Tilbake til Japan

Så er vi her. Etter en laaaaaaaaaaang tur med fly. Fra -11 grader til +11 grader. Venter nå på min hulde viv som handler på Lawson-kiosken her på KIX. Mon hva hun kommer ut med? Følg med i neste avsnitt på den spennende fortsettelsen.
Ah, onaka ippai desu. 4 onigiri (to umeboshi, en kombu og en med flak av tørket tunfisk), to anman (dampede boller med fyll, her en med azikibønner og en med kurry) og en flaske grønn te.
Oishikatta desu.
Neste stopp er en kald latte på Starbucksen her på Kansai Internasjonale før rumpa settes på toget til Kyoto med derpå skifte til Ayabe og mine svigerforeldres hus, denne gangen med svigerinne boende i første etasje grunnet en ny gutt/nevø/barnebarn i familien og viv og meg sovende på vårt vante rom - over barnerommet.

Nå er det sengetid etter en bedre middag med godt japansk øl (Asahi Superdry) til god mat bestående av daikon, tofu, shiitake, gulrot, fritert fisk, ris, brokkoli, tomater og en spesialpickel med kinakål. Alle grønsaker (med unntak av tomaten) er dyrket av svigerfar. Så de smaker ekstra godt, fordi vi vet hva som er i dem.

Så med duvende hode etter timesvis på fly og tog er det på tide å få denne avgårde.
I morgen er det ny dag med nye utfordringer.


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Kansai International, Osaka, Japan

NaNoWriMo 2010 - del 2

Ok, så var det unnagjort.

Ikke at jeg er ferdig enda, for all del. Men NaNoWriMo 2010 er så godt som over for min del. Nå er det bare egen fokus som kan drive meg videre. Ikke lenger nok å bare fylle på med ord for en fremgangsstipe sin skyld - nå må jeg sette meg ned å gjøre det fordi jeg vil det, ikke bare fordi jeg føler at jeg skal gjøre det for at andre kan se om jeg skriver eller ikke.

Det er rett og slett tilbake til strieskjorte og havrelefse, tilbake til nesa godt plantet på slipesteinen, trekke på seg åket for å gjøre gjordet klart til planting, eller bare for å skrive.
Hvordan har det gått med iPad og NEO i denne sammenhengen?

Såder. Litt av problemet med iPad'en før iOS versjon 4.2 var at æ, ø og å var komplisert å få tak i (egentlig ikke, men det tok et par sekunder ekstra, og når man er i farta teller hvert sekund), så det var enklere å skrive via NEOen, noe som fungerte bra. Men jeg hadde ikke, eller tok meg ikke muligheten til å jobbe på en kaffebar. Tilbrakte noen dager, men Scrivener 2.0 kom i tide til NaNoWriMo.

Så jeg begynte å skrive hjemme, i nye versjonen av Scrivener, et programm som bare blir bedre og bedre, og som jeg ikke kan få rost nok. Nå også for Windows, så det er ingen unnskyldning lenger! Det har blitt lange netter for å passe skrivingen inn blandt jobbingen på NISS denne måneden.

50.000 ord er egentig ikke så langt, det er en svært kort roman på rundt 130 sider, og jeg har planer om noe lenger saker. Men, jeg har vunnet første delen av kampen.

Så, vrait ån!

iOS 4.2.1

Så er den her - den lenge etterlengtede oppdateringen til iPad'en. Den som skal gi alle iDuppedittene (som iPod Touch, iPhone og iPad) det samme operativsystemet (OS) og holde det på en felles linje.
For iPad brukere betyr det multitasking som en av de viktigste egenskapene og, for oss nordmenn, de gode norske bokstavene æ, ø og å på samme tastaturet så man ikke trenger å gå inn i undermenyer for å skrive "heidundrende særhøggde grønnsåpe" (eller lignende).
For ikke å snakke om at iPaden ikke prøver å rette på det (ordet det - som den tidligere på død og liv skulle kapitalisere til Det) hele tiden.

En annen ting er enhetlig e-postkasse (med andre ord, du kan se alle epostene i en og samme meny). Greit for oss med mange e-postadresser.

Andre ting? Sikkert en bråte med ting, men jeg oppgraderte i går, så jeg har ikke hatt tid til å leke for mye med den enda.
Mