet, til å ville "hjelpe" deg til å skrive ved å komme med ord. Og den skal, på død og liv, hjelpe deg til å skrive Det istedet for det. Hele tiden. Fordømt irriterende, for å si det mildt. Antar 4.2 som kommer ut nå i november vil gi norsk tastatur (æ, ø og å finnes kun ved å holde nede a og o-knappen til et lite tastatur popper opp som en kan velge bokstaver fra, typisk da bokstaver med akksenter, som æ, ø og å. Med et separat tastatur går dette mye greiere. De særnordiske bokstavene er der uten å måtte tenke over det.
Vel, nå, tilbake til NaNoWriMo 2010, hvor målet er å skrive kun ved hjelp av Neo og iPad, med redigering på MBP'en. Du kan lese om prosessen på NaNoWriMo 2010 under Vraitings.
Mer om hvordan dette funker kommer etterhvert som erfaringer blir gjort. Til da, snakkes.
- Posted using BlogPress from my iPad
Om du gjetter en iPad har du helt rett. En skinnende ny iPad kjøpt inn i England under den siste turen dit. Og denne blog-posten blir skrevet på selvsamme iPad.
Jeg hadde tenkt å se på den da jeg var der borte, men hadde egentlig ikke bestemt meg for om jeg skulle kjøpe en eller ikke. Jeg helte mot å vente på v2 før innkjøp ville bli gjort.
Jeg skulle aldri ha prøvd demomodellen utstillt i butikken i Cardiff. Et stort feilsteg. Jeg mener, for lommeboka ene og alene. For meg var det en riktig bra ting.
For å si det enkelt; jeg digger iPaden min. Det er den beste dubeditten jeg har kjøpt på lenge. Følelsen kan bare sammenlignes med den første iPhonen jeg kjøpte. Følelsen av at framtiden er her, og jeg har den i hendene mine og kan faktisk bruke den framfor bare lese om den i SciFi-bøker.
Hva som er så tiltalende er vanskelig å si. Mange påstår det bare er en forvokst iPhone/iPod, men disse har ikke brukt den eller bare såvidt berørt den. Å kalle den en stor iPod, er like presist som å si at en Mac bare er en PC, at en Jaguar bare er en bil eller Harley bare er en motorsykkel. Det er like presist som å kalle et leksikon bare en bok, en hjernekirurg bare en lege, Ole Bull bare en felegnikker og Magic Jordan bare en idrettsutøver. Når du begynner å bruke en sjøl kan du prøve å komme på egne sammenlikninger og forskjeller.
For, ja, den har en stor multi-touch skjerm med skjermtastatur, den kjører iOS-programmer, den spiller musikk og du kan se film på den. Du kan lese bøker og, om det er greia di, skrive bøker. Kanskje ikke direkte på skjermen, men det er ingenting i veien for at du kan bruke et blåtann-tastatur og dermed bruke skikkelige taster når du skriver. Apple lager endel små og slett ikke dårlige blåtanntastaturer som er små nok til å ta med seg, samtidig som de er effektive nok til å bruke. Mus funker ikke - hele skjermen er tross alt en forvokst mus (om man ser det på den måten), og det er kanskje noe kjeitete å måtte flytte fingeren til skjermen for å flytte pekeren, velge eller kopiere/klippe og lime. Men det er vanligvis ikke mer enn en overgang fra å være vant til å bruke mus til å bli vant til å jobbe direkte på skjermen. Du kan selvsagt gjøre det samme på en iPhone eller iPod Touch, men iPad'en er så mye større og dermed 'mer' enn bare en forvokst iPod Touch. Det å sørfe på nettet er en mye bedre opplevelse. Du er mer 'i' nettet. Du kan, bokstavelig talt, ta på det. Spesielt for oss som ikke lenger har helt unge øyne er gleden over den faktiske størrelsen på skjermen og dermed det du ser på skjermen bare én av tingene som gjør den til noe mer. Tilbudet av programmvare er også noe av det som gjør den mer enn bare en glorifisert og amerikanisert iPhone. Det finnes allerede et meget godt utvalg med produktivitets-, kreativitets-, og bisniss-Software til iPadda som gjør behovet for å dra med seg MacBook'en betraktelig mindre. Skal en tur til Japan i November/Desember, og får mulighet til å teste dette ut i praksis, inkludert legge opp bilder til diverse blogger.
Om jeg tar med meg tastaturet eller ikke har jeg ikke bestemt meg for. Antar det blir å bruke skjermtastaturet når jeg er på veien. Eller kanskje jeg tar med meg min gode gamle venn NEO by Alphasmart som jeg har skrevet om tidligere. Det funker faktisk helt glimrende å bruke NEO'en koblet til iPad'en med en USB-kabel og en av Apple sine kortleser-dongler koblet til 30-pin connectorport. Det ser kanskje litt merkelig ut å skrive på en Neo koblet til en iPad, men det funker faktisk helt bra. Skjerm-tastaturet glitrer med sitt fravær, og man kan både skrive, gjøre valg, slette og flytte seg rundt kun ved hjelp av tastaturet. Fant ut dette da jeg satt på en kafé i Oslo og skrev på NaNoWriMo 2010-storyen min. Tok med meg både iPadda og Neo'en, kabler og dongle. Prøvde først å skrive med bare iPadda, men den har en stygg tendens, nå en bruker skjermtastaturet, til å ville "hjelpe" deg til å skrive ved å komme med ord. Og den skal, på død og liv, hjelpe deg til å skrive Det istedet for det. Hele tiden. Fordømt irriterende, for å si det mildt. Antar 4.2 som kommer ut nå i november vil gi norsk tastatur (æ, ø og å finnes kun ved å holde nede a og o-knappen til et lite tastatur popper opp som en kan velge bokstaver fra, typisk da bokstaver med akksenter, som æ, ø og å. Med et separat tastatur går dette mye greiere. De særnordiske bokstavene er der uten å måtte tenke over det.
Vel, nå, tilbake til NaNoWriMo 2010, hvor målet er å skrive kun ved hjelp av Neo og iPad, med redigering på MBP'en. Du kan lese om prosessen på NaNoWriMo 2010 under Vraitings.
Mer om hvordan dette funker kommer etterhvert som erfaringer blir gjort. Til da, snakkes.
- Posted using BlogPress from my iPad
Location:Måltrostveien,Ås,Norway
onsdag 27. januar 2010
Apples Tablet
Det nærmer seg. Bare time igjen så er det hele i gang.
Dette er det jeg har i tankene. Om noen er interessert i å være med på å utvikle no' sånt, ta kontakt.
Apple Tablet (eller hva den nå enn kommer til å bli kalt) kommer til å revolusjonere lærebokmarkedet.
Hva jeg mener med dette?
Forestill deg en bok om, for eksempel (siden jeg lser dette akkurat nå) genetikk. Masse tekst, masse bilder og grafikk. Ok. Greit nok.
Tablet-versjonen: Tekst. Selvsagt. Men også interaktive bilder. Du kan trekke cellene fra hverandre og se hvordan kromosomene deler seg. Du kan se video eller animasjon av prosesser. Interaktive problemløsninger. Up-to-date informasjon. Linker til forsknings- og nyhetssider relevant til informasjonen i boken. Errata kan bli levert direkte til boken. For ikke å snakke om: du trenger ikke dra på fem bøker á 3 kilo hver når du skal på skolen. Du har én tablet. Og evt. notatbøker om du føler for det.
Du kan også, siden dette er en datamaskin, koble deg til med sensorer osv. når du er på lab'en. Fysikk-kurset blir mer spennende når du kan bruke tablet'ens aks-meter.
Om du kan koble et kamera til tablet'en er den et perfekt live-view verktøy. Stop-motion og special effects preview-verktøy. you name it.
Det er interessant å lese kommentarer om at "det er bare en forvokst iPod Touch/iPhone".
Om du vil det, så hvorfor ikke? Men om du ser potensialet - no limits.
Personlig er jeg veldig spent. Og dette er fremtiden.
Apple fanboy? Jeg? Kanskje. Men som Apple Fanboy ser jeg i det minste muligheter framover. Også for resten av verden.
Nyt presentasjonen. Live dekting på: Ars Technica.
PS
Dette er det jeg har i tankene. Om noen er interessert i å være med på å utvikle no' sånt, ta kontakt.
Apple Tablet (eller hva den nå enn kommer til å bli kalt) kommer til å revolusjonere lærebokmarkedet.
Hva jeg mener med dette?
Forestill deg en bok om, for eksempel (siden jeg lser dette akkurat nå) genetikk. Masse tekst, masse bilder og grafikk. Ok. Greit nok.
Tablet-versjonen: Tekst. Selvsagt. Men også interaktive bilder. Du kan trekke cellene fra hverandre og se hvordan kromosomene deler seg. Du kan se video eller animasjon av prosesser. Interaktive problemløsninger. Up-to-date informasjon. Linker til forsknings- og nyhetssider relevant til informasjonen i boken. Errata kan bli levert direkte til boken. For ikke å snakke om: du trenger ikke dra på fem bøker á 3 kilo hver når du skal på skolen. Du har én tablet. Og evt. notatbøker om du føler for det.
Du kan også, siden dette er en datamaskin, koble deg til med sensorer osv. når du er på lab'en. Fysikk-kurset blir mer spennende når du kan bruke tablet'ens aks-meter.
Om du kan koble et kamera til tablet'en er den et perfekt live-view verktøy. Stop-motion og special effects preview-verktøy. you name it.
Det er interessant å lese kommentarer om at "det er bare en forvokst iPod Touch/iPhone".
Om du vil det, så hvorfor ikke? Men om du ser potensialet - no limits.
Personlig er jeg veldig spent. Og dette er fremtiden.
Apple fanboy? Jeg? Kanskje. Men som Apple Fanboy ser jeg i det minste muligheter framover. Også for resten av verden.
Nyt presentasjonen. Live dekting på: Ars Technica.
PS
torsdag 14. januar 2010
Boken jeg hører på nå - Under the Dome
Jobber meg gjennom Under the dome, av Stephen King. Et laaaaaaaaaangt verk, og, for å være ærlig, har jeg mistet litt interessen. Eller kanskje jeg ikke har manglet andre bøker som er mer spennende.
Begynnelsen er god - for all del. Men mange av karakterene i boken er litt for tjukke i huet til at jeg helt tror på det. Det er litt for mye politisk preken. De gode er ok, de onde er for onde og korttenkte. Men, jeg har bare klart å komme meg gjennom 15 timer av totalt 35 eller så. Kanskje jeg må ta løpefart for å fullføre. Vi får se. Men det er så mange andre bøker som er mer spennende. Og jeg som til og med liker Stephen Kings bøker.
Vel, kommer tilbake med en kritikk når den tid kommer.
Til da - les vel
Begynnelsen er god - for all del. Men mange av karakterene i boken er litt for tjukke i huet til at jeg helt tror på det. Det er litt for mye politisk preken. De gode er ok, de onde er for onde og korttenkte. Men, jeg har bare klart å komme meg gjennom 15 timer av totalt 35 eller så. Kanskje jeg må ta løpefart for å fullføre. Vi får se. Men det er så mange andre bøker som er mer spennende. Og jeg som til og med liker Stephen Kings bøker.
Vel, kommer tilbake med en kritikk når den tid kommer.
Til da - les vel
The First Rule
Joe Pike er så tøff at han eter kuler og skiter hylstre.
Eller, som en av vinnerene i Robert Crais' "Joe Pike is so tough…" konkurranse vant med: Joe Pike er så tøff at han ikke sover. Han venter.
Joe Pike er tøff. En skikkelig mannemann med cahones som sleper langs bakken når han går.
For de av dere som ikke kjenner Robert Crais' karakterer har kan dere ta en titt på hjemmesiden hans: www.robertcrais.com.
The First Rule er en typisk Joe Pike-historie. Hard, brutal, rask og spennende. Ikke spesielt lang, men lang nok. Den er mindre utfyllende enn hans forrige bok, The Watchman fra 2007. Du lærer litt om Joe Pike, om fortiden, men dette er en mer utvendig bok hvor hans fortid er grunnlegende for boken, men ikke blir tværet ut mer enn høyst nødvendig.
Om jeg liker Joe Pike i denne historien er en helt annen sak. For meg virker det som om han beveger seg litt i feil retning. Han er litt for hard, litt for nådeløs. Samtidig som han er like lojal som tidligere. Det virker som om Crais prøver å få Pikes cohones til å lage spor i asfalten.
