NaNoWriMo 2010 - del 2

Ok, så var det unnagjort.

Ikke at jeg er ferdig enda, for all del. Men NaNoWriMo 2010 er så godt som over for min del. Nå er det bare egen fokus som kan drive meg videre. Ikke lenger nok å bare fylle på med ord for en fremgangsstipe sin skyld - nå må jeg sette meg ned å gjøre det fordi jeg vil det, ikke bare fordi jeg føler at jeg skal gjøre det for at andre kan se om jeg skriver eller ikke.

Det er rett og slett tilbake til strieskjorte og havrelefse, tilbake til nesa godt plantet på slipesteinen, trekke på seg åket for å gjøre gjordet klart til planting, eller bare for å skrive.
Hvordan har det gått med iPad og NEO i denne sammenhengen?

Såder. Litt av problemet med iPad'en før iOS versjon 4.2 var at æ, ø og å var komplisert å få tak i (egentlig ikke, men det tok et par sekunder ekstra, og når man er i farta teller hvert sekund), så det var enklere å skrive via NEOen, noe som fungerte bra. Men jeg hadde ikke, eller tok meg ikke muligheten til å jobbe på en kaffebar. Tilbrakte noen dager, men Scrivener 2.0 kom i tide til NaNoWriMo.

Så jeg begynte å skrive hjemme, i nye versjonen av Scrivener, et programm som bare blir bedre og bedre, og som jeg ikke kan få rost nok. Nå også for Windows, så det er ingen unnskyldning lenger! Det har blitt lange netter for å passe skrivingen inn blandt jobbingen på NISS denne måneden.

50.000 ord er egentig ikke så langt, det er en svært kort roman på rundt 130 sider, og jeg har planer om noe lenger saker. Men, jeg har vunnet første delen av kampen.

Så, vrait ån!

NaNoWriMo 2010

Så er november her, og det betyr det årlige racet mot 50.000 ord i løpet av de 30 dagene november varer.

For de som ikke har fått det med seg betyr NaNoWriMo "National Novel Writing Month", men med amerikanerenes fascinasjon for forkortelser (jeg mener, selv navnet på landet er en forkortelse tross alt) har det blitt kalt NaNoWriMo.

Hva det handler om?

He, he. Et lett spørmså¬ å besvere. Som nevnt, det handler om å skrive 50.000 ord i løpet av 30 dager, noe som vil si 1667 ord om dagen. 50.000 ord er en kort roman på 130 sider eller så. En "normal" roman består av rundt 100.000 ord, så vi snakker om en enkel og kort dubetitt av en bok.

Det gjør det kanskje litt meningsløst, om man ser slik på det - det er bare en kort roman eller en forvokst novelle. Men det kan også være begynnelsen på noe, og om man ikke starter vil man heller aldri komme i gang, og kommer man ikke i gang er det heller ikke muig å fullføre noe, så slik sett er NaNoWriMo en gavepakke - man utkjemper en kamp mot seg selv, man har grafer å forholde seg til, og mål å nå.

Problemet med å jobbe selvstendig er at deadlines ikke er spesielt reelt. En ting er å ha kontrakt på å skrive en bok innen en deadline, men for å skrive den første boken uten å ha en deadline, det krever selvdisiplin og et driv de færreste besitter. For det å skrive en roman er en langdryk prosess, det er mer maraton enn en sprint. Faren for å gå lei underveis er absolutt til stede, og selv om man vet at ingenting vil skje med mindre man skriver den første romanen (enten den blir antatt eller ikke) er det allikevel ikke barebare å sette i gang, tvinge runpa til å være på plass i stolen, tastaturet foran seg med et tekstprogram åpent og faktisk skrive disse ordene som til syvende og sist vil utgjøre romanen.

Stephen King sier neo som er svært så sant i sin bok "On Writing" - en roman er ett og ett ord satt sammen til en tekst. Ikke fokusert på romanen, fokuser på hvert ord, og til slutt vil romanen være skrevet. (Nå skal det sies at jeg har parafrasert litt løst fra minnet, så les gjerne boka sjøl også).

Du kan følge en NaNoWriMo-blogg jeg har gående, men den blir ikke oppdatert daglig. Prøver å oppdatere ofte, men siden jeg må skrive den bloggen i RapidWeaver har det en tendens til å bli litt sjeldnere enn om jeg bare kunne skrevet det hele på iPad'en eller iPhonen og lastet opp direkte.

Rent teknisk fordeler jeg skrivingen mellom Scrivener, iPad og NEO'en. Stort sett har det blitt til at jeg skrive rpå kvelden etter at jeg har kommet hjem fra jobben på NISS, og at jeg har med med iPad'en og NEO'en når jeg er ute og reiser, enten det er til og fra Oslo eller om jeg sitter nede på det lokale vanningshullet her i Ås (noe som jeg må inrømme (beklager, Marianne) jeg ikke har gjort på en stund).

Scrivener har kommet ut i versjon 2, og den er enda bedre enn før.

Jeg kobler NEO'en til iPad'en med en USB-kabel og Camera conectior Kit fra Apple og skriver direkte mot iPad'en. Kan også sende tekst skrevet på NEO'en til iPad'en via 'send' knappen på NEO'en. På iPad'en bruker jeg Notebooks for iPad. Denne kan synkes mot DropBox, som også Scrivener synker til - noe som betyr at jeg har teksten min på tre steder (Mac'en, DropBox og iPad'en) men det er samme teksten etter synking. Svært praktisk og behagelig jobbemåte.

iPad'en fungerer glimrende som skriveverktøy, sørfeverktøy og underholdning. Når det kommer til redigering er den ikke helt optimal, så dette gjør jeg på Mac'en hjemme.

Vel, det var alt for nå. Tilbake til skrivingen. Har bare klart 661 ord så langt i dag, og søndagen er snart over.

Vrait on og peace out.

Alfred

Jeg har begynt på en kort historie (trur eg) om "meg" og Alfred. Det humper avgårde, setning etter setning, så får vi se hvor vi ender opp. Har med meg notablokk (og NEO'en om det passer seg slik) og jeg tar den fram når math100 eller bus100 går meg imot. Det har blitt litt skriving de siste dagene.
Det hele finner sted (eller, siden jeg ikke helt vet hvor vi kommer til å ende opp, la meg si at det hele starter) på en Lesestedet-liknende kafé med dertilomkringliggende miljø. Hovedpersonen er en vellykket forfatter som er i ferd med å gå tom. Han tjener mer enn nok penger til å holde seg i live, men musen har han større og større problemer med å komme i kontakt med. En gang i tiden var han og musen bestiser. For bare å klare opp noe som kan misforståes - musen her er ikke et lite hårete vesen som aller bedt liker å spise ost og danse rundt julegrøten. Denne musen er en av de greske gudinner som gir inspirasjon.

Så kommer Alfred inn døren. Middelaldrende Alfred med de fascinerende grønne øynene og en kunnskap som neppe er av denne verden...


-- Post On The go from my iPhone.

Kaféer er bra kontorer

Fant denne i Aftenposten i dag - og den bekrefter det jeg alltid har visst - kaféer er ypperlige steder å skrive. I det heletatt - det beste stedet å skrive er vekk fra kontoret. Jeg har funnet ut at kreativ skriving er mer eller mindre umulig på kontoret. Jeg skjønner godt Hemingway og hans like som tilbrakte timer på kaféer over hele verden mens de skrev på de neste mesterverkene. Jeg skjønner også Roald Dahl som gikk ut i skuret sitt for å skrive sine mesterverk. Og jeg er helt med på den at for å skrive må i allefall jeg gjøre noe helt annet enn å sitte foran datamaskinen på kontoret med sitt ene ørlielle vindu hvor jeg skimter himmel og en bjørk. Nei, skulle ønske Starbucks kunne få ræva i gir og få opp en kafé her på Ås. Men i mellomtiden har jeg jo alltids Lesestedet som er et godt substitutt.