Pike er hard, mens Cole er cool. Men Coles coolness kommer ikke riktig fram i denne boka, og Pikes hardhet overhvelmer historien noe. Karakterene er mer todimensjonale, papirfigurer som flyttes rundt på et brett, enn i tidligere bøker. Storyen er mer innfløkt, samtidig som den er rett fram uten for mange twist-n-turns. Vi vet hva som vil skje til slutt - Pike overlever, Cole overlever og de fleste andre som er med den dynamiske duoen overlever, mens de som er i mot dem sjelden er like heldige. Det er biler (Pike er en bilelsker), kvinner, ingen sex, våpen, Yoga, kampsport, replikker og speilsolbriller - "goverment issued", selvsagt.
Hva jeg synes om boken? Vel, den er spennende nok. Fint å komme tilbake til Pike og Cole. Men, den oppfylte ikke helt. Spennende, ja. Action, ja. Pike er tøff, ja. Cole er cool, ja. Men det virker som om litt av fandenivoldskheten har forsvunnet. Det er en film hvor vi ser karakterene uten helt å komme nær dem.
Om den er bortkastet å lese? Selvsagt ikke. Liker du Craigs må du lese den. Om du aldri har hørt om Crais - begynn litt tidligere i karriæren og les denne når du kommer dit.
God lesning.
Eller, som en av vinnerene i Robert Crais' "Joe Pike is so tough…" konkurranse vant med: Joe Pike er så tøff at han ikke sover. Han venter.
Joe Pike er tøff. En skikkelig mannemann med cahones som sleper langs bakken når han går.
For de av dere som ikke kjenner Robert Crais' karakterer har kan dere ta en titt på hjemmesiden hans: www.robertcrais.com.
The First Rule er en typisk Joe Pike-historie. Hard, brutal, rask og spennende. Ikke spesielt lang, men lang nok. Den er mindre utfyllende enn hans forrige bok, The Watchman fra 2007. Du lærer litt om Joe Pike, om fortiden, men dette er en mer utvendig bok hvor hans fortid er grunnlegende for boken, men ikke blir tværet ut mer enn høyst nødvendig.
Om jeg liker Joe Pike i denne historien er en helt annen sak. For meg virker det som om han beveger seg litt i feil retning. Han er litt for hard, litt for nådeløs. Samtidig som han er like lojal som tidligere. Det virker som om Crais prøver å få Pikes cohones til å lage spor i asfalten.
Pike er hard, mens Cole er cool. Men Coles coolness kommer ikke riktig fram i denne boka, og Pikes hardhet overhvelmer historien noe. Karakterene er mer todimensjonale, papirfigurer som flyttes rundt på et brett, enn i tidligere bøker. Storyen er mer innfløkt, samtidig som den er rett fram uten for mange twist-n-turns. Vi vet hva som vil skje til slutt - Pike overlever, Cole overlever og de fleste andre som er med den dynamiske duoen overlever, mens de som er i mot dem sjelden er like heldige. Det er biler (Pike er en bilelsker), kvinner, ingen sex, våpen, Yoga, kampsport, replikker og speilsolbriller - "goverment issued", selvsagt.
Hva jeg synes om boken? Vel, den er spennende nok. Fint å komme tilbake til Pike og Cole. Men, den oppfylte ikke helt. Spennende, ja. Action, ja. Pike er tøff, ja. Cole er cool, ja. Men det virker som om litt av fandenivoldskheten har forsvunnet. Det er en film hvor vi ser karakterene uten helt å komme nær dem.
Om den er bortkastet å lese? Selvsagt ikke. Liker du Craigs må du lese den. Om du aldri har hørt om Crais - begynn litt tidligere i karriæren og les denne når du kommer dit.
God lesning.
onsdag 1. april 2009
Fault Line av Barry Eisler
Barry Eilser er en av mine favoritt-forfattere. Uten tvil. Jeg har sansen for John Rain i de 6 bøkene han har skrevet om denne halvt japanske, halvt amerikanske leiemorderen hvis spesialitet er å drepe så det ser naturlig ut.
Men den siste boka hans (som jeg hører på nå - Audible er gudesendt for en som jobber på et verksted hvor man kan slappe av og jobbe mens man hører på bøker) Fault Line handler om helt andre karakterer enn John Rain. Dvs. John Rain blir nevnt i en bisetning som en halvt mytisk leiemorder som ingen egentlig helt tror på. Nice touch.
Det er en bok om to brødre som ikke kan fordra hverandre. Den ene er patent-advokat, den andre er leiemorder for den amerikanske staten. Grunnet en patentsøknad på et enkrypteings-program blir mennesker drept, og Alex, som er advokaten, blir nødt til å tilkalle sin storebror Ben for å hjelpe seg ut av knipen. Det er spennende, det er dramatisk, det er sex og det er blod, det er latter og det er tårer. Det er Barry Eisler i bøtter og spann. Har ikke lest ferdig enda - men jeg kan knapt vente til neste arbeidsdag så jeg kan høre på et par timer til.
Men den siste boka hans (som jeg hører på nå - Audible er gudesendt for en som jobber på et verksted hvor man kan slappe av og jobbe mens man hører på bøker) Fault Line handler om helt andre karakterer enn John Rain. Dvs. John Rain blir nevnt i en bisetning som en halvt mytisk leiemorder som ingen egentlig helt tror på. Nice touch.
Det er en bok om to brødre som ikke kan fordra hverandre. Den ene er patent-advokat, den andre er leiemorder for den amerikanske staten. Grunnet en patentsøknad på et enkrypteings-program blir mennesker drept, og Alex, som er advokaten, blir nødt til å tilkalle sin storebror Ben for å hjelpe seg ut av knipen. Det er spennende, det er dramatisk, det er sex og det er blod, det er latter og det er tårer. Det er Barry Eisler i bøtter og spann. Har ikke lest ferdig enda - men jeg kan knapt vente til neste arbeidsdag så jeg kan høre på et par timer til.
mandag 13. oktober 2008
Boken jeg leser nå - The Nightwatch
Vanligvis foretrekker jeg å lese en bok før jeg ser filmen. Jeg foretrekker komme opp med mine egne bilder på det som skjer i historien, se mine egne bilder av karakterene, omgivelsene, luktene, etc. Så også denne gangen. Det å lese boka etter å ha sett filmen blir, for meg i allefall, (nesten) alltid en nedtur.