Vrait ån.

Blogo

Rart hvordan programvare kan få en til å bli mer kreativ, og hvordan man av og til kommer man over programvare som bare ber om å bli brukt. Blogo fra brainjuice er at av disse programmene. De to siste bloginnleggene er eksempler på dette. En av fordelene med Blogo er at man, om man bruker twitter og dermed micro-blog vieweren, har den oppe hele tiden, noe som gjør det mindre "strevsomt" å åpne et program, skrive det man har på hjertet og poste det. Til nå har jeg brukt Nambu og Tweetie, to gode twitterklienter, men siden Blogo har mulighet for å “mikro-blogge” i tillegg til å “makro-blogge” slår programmet to fluer i samme smekken. Det ser ut til at et program kan erstatte MarsEdit og Tweetie/Nambu samtidig som det ser bra ut og er trivelig og kreativitetsfremmende å jobbe med. Bra! Det som ikke er så bra er at et program som gjør mer enn én ting ofte ikke er like effektivt som spesialistene. Blogo er ikke like bra som Tweetie og Nambu. Den hopper alltid til toppen - noe som er irriterende når du ikke har lest twitts i løpet av natta og de strømmer inn på morran. “Hvor var siste post du leste? Backtrack, backtrack, bactrack. Var det den? Hmmm. Kanskje denne. Ah… Trur eg. Eller…?” Hvordan den er i forhold til Mars Edit vet jeg ikke enda - kjøpte programmet via MacUpdates promo i dag så jeg er i ferd med å teste det ut nå, men det ser svært lovende ut.

Nova Mind 5

September/oktober (antageligvis) ser ut til å bli datoen for en ny versjon av mindmapping programmet Nova Mind. Jeg bruker sjøl dette programmet når jeg planlegger noe. Det er nesten perfekt, men med endel småting som gjør at jeg river meg i håret. Forhåpentligvis vil versjon 5 fikse på om ikke alle, så i allefall de fleste av småtingene. Vi får se når det er her, men det ser bra ut.
Sammen med Nova Mind bruker jeg programmet iBlueSky til iPhone. Dette er mindmapping for iPhone, og virker på samme måte, om enn med et litt mindre avansert og med litt færre muligheter. Pr. nå kan man eksportere til Nova Mind (via e-post, hvor iBlueSky sender dokumentet som en hel rekke formater: PNG, PDF, outline, Nova Mind, BSKY XLM, OPML og Freemind MM), men versjon 2 som visstnok er til godkjenning hos Apple skal man kunne sende og motta fra Nova Mind. Med andre ord - du kan jobbe på et dokument hjemme, eksportere (eller sende, vi får se hvordan det funker når det kommer) til iPhone, redigere og justere for så å sende tilbake til Nova Mind.
Yay! The future looks sweeeet.

Ronja og Lilletrollet

Har så smått begynt å skrive på Ronja og Lilletrollet igjen. Merkelig hvor viktig det er å lese gode bøker innimellom - denne gangen var det Fault Line som jeg fullførte i dag - for å få tilbake lysten og gløden og gleden med å skrive selv.
Ronja og Lilletrollet er en historie jeg skrev sammen med studentene mine på SPFX-linja i 2000, men jeg har mistet originalen et eller annet sted, så jeg må skrive den på nytt. Like greit. Husker ikke hvorvidt den var bra eller ikke, men det var en egen versjon av historiene skrevet av Laila Andersen som omhandlet Ronja i Finnskogen med alle henens eventyr. Får se hvor det ender - det er planer om et samarbeid…