Jeg så filmen The NightWatch for ganske lenge siden. Jeg må si jeg ble positivt overrasket - russisk film har for meg alltid vært 'finsk fjernsynsteater' på russisk - grått, trist, og tungt. Men jeg syntest det var noe som manglet - slutten på historien. Det var tydelig at dette var første film i en serie - og jeg forlot salen med ønske om litt mer.
Så da jeg fant bøkene hos Outland tenkte jeg 'hvorfor ikke?' og kjøpte dem. Om jeg angrer? Må si at det vet jeg ikke enda. Jeg jobber meg gjennom første boken nå.
The Nightwatch er første boken i serien, og handler om Anton, en "Other", en som kan gli inn i den parallelle "Twillight", hvor vampyrer, varulver, magi og alt det andre eksisterer.
Jeg har lest litt på boka parallelt med Holly Lisles The World Gate-serien, og så langt har filmen vært svært så tro mot boka. Vi får se hvordan det utspinner seg videre, men det er en interessant verden og et spennende univers Lukyanenko spinner for oss.
Kommer tilbake med mer når jeg er ferdig med den...
Jeg så filmen The NightWatch for ganske lenge siden. Jeg må si jeg ble positivt overrasket - russisk film har for meg alltid vært 'finsk fjernsynsteater' på russisk - grått, trist, og tungt. Men jeg syntest det var noe som manglet - slutten på historien. Det var tydelig at dette var første film i en serie - og jeg forlot salen med ønske om litt mer.
Så da jeg fant bøkene hos Outland tenkte jeg 'hvorfor ikke?' og kjøpte dem. Om jeg angrer? Må si at det vet jeg ikke enda. Jeg jobber meg gjennom første boken nå.
The Nightwatch er første boken i serien, og handler om Anton, en "Other", en som kan gli inn i den parallelle "Twillight", hvor vampyrer, varulver, magi og alt det andre eksisterer.
Jeg har lest litt på boka parallelt med Holly Lisles The World Gate-serien, og så langt har filmen vært svært så tro mot boka. Vi får se hvordan det utspinner seg videre, men det er en interessant verden og et spennende univers Lukyanenko spinner for oss.
Kommer tilbake med mer når jeg er ferdig med den...
The Wreck of Heaven - Av Holly Lisle
Bok to av serien er ferdiglest, og bok tre er allerede påbegynt.
Etter en treig start (i bok 1) og en gnagende følelse av at jeg gjorde en tabbe da jeg kjøpte hele trilogien "ulest" har blitt lagt til side, og gleden over en god historie overtatt.
For dette (bok to og tre) er virkeig glitrende bøker. I allefall i min humble mening. De treffer mange av mine egne idéer midt i nåløyet og har gitt meg som vraiter selv en inspirasjon til å fortsette nedover stien jeg har begitt meg ut på.
De gamle gudene eksisterer. Tor og Loke kommer til redningen når Sentinels møter gamle guders leiemordere. For disse leiemorderene vil drepe Molly og Lauren og Jack og alle andre som står i deres vei. Fordi, Lauren har brakt magien tilbake til Jorden og dermed livet, og de gamle onde gudene som lever av død og dødsenergi står i fare for å miste deres neste 'fix', nemlig planeten Tellus, bedre kjent som Jorden. De har foret opp en befolkning som nå er klar til å høstes, de har gitt teknologi og kunnskap kun av én grunn - du må så for å kunne høste. Roswell? Det er ikke aliens - de er de gamle onde guder (Night Watch) som har plantet dette for at vi korttenkte, trangsynte og kortlevde menneskene skal bruke denne teknologien for å drepe oss selv.
Men som alltid er det helter i verden som kjemper imot, noen vet de er helter, andre blir helter og noen nekter å bli dratt med.
Etter en treig start (i bok 1) og en gnagende følelse av at jeg gjorde en tabbe da jeg kjøpte hele trilogien "ulest" har blitt lagt til side, og gleden over en god historie overtatt.
For dette (bok to og tre) er virkeig glitrende bøker. I allefall i min humble mening. De treffer mange av mine egne idéer midt i nåløyet og har gitt meg som vraiter selv en inspirasjon til å fortsette nedover stien jeg har begitt meg ut på.
De gamle gudene eksisterer. Tor og Loke kommer til redningen når Sentinels møter gamle guders leiemordere. For disse leiemorderene vil drepe Molly og Lauren og Jack og alle andre som står i deres vei. Fordi, Lauren har brakt magien tilbake til Jorden og dermed livet, og de gamle onde gudene som lever av død og dødsenergi står i fare for å miste deres neste 'fix', nemlig planeten Tellus, bedre kjent som Jorden. De har foret opp en befolkning som nå er klar til å høstes, de har gitt teknologi og kunnskap kun av én grunn - du må så for å kunne høste. Roswell? Det er ikke aliens - de er de gamle onde guder (Night Watch) som har plantet dette for at vi korttenkte, trangsynte og kortlevde menneskene skal bruke denne teknologien for å drepe oss selv.
Men som alltid er det helter i verden som kjemper imot, noen vet de er helter, andre blir helter og noen nekter å bli dratt med.
lørdag 11. oktober 2008
Boken jeg leser nå - The Wreck of Heaven
Så var det andre runde av The World Gate-serien - The Wreck of Heaven. Jeg begynte like godt på bok to med det samme jeg var ferdig med bok 1. Bok 1 sluttet med en cliff-hanger, så jeg måtte nesten se hvordan den løste seg. Og det gikk, mer eller mindre, som jeg trodde. Ikke at det er noe galt i det - men har man lest så mange bøker som jeg har er det vanskelig å overraske skikkelig. Man blir kanskje litt blasert og har lest mye av det samme før.
Ellers ser jeg fram til å fotsette - om slutten på bok én indikerer hvordan bok to vil være er det lovende. Det er bare én måte å finne ut det på...
God lesing.
Ellers ser jeg fram til å fotsette - om slutten på bok én indikerer hvordan bok to vil være er det lovende. Det er bare én måte å finne ut det på...
God lesing.
Memory of Fire - av Holly Lisle
Det tok sin tid å komme igjennom denne boken. Ikke at det var en vanskelig bok - den var bare litt tungt skrevet og det tok sin tid før jeg fikk "feelingen" med den. Men når det er sagt var det en kort lang bok. Med andre ord - sidene gikk unna uten at det egentlig skjedde så mye, og det som skjedde var ganske mye.