NaNoWriMo

Og da var det over. NaNoWriMo er unnagjort. Over 50.000 ord er skrevet, og alle himmelens sluser åπner seg. Stormen hyler utenfor vinduet, og jeg sitter her foran skjermen med god te i magen og et smil om munnen. Ikke for det - stårien æ'kke over enda. Den er kanskje ⅔ på vei, så det er ikke at jeg blir arbeidsledig eller no' sånt med det første. Og jeg skal skrive den ferdig. Men ikke i dag. Til det trenger jeg morgendagen, dagen etter det og ytterligere noen dager. Det blir å skrive mellom arbeid i England (skal over og hjelpe til med å kjøre foam latex i noen uker) og jula. Men kom returen til Norge - og den skal være ferdig.

Men for nå:

Dag 14 - NaNoWriMo

Man, jeg hater det når livet ser ut til å ta over, og interessen for å skrive er like stor som å stemme for FrP i stortingsvalget.

Men de siste tre dagene har jeg ikke vært i stand til å skrive stort. Litt, ja, 4-500 ord, så det har ikke vært det at jeg ikke har kunnet skrive noe, men det jeg har vært i stand til å skrive har vært snivel, vrøvel og bare tastetrykk for å få opp ordtallet litt. Må si jeg er ekstremt glad for at jeg fikks krevet så mye i begynnelsen, fordi jeg nå har sett hvordan det føles når du har begynt på en tur, stien har strakt seg ut foran deg, naturen er vakker, fuglene synger og himmelen er blå. Så går det en stund, og tåka komme sivende. Du tror du holder deg på stien, men du vet faktisk ikke hvor du skal gå, fordi det du trodde var en sti viser seg bare å være en fordypning i mosen som har strakt seg mellom trærne.

Så med ett letner tåka, om enn ørlite, og du ser at du har gått litt vekk fra stien, og ut mot en hengemyr.

Vel, slik har det føltest de sistre tre dagene. Nå skal det sies at jeg har vært "travelt" opptatt med reiser til Oslo for jobb, og for ting relatert til Død Snø - som bwt. blir en sinnsykt kul film. En must-see for å bruke et neo-norsk uttrykk.

Men, jeg beveger meg ut på viddene, eller som engelskmennene sider, I digress.

NaNoWriMo var det jeg ville snakke om. Målet for denne helgen er å runde minst 35000 ord. Burde være i god-form i forhold til å faktisk fullføre.

Hoistorien har begynt å ta av. Jeg begynner å se kontruer av et system, og ikke bare karakterer som jobber med saken.

Vel, thats all folks - tilbake til litt whisky og litt mer tasting på min Matias Tactilepro 2.0 tastatur inn i Scrivener.

Vrait ån!

NaNoWriMo uke 2

Så er uke 2 på trappene. Uke 2 begynte dårlig for min del - klarte bare godt og vel 500 ord den første dagen. En jobb i Oslo brøt av dagens rytme, men jeg klarte å trykke inn disse 500+ ordene mens jeg satt på Bonnier i Oslo og ventet på at de skulle drikke ferdig ølen til ølsmaketesten hvor vi sminket zombiemasker.

Mordendagen bringer en ny tur til Oslo, noe som betyr at jeg må skrive meg ferdig med gårsdagen, dagens og store deler av morgendagens tekst i dag. Det betyr minst 5000 ord i dag. Stønn.

Men, må man så må man.

Arbeidslyst - her skal du motstand finne!

Bare 4 dager igjen til NaNoWriMo 2008

Det nærmer seg, det nærmer seg deg…
Bare 4 dager til galskapen begynner.

Jeg fikk boken "No Plot? No Problem!" av Chris Baty, grunnleggeren av NaNoWriMo, i posten i dag. Har lest meg fram til Seksjon 2 - hvor skrivegalskapen begynner. Kommer til å vente til lørdag 1. november, starten på NaNoWriMo, med å lese kapittelet for Uke 1. Så går det slag-i-slag til november er over, og desember kaster seg over oss igjen. Målet mitt er fortsatt å klare et gjennomsnitt på 1700 ord - noe som ikke burde være umulig. Jeg vil i løpet av de kommende dagene lage en web-side dedikert til NaNoWriMo '08 med progress-rapport mm. Stay tuned!