Holly Lisle skifter mellom karakterene ganske så elegant, og du er inne i hodene til nesten alle sammen - både de gode og de kke så gode og de onde, samtidig som du aldri egentlig får vite alt om dem. Hun skriver forsåvidt godt, men hun har ikke den samme elegansen som f.eks. Stephen King. Nå skal det sies at jeg er en Stephen King-fan. Jeg tilstår det til og med og gleder meg til hver bok som kommer.
Det jeg prøver å si er at hun er det som i US of A kalles en mid-lister, med andre ord en type forfatter som er med på å fylle opp boklista, som kan leve av det om de holder ut, men som ikke har blitt mainstream. De har mange lesere, men mangler det lille som gjør at de topper lister og blir multimillionærer. Det er selvsagt ikke bare dyktighet som avgjør slikt - det er vel så mye flaks og hell, men jeg må innrømme at når jeg leser noen av disse midt-på-lista fortfatterene skjønner jeg hvorfor de er sånn midt på lista, så også Holly Lisle i denne boka.
Det tok lang tid før jeg ble sugd inn i den, som sagt, men den ble mer og mer spennende, og jeg har allerede begynt på toeren, The Wreck of Heaven. Vi får se om den blir lettere å komme igjennom.
Magien og verdensbyggingen er interessant i disse bøkene. Magien strømmer 'down world', noe som vil si at den strømmer nedover i verdenene. Og hva dette betyr er at det ikke bare er vår verden, men en rekke paralelle verdener, alle lenket sammen som perler på en snor, og om du beveger deg nedover perleraden får tu tilgang på magien som renner nedover, men om du beveger deg oppover minsker dine egenskaper, og du blir et spøkelse uten særlig materiell form.
For magien er i fare, vår verden og verdenen under oss er i fare. De gamle gudene har forlatt oss fordi vi er i ferd med å bli spist opp av drager. For det er det de blir, de som beveger seg nedover i systemet - de blir guder, og dragene kommer fra en verden langt over oss. Men, magien har sin pris. Dersom en bruker magien sin i en verden under seg trekker man energi fra en verden over (og sin egen verden). Dersom man bruker for mye magi kan man tømme sin egen verden for liv, og det som er igjen er en død verden. Dette er det som er i ferd med å skje i vår verden - den vil dø om ikke de to heltene, søstrene Lauren og Molly, klarer å kvitte seg med de gamle gudene som er i ferd med å sluke det vi kjenner og har kjært.
God lesing.
Holly Lisle skifter mellom karakterene ganske så elegant, og du er inne i hodene til nesten alle sammen - både de gode og de kke så gode og de onde, samtidig som du aldri egentlig får vite alt om dem. Hun skriver forsåvidt godt, men hun har ikke den samme elegansen som f.eks. Stephen King. Nå skal det sies at jeg er en Stephen King-fan. Jeg tilstår det til og med og gleder meg til hver bok som kommer.
Det jeg prøver å si er at hun er det som i US of A kalles en mid-lister, med andre ord en type forfatter som er med på å fylle opp boklista, som kan leve av det om de holder ut, men som ikke har blitt mainstream. De har mange lesere, men mangler det lille som gjør at de topper lister og blir multimillionærer. Det er selvsagt ikke bare dyktighet som avgjør slikt - det er vel så mye flaks og hell, men jeg må innrømme at når jeg leser noen av disse midt-på-lista fortfatterene skjønner jeg hvorfor de er sånn midt på lista, så også Holly Lisle i denne boka.
Det tok lang tid før jeg ble sugd inn i den, som sagt, men den ble mer og mer spennende, og jeg har allerede begynt på toeren, The Wreck of Heaven. Vi får se om den blir lettere å komme igjennom.
Magien og verdensbyggingen er interessant i disse bøkene. Magien strømmer 'down world', noe som vil si at den strømmer nedover i verdenene. Og hva dette betyr er at det ikke bare er vår verden, men en rekke paralelle verdener, alle lenket sammen som perler på en snor, og om du beveger deg nedover perleraden får tu tilgang på magien som renner nedover, men om du beveger deg oppover minsker dine egenskaper, og du blir et spøkelse uten særlig materiell form.
For magien er i fare, vår verden og verdenen under oss er i fare. De gamle gudene har forlatt oss fordi vi er i ferd med å bli spist opp av drager. For det er det de blir, de som beveger seg nedover i systemet - de blir guder, og dragene kommer fra en verden langt over oss. Men, magien har sin pris. Dersom en bruker magien sin i en verden under seg trekker man energi fra en verden over (og sin egen verden). Dersom man bruker for mye magi kan man tømme sin egen verden for liv, og det som er igjen er en død verden. Dette er det som er i ferd med å skje i vår verden - den vil dø om ikke de to heltene, søstrene Lauren og Molly, klarer å kvitte seg med de gamle gudene som er i ferd med å sluke det vi kjenner og har kjært.
God lesing.
mandag 6. oktober 2008
Alvetegnet av Sigbjørn Mostue
Alvetegnet er en fantasi-trilogi for ungdom skrevet av Sigbjørn Mostue. Den består av "Gravbøygen våkner", "Nissedreperen" og "Krakens gap".
Hovedpersonene i bøkene er Espen og Eva, to ungdommer som ikke er de kuleste på skolen. De er heller av typen mobbeoffer og spesielt Espen sliter med å være "kul" og være med i gjengen.
Bøkene er vel det man kan kalle typiske ungdomsbøker hvor de tar opp det jeg (antar) ungdommer synes er viktig som den første kjærligheten, å bli akseptert av andre, å være en del av gjengen, ikke skille seg ut, forhold til foreldre og besteforelder, mm.
Der de ikke er typiske er rammen Mostue bruker for å fortelle dette. Han er vel den første norsk forfatteren jeg har lest som har lagt inn norsk mytologiske vesner i en slik skala. Han har ikke bare lagt dem inn, han hiver Espen og Eva inn i en verden som ikke bare er spennende, men den er også skremmende.
Gravbøygen våkner
Her møter vi Nils, en husnisse på gården til Espens morfar. Bak gården til besteforeldrene ligger Gammelskogen, en urskog det aldri har blitt hugget i. Det er en naturperle, men Espens onkel Svein bestemmer seg for å hugge i skogen til tross for sin fars protester og trussel om at det vil gå ham vondt.
Under en storm blir treet ved siden av det Espen sitter under stuffet av et lyn, og Espen finner en merkelig nøkkel inne i stammen. Når han tar i denne kan han høre fuglene og trærne snakke. Han møter Nils, husnissen på gården, og blir tatt med til den andre siden, et parallelt univers hvor troll, riser, hulder, alver, dverger, nisser, skrømt, reia, nøkken, og alle de andre "monstrene" i de norske eventyrene eksisterer.
Espen får et oppdrag - å bli en sverdbærer og bekjempe Gravbøygen som vil komme fram fra sin glemsel og knuse alvene som bor i Gammelskogen om Onkel Svein hugger iden.
Eva kommer til hytta sammen med moren, og sammen reiser Eva og Espen over til den andre siden. Det blir en reise på liv og død, Espen må ta et oppgjør med seg selv og ikke stikke av. Han blir nødt til å gjøre det han er satt til, og det går nesten galt...
Dette er den beste av bøkene imo, og selv om du vet at det vil gå bra er det fortsatt en spennende bok selv om jeg er 30 år for gammel til å være målgruppen. Boka minner meg om hvorfor jeg leste mye bøker da jeg var ung.
Nissedreperen
I byen hvor Espen og Eva bor kryr det av nisser. Vi vet ikke om dem, men de gjør nissestreker med oss. Om du ikke finner primusen i gjellerboden? Du skal ikke se bort fra at en nisse har lånt den. Fant du den bare minutter senere, på et sted du allerede hadde sett? Nissen har levert den tilbake. Hva med knuter i håret? Nissestreker.
Nils reiser til byen og blir kjent med Gurine. Men det er også noen som dreper nisser og som samler rottene i byen på jakt etter nisser. En som hater dem.
Igjen blir det Espen og Evas oppgave å redde situasjonen, og igjen blir det Edeldråpne - alvetegnet - som er en sentral rekvisitt i boken. De må finne ut hvem som er nissedreperen før den dreper alle nissene i byen.
De tror de vet hvem som er nissedreperen, men stemmer det?
Dette er den svakeste boka. Den har sine gode poenger, men sansynligvis er jeg for gammel for denne. Jeg visste hvem som var nissedreperen svært tidlig, og fikk desverre det hele bekreftet. Har man lest nok bøker er det ikke så mye som er nytt over solen - desverre. Om det var en dårlig bok? Nei, den var spennende nok, full av fart, spenning, romantikk og skrekk, men jeg ble merog mer irritert over de tåpelige karakterene. På den andre siden, det er jo en grunn til at de kalles ungdom - de er både unge og dumme.
Krakens gap
Espen er virkelig kørka i toppen. Han har ingen visjoner og ingen tanker utenom sitt eget lille univers. Noe som får fatale følger i denne boka. I slutten av den forrige boka gjorde han noe som vil få store konsekvenser i denne. På den måten er han en god allorgi over menneskenes trangnøttethet.
Igjen er Espen og Eva i sentrum, med Nils noe mer på sidelinja. Ikke at de er helt kvitt nissene - for all del. De er en integrert del av disse historiene. De fleste nisser liker ikke vann, men på gamle seilskuter finnes dem forstatt, så også på denne.
For, Espen skrev en stil om det som skjedde i de foregående bøkene, og han vant en tur med en gammel seilskute for seg og klassetrinnet sitt. Og det blir ingen bok uten konflikt - og her er det konflikter i massevis. Espen må ikke bare redde seg og Eva, men skuta og verden også. For i mørket venter nøkken og kraken, havalver og skrømt. Noen som vil hjelpe og noen som vil drepe. Og Edeldråpne er igjen midptunktet og katalysatoren for handlingen.
Dette er en bedre bok enn toeren, og nesten like bra som eneren. Men som en eldre herremann må jeg si at jeg blir litt irritert på hvor trange de er, og det blir litt mye preking om miljø og global oppvarming fra forfatterens side. Ikke at jeg har noe imot at det taes opp - langt i fra. Det er viktige tema. Men det kan vises istedet for sies. For, kraken er der nede. Og vi mennesker er i ferd med å vekke det som ikke bør vekkes...
Hovedpersonene i bøkene er Espen og Eva, to ungdommer som ikke er de kuleste på skolen. De er heller av typen mobbeoffer og spesielt Espen sliter med å være "kul" og være med i gjengen.
Bøkene er vel det man kan kalle typiske ungdomsbøker hvor de tar opp det jeg (antar) ungdommer synes er viktig som den første kjærligheten, å bli akseptert av andre, å være en del av gjengen, ikke skille seg ut, forhold til foreldre og besteforelder, mm.
Der de ikke er typiske er rammen Mostue bruker for å fortelle dette. Han er vel den første norsk forfatteren jeg har lest som har lagt inn norsk mytologiske vesner i en slik skala. Han har ikke bare lagt dem inn, han hiver Espen og Eva inn i en verden som ikke bare er spennende, men den er også skremmende.
Gravbøygen våkner
Her møter vi Nils, en husnisse på gården til Espens morfar. Bak gården til besteforeldrene ligger Gammelskogen, en urskog det aldri har blitt hugget i. Det er en naturperle, men Espens onkel Svein bestemmer seg for å hugge i skogen til tross for sin fars protester og trussel om at det vil gå ham vondt.
Under en storm blir treet ved siden av det Espen sitter under stuffet av et lyn, og Espen finner en merkelig nøkkel inne i stammen. Når han tar i denne kan han høre fuglene og trærne snakke. Han møter Nils, husnissen på gården, og blir tatt med til den andre siden, et parallelt univers hvor troll, riser, hulder, alver, dverger, nisser, skrømt, reia, nøkken, og alle de andre "monstrene" i de norske eventyrene eksisterer.
Espen får et oppdrag - å bli en sverdbærer og bekjempe Gravbøygen som vil komme fram fra sin glemsel og knuse alvene som bor i Gammelskogen om Onkel Svein hugger iden.
Eva kommer til hytta sammen med moren, og sammen reiser Eva og Espen over til den andre siden. Det blir en reise på liv og død, Espen må ta et oppgjør med seg selv og ikke stikke av. Han blir nødt til å gjøre det han er satt til, og det går nesten galt...