Skriveverktøy - Hardware

Tenkte jeg skulle skrive litt om verktøy tilgjengelig for dere som skriver - enten det nå er fiksjon, fakta eller dokumentar.
Jeg jobber på Mac, så det blir naturlig nok til at det jeg skriver om er rettet mot den platformen. Det finnes garantert bra software for Windows-siden også, men jeg har ingen spesiell interesse av å researche dette.

Litt hardware først.

Alphasmart Neo
Jeg har en MacBook Pro. Det er en glimrende maskin, og jeg kan knapt nok eksistere uten. Men, den veier sine tre kilo og den er ofte litt i tyngste laget å drasse med seg når jeg er ute på tur. Den er grei nok på lengre turer hvor jeg vet jeg kan sette den fra meg og vet det er trygt, men vanligvis har jeg med meg en Alphasmart Neo hvor jeg enn reiser - om det så bare er til verkstedet for å jobbe. Vanligvis har jeg med meg både MBP'en og Neo'en når jeg er på lengre turer. Hvem veit når Musen plutselig roper på oppmerksonheten min?

Alphasmart Neo er en liten "skrivemaskin" med batterier. Den har et display som viser opptil seks linjer med tekst, en har plass til opptil 200 sider (eller no' sånt).

Fordeler:

• Den har en sykt bra batteritid. 700 timer eller så, avhengig av hvor mye du bruker den.
• Den bruker tre AA-batterier, så det er nesten umulig å ikke kunne få strøm til den nesten uansett hvor du er i verden.
• Den veier 800 gram og er laget av solid plastikk, så den er lett å ta med seg og nesten umulig å ødelegge.
• Skjermen er lettlest og med god kontrast, nesten uansett lysforhold. Unntaket er i mørket - den er desverre ikke lyssatt, men en liten leselampe løser det problemet også.
• Det er lett å få info inn og ut av maskinen - et program som heter Alphasmart Manager lar deg kopiere filer til og fra Neo'en.
• Du kan bruke den som tastatur til en Mac eller PC bare ved å koble den sammen med en USB-kabel. Du kan enten skrive direkte inn i Mac'en eller PC'en, eller du kan "sende" informajsonen fra Neo'en direkte til et skriveprogram - det er som om du sitter å skriver direkte, men dette er informasjon du allerede har skrevet tidligere.
• Tastaturet er meget godt - det eneste unntaket er (for min del) at jeg har entendens til å 'glippe' mellomrommet mellom ord som ender på bokstaven å og neste ord. Antar det er fordi måten jeg skriver på og hastigheten jeg har når jeg skriver. De som sitter rundt meg klager over at jeg skriver i 'maksingevær-hastihet avløst av et og annet enkeltskudd før maskingeværet igjen setter i gang'.
• Det er en kommentar-magnet og mange som ser den er nyskjerrige.

Et eksempel er sist gang jeg var i Japan. Køen var lang for å komme inn i landet, og jeg fant ut at jeg like gjerne kunne skrive litt da jeg stod i denne køen. En liten misforståelse med min hulde viv da vi gikk av flyet gjorde at jeg havnet bakerst i denne køen. Så jeg trakk fram Neo'en og begynte å enhåndstaste. Hva jeg faktisk skrev husker jeg ikke i farten, men jeg fikk et spørsmål fra en fyr som viste seg å være script-writer i Los Angeles om Neo'en, og jeg viste og fortalte. Har ikke hørt fra ham siden, så jeg vet ikke om han anskaffet seg en maskin, men det skulle ikke forundre meg. Det er et vakker stykke verktøy.