Dette er den beste av bøkene imo, og selv om du vet at det vil gå bra er det fortsatt en spennende bok selv om jeg er 30 år for gammel til å være målgruppen. Boka minner meg om hvorfor jeg leste mye bøker da jeg var ung.
Nissedreperen
I byen hvor Espen og Eva bor kryr det av nisser. Vi vet ikke om dem, men de gjør nissestreker med oss. Om du ikke finner primusen i gjellerboden? Du skal ikke se bort fra at en nisse har lånt den. Fant du den bare minutter senere, på et sted du allerede hadde sett? Nissen har levert den tilbake. Hva med knuter i håret? Nissestreker.
Nils reiser til byen og blir kjent med Gurine. Men det er også noen som dreper nisser og som samler rottene i byen på jakt etter nisser. En som hater dem.
Igjen blir det Espen og Evas oppgave å redde situasjonen, og igjen blir det Edeldråpne - alvetegnet - som er en sentral rekvisitt i boken. De må finne ut hvem som er nissedreperen før den dreper alle nissene i byen.
De tror de vet hvem som er nissedreperen, men stemmer det?
Dette er den svakeste boka. Den har sine gode poenger, men sansynligvis er jeg for gammel for denne. Jeg visste hvem som var nissedreperen svært tidlig, og fikk desverre det hele bekreftet. Har man lest nok bøker er det ikke så mye som er nytt over solen - desverre. Om det var en dårlig bok? Nei, den var spennende nok, full av fart, spenning, romantikk og skrekk, men jeg ble merog mer irritert over de tåpelige karakterene. På den andre siden, det er jo en grunn til at de kalles ungdom - de er både unge og dumme.
Krakens gap
Espen er virkelig kørka i toppen. Han har ingen visjoner og ingen tanker utenom sitt eget lille univers. Noe som får fatale følger i denne boka. I slutten av den forrige boka gjorde han noe som vil få store konsekvenser i denne. På den måten er han en god allorgi over menneskenes trangnøttethet.
Igjen er Espen og Eva i sentrum, med Nils noe mer på sidelinja. Ikke at de er helt kvitt nissene - for all del. De er en integrert del av disse historiene. De fleste nisser liker ikke vann, men på gamle seilskuter finnes dem forstatt, så også på denne.
For, Espen skrev en stil om det som skjedde i de foregående bøkene, og han vant en tur med en gammel seilskute for seg og klassetrinnet sitt. Og det blir ingen bok uten konflikt - og her er det konflikter i massevis. Espen må ikke bare redde seg og Eva, men skuta og verden også. For i mørket venter nøkken og kraken, havalver og skrømt. Noen som vil hjelpe og noen som vil drepe. Og Edeldråpne er igjen midptunktet og katalysatoren for handlingen.
Dette er en bedre bok enn toeren, og nesten like bra som eneren. Men som en eldre herremann må jeg si at jeg blir litt irritert på hvor trange de er, og det blir litt mye preking om miljø og global oppvarming fra forfatterens side. Ikke at jeg har noe imot at det taes opp - langt i fra. Det er viktige tema. Men det kan vises istedet for sies. For, kraken er der nede. Og vi mennesker er i ferd med å vekke det som ikke bør vekkes...
onsdag 24. september 2008
The God Delusion - av Richard Dawkins
Wow. Phuuu. Det var mye tanker trykt inn mellom to permer. Mye som for en stor del bekreftet mine egne tanker, men også skrudde litt på tenkeknappene der oppe i det grå.
Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne. Kanskje med å si at religion er roten til alt vondt og ondt, at mennesket (og verden) hadde vært mye bedre stilt uten, at vi (sansynligvis) har et "religionssenter" i hjernen, enten det nå er nedfelt i genene eller har blitt utviklet opp gjennom tusenårene som har gått.
Også absurditeten at Gud (hvilket navn du nå enn gir guddommen - Gud, Allah, Jehova, eller whatever) har så store mindreverdighetskomplesker at 'du ikke skal ha andre guder enn meg', at denne guden, som er allmektig og har skapt verden ikke skjønner at folk tilber den samme 'tingen' bare på forskjellig måte.
Det er i det heletatt merkelig.
Jeg vet ikke engang om jeg orker å begynne - tror aldri jeg klarer å blir ferdig med det. Les heller boka sjøl. Ingenting er som å gå direkte til kilden. Non Credo!
Det blir litt mye. Det blir litt tungt. Men, den er vel verd å lese. Spesielt om du er kristen eller religiøs. Kommer du ikke ut i gjen på siste siden med en viss tvil om det hele er du ikke religiøs - du er hjernevasket.
Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne. Kanskje med å si at religion er roten til alt vondt og ondt, at mennesket (og verden) hadde vært mye bedre stilt uten, at vi (sansynligvis) har et "religionssenter" i hjernen, enten det nå er nedfelt i genene eller har blitt utviklet opp gjennom tusenårene som har gått.
Også absurditeten at Gud (hvilket navn du nå enn gir guddommen - Gud, Allah, Jehova, eller whatever) har så store mindreverdighetskomplesker at 'du ikke skal ha andre guder enn meg', at denne guden, som er allmektig og har skapt verden ikke skjønner at folk tilber den samme 'tingen' bare på forskjellig måte.
Det er i det heletatt merkelig.
Jeg vet ikke engang om jeg orker å begynne - tror aldri jeg klarer å blir ferdig med det. Les heller boka sjøl. Ingenting er som å gå direkte til kilden. Non Credo!
Det blir litt mye. Det blir litt tungt. Men, den er vel verd å lese. Spesielt om du er kristen eller religiøs. Kommer du ikke ut i gjen på siste siden med en viss tvil om det hele er du ikke religiøs - du er hjernevasket.
Boken jeg leser nå - Memory of Fire
Jeg leser ikke så veldig mye "High Fantasy" lenger - ikke at jeg har blitt lei av genren, men det er andre genrer som er vel så interessante, og horisonten bør utvides.
Robert Jordan er en jeg har lest mye av - men hvordan det går med Wheel Of Time nå når han er død (med én bok igjen) er ikke godt å si, og for å være ærlig begynte det å bli plagsomt repetitivt det han kom med, og karakterene begynte å bli parodier på seg selv.
Jeg har også lest en haug med andre forfattere, men en jeg ikke har lest noe av er Holly Lisle, en amerikansk forfatter. Og siden jeg har begynt på skrivekurset hennes (How To Think Sideways) tenkte jeg at jeg burde lese noe hun har skrevet som ikke er relatert til kunsten å skrive men faktisk det hun har skrevet for at andre skal bli underholdt.
Som tenkt så gjort...
Derfor kjøpte jeg tre boker i en trilogi kalt "The World Gates". Første boken er "Memory of Fire" og handler om to kvinner, to mennesker, som blir trukket inn i en annen virkelighet med magi, drager og monstre, og hvis skjebne blir felles ikke bare med hverandre, men også med resten av verden - både deres egen og den de har havnet i. Det er selvfølgelig intriger, svik, svikere, kjærlighet, hat, drap, sorg, gleder og nytelse. Har kommet bare knappe hundre sider pdd. grunnet at jeg for det meste leser på senga. Ja, jeg vet, det er en dårlig vane. I senga skal man gjøre to ting - sove og elske. Bøker skal man holde i stua. Men så var det dette med å legge seg ne'ppå med en god bok da...
Robert Jordan er en jeg har lest mye av - men hvordan det går med Wheel Of Time nå når han er død (med én bok igjen) er ikke godt å si, og for å være ærlig begynte det å bli plagsomt repetitivt det han kom med, og karakterene begynte å bli parodier på seg selv.
Jeg har også lest en haug med andre forfattere, men en jeg ikke har lest noe av er Holly Lisle, en amerikansk forfatter. Og siden jeg har begynt på skrivekurset hennes (How To Think Sideways) tenkte jeg at jeg burde lese noe hun har skrevet som ikke er relatert til kunsten å skrive men faktisk det hun har skrevet for at andre skal bli underholdt.
Som tenkt så gjort...
Derfor kjøpte jeg tre boker i en trilogi kalt "The World Gates". Første boken er "Memory of Fire" og handler om to kvinner, to mennesker, som blir trukket inn i en annen virkelighet med magi, drager og monstre, og hvis skjebne blir felles ikke bare med hverandre, men også med resten av verden - både deres egen og den de har havnet i. Det er selvfølgelig intriger, svik, svikere, kjærlighet, hat, drap, sorg, gleder og nytelse. Har kommet bare knappe hundre sider pdd. grunnet at jeg for det meste leser på senga. Ja, jeg vet, det er en dårlig vane. I senga skal man gjøre to ting - sove og elske. Bøker skal man holde i stua. Men så var det dette med å legge seg ne'ppå med en god bok da...
fredag 19. september 2008
The Monkey's Raincoat - av Robert Crais
The Monkey's Raincoat er den første boken om Elvis Cole og hans partner Joe Pike. Det er også en av de første bøkene Robert Crais ga ut, og det merkes i begynnelsen av boken - det er litt nølende og famlende før historien tar over og jeg ble dratt inn i den. Det tok meg ikke mer enn 5-6 timer å lese den, men så leser jeg forholdsvis raskt, så det har ingenting med kvaliteten på boken å gjøre - bare hvor mye jeg satt med nesa mellom to permer.
Er den bra?
Svaret er ja. Det er en ekte Cole og Pike-roman. Den har alt det jeg forventet av en roman om Elvis og Joe: Humor, sex, action, tvister og handling. Ikke den beste - de kommer seinere når RC har funnet stemmen sin mer. Det virker til tider som om Elvis gjør endel ting fordi det forventes at han skal gjøre det, ikke fordi det har noe med historien å gjøre. En slags unnskyldning og en slagt 'fordi jeg skriver en hardkokt detektivroan må disse scenene være med'-følelse. Overser man dette, og at Joe Pike snakker mer enn han gjør i de senere bøkene, er det en bra bok. Gleder meg til å lese den seneste boken - Chasing Darkness når den kommer ut i Paperback.
Er den bra?
Svaret er ja. Det er en ekte Cole og Pike-roman. Den har alt det jeg forventet av en roman om Elvis og Joe: Humor, sex, action, tvister og handling. Ikke den beste - de kommer seinere når RC har funnet stemmen sin mer. Det virker til tider som om Elvis gjør endel ting fordi det forventes at han skal gjøre det, ikke fordi det har noe med historien å gjøre. En slags unnskyldning og en slagt 'fordi jeg skriver en hardkokt detektivroan må disse scenene være med'-følelse. Overser man dette, og at Joe Pike snakker mer enn han gjør i de senere bøkene, er det en bra bok. Gleder meg til å lese den seneste boken - Chasing Darkness når den kommer ut i Paperback.
tirsdag 16. september 2008
Neste bok på programmet - The Monkey's Raincoat
When quiet Ellen Lang enters Elvis Cole's Disney-Deco office, she's lost something very valuable - her husband and her young son. The case seems simple enough, but Elvis isn't thrilled. Neither is his enigmatic partner and firepower Joe Pike.
Their search down the seamy side of Hollywood's studio lots and sculptured lawns soon leads them deep into a nasty netherworld of drugs and sex - and murder. Now the case is getting interesting, but it's also turned ugly. Because everybody, from cops to starlets to crooks, has declared war on Ellen and Elvis...
søndag 14. september 2008
Boken jeg leser nå - The God Delusion
Richard Dawkins, The God Delusion.
En bok som bryter ned og knekker religionens rygg over kneet - tittelen sier det meste: The God Delusion*. Jeg må si at jeg ikke har kommet lenger enn til kapittel 3 i boken, men er ikke i tvil om at denne boken burde leses av alle - enten du nå er sterkt troende, tvilende eller ikke-troende på din hals.
Antall sider: 463.
*delusion n. [dɪ'lʊ:ðʒ(ə)n] [dɪ'ljʊ:ðʒ(ə)n]
En bok som bryter ned og knekker religionens rygg over kneet - tittelen sier det meste: The God Delusion*. Jeg må si at jeg ikke har kommet lenger enn til kapittel 3 i boken, men er ikke i tvil om at denne boken burde leses av alle - enten du nå er sterkt troende, tvilende eller ikke-troende på din hals.
Antall sider: 463.
*delusion n. [dɪ'lʊ:ðʒ(ə)n] [dɪ'ljʊ:ðʒ(ə)n]
- 1. (selv) bedrageri 2. blendverk 3. vrangforestilling sveve i den villfarelse at
- Fra Ultralingua Engelsk-Norsk ordbok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)