• Den er enkel å sjekke gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassene - du trenger ikke engang å ta den ut av veska (i motsetning til MBP'en og andre bærmbare datamaskiner). Den glir rett gijennom uten noe mer om og men.

Ulemper:

• Den har begrenset kapasitet, og har 8 hurtigtsater til filer. Hver fil har en maksimal størrelse på omlag 50.000 ord, noe som gjør at filene må fordeles.
• Den har ikke æ, ø, å på tastaturet. For meg spiller det ingen rolle - personlig har jeg ikke norsk tastatur på noen av maskinene eller tastaturene mine. Alt-knappen er der av en grunn; alt/option + a = å, alt/option + o = ø og alt/option + ' = æ. For å få store bokstaver bruker man shift + alt/option + a/o/'. Personlig skriver jeg ikke noe saktere på denne måten enn på et norsk tastatur.
• Den har lite "coolness-faktor". Den ser litt ut som et leketøy.
• Det er ingen formatering. Skal du ha kursiv, understreking eller halvfet skrift må du lage deg koder og gjøre finn-erstatt når du importerer teksten. Jeg har ikke spesielt store problemer med dette, jeg bruker (når jeg trenger det) // som symbol på kursiv og [[ som symbol på halvfet. Eksempel: //kursiv//, [[halvfet]]. Tror aldri jeg har brukt halvfet og understreking, men kursiv hender det at jeg bruker.

Matias tactilepro 2.0
Jeg har brukt mange tastaturer oppgjennom mine snart 20 år som Mac-bruker. På mange måter var de gamle tastaturene de beste - den gangen de faktisk brukte ordentlige brytere til hver tast, og ikke disse membranene eller hva det nå er de bruker i dag. Den gangen bråkte faktisk tastene litt når man tastet, og den taktile feedbacken gjorde at man faktisk kunne skrive raskt og presist.
De moderne tastaturene i dag har en kort vei (som er bra) men de er også like presise som et viskelær (imho) noe som ikke er bra.
Jeg var på jakt etter et bra tastatur, fordi mye av det jeg gjør involverer skriving. Jeg har vært igjennom en del, Microsoft har endel ok tastaturer (og det er vel det eneste MS lager som er noe å rope hurra for) og i Japan kjøpte jeg et ergonomisk sådanne. Det var behagelig og alt det der, men det var ikke et tastatur jeg likte å bruke. Det var for... gummiaktig og bløtt i feetback'en.
Så leste jeg om et kanadisk selskap kalt Matias som hadde et fantastisk tastatur kalt Tactile pro. Og jeg tenkte - hvorfor ikke. Det kostet flesk (og gjør det forstatt), men jeg må si det er et av de beste tastaturene jeg har brukt - ever. Det bråker som et gammalt kjøleskap fra Grepa når maskingeværfingrene mine setter i gang, men det er en god lyd. Det ikke bare kjennes at jeg jobber - det høres så det gir gjenlyd i rommet.

Fordeler:

• Presist tastatur.
• God taktil feedback
• Symboler på tastene for alt og shift-alt.
• Fullt tastatur med numerisk tastatur.
• Tastaturet er så presist at feilprosenten min er minimal.
• En USB 2.0 docking-stasjon.
• Power-knapp

Ulemper:

• Bråker endel. Lite egnet for åpne kontorløsninger.
• Dyrt. Pris nå omlag $150 (nesten 1000 nkr)
• Stort. Tar opp endel plass på skrivebordet.

Nå er vistnok versjon 3 på trappene, og vi får se hvordan det vil se ut og være, men om versjon 2 er en indikasjon er det vel verd å ta en titt på.

Kengsington Expert Mouse
Jeg har alltid vært svak for track-balls. Den krever minimalt med plass og er svært presis. Jeg hadde en Turbo Mouse i gamle dager, en grå trackball med kule på størrelse med en biljardkule. Den var mekanisk, noe som gjorde at mange faktisk erstattet kula med en 8-ball.
Jeg var på jakt etter en ny mus til bruk sammen med MBP'en min, og hadde lyst til å kjøpe meg en trackball. Gode minner fra 'ungdommen' gjorde at jeg kjøpte en Kensington Expert Mouse.
Jeg har ikke angret ett sekund. En trackball er, imo, et av de beste input-verktøyene til en computer. Bedre enn en trackpad, mange ganger bedre enn en mus, mer funksjonell enn en pen på et tegnebrett. Det krever litt tilvenning, men har du først blitt vant til det er det vanskelig å klare seg uten.
Det finnes flere forskjellige trackballs, noen, som Expert Mouse, med en stor kule, andre med mindre kuler. De finnes i optiske (hvor et lys kastes på kula og refleksjonen, grunnet kulas fargen eller mønster leses for å bestemme hvor mye kula her blitt beveget) og mekaniske, hvor to (eller flere) hjul er i fysisk kontakt med kula og bestemmer hvor mye som er beveget. Som oftest er diss hjulene koblet til optiske lesere inne i kula, så det er en opti-mekanisk tilnærming.
Jeg vil anbefale optiske løsninger om en trackball er av interesse. Av den enkle grunn at en mekanisk løsning før elelr siden vil bli så full av 'fingerguffe' at lesingen av kula blir unøyaktig. Jeg sier ikke at du ikke trenger å tørke av en optisk kule også, men det er ikke like kritisk at den optiske kula er fri for støv og skit så lenge kula er synlig under.

Pen og papir
Det er selvsagt ingenting som slår godt gammeldags verktøy, og fortsatt er penn og papir i en klasse for seg. Jeg mener - hva skal du ellers skrive med når du er ute i skauen og du ikke har tenkt at du skulle ta med deg NEO’en og at computeren ellers er for stor og tung? Hva skal du ellers skrive på når inspirasjonen slår deg og du står i kø til et-eller-annet sted? Eller når alt som har med datamaskiner gjør at hjernen skrur seg av og den høyre hjernehalvdelen bestemmer seg for å ikke gidde å gjøre noe nyttig akkurat da?
I slike tilfeller vil penn og papir kunne være det beste på markedet. Og så lenge pennen skriver, papiret ikke revner under bruk og det hele går glatt og smertefritt er dette fortsatt en av de beste verktøyene. Bortsett fra én ting: du må kunne skrive så du selv forstår det. Og håndskrift er en døende kunstart...

NaNoWriMo 2008

Så er november snart her, og det 10ende NaNoWriMo står på startstreken, utålmodig etter å komme i gang.

Hva NaNoWriMo er?

Det er en skrivekonkurranse hvor målet er å skrive en roman på minimum 50.000 ord i løpet av 30 dager. Rask kalkulasjon tilsider at dette tilsvarer 1.666 ord om dagen. Noe som ikke er så mye, men det som gjør dette vanskelig er at du skal gjøre det HVER dag i 30 dager, ikke bare i korte sprinter i ny og ne. Det er en marathon mer enn en sprint - og i en marathon er det distansen som teller, ikke nødvendig vis farten underveis. Så lenge du kommer i mål innenfor fristen er spurter noe som ikke er å anbefale. Ikke at jeg fraråder spurter - men de bør ikke være normen. Slow and easy does it, som de sier.

Jeg skal i allefall gjøre mitt beste for å nå disse 50.000 ordene, dette Soria Moria bak de blånende fjelle. Veien er lang og fyllt med farer og ord, men utsikten kan vise seg å være fantastisk, og som de fleste andre turer vet jeg den er verd det når slottet endelig ligger foran meg, med portene åpne og kongen sjøl stående med en kopp frisk øl og en stol å slenge seg ned i mens beina masseres av prinsessen og dronningen.

Eller no' sånt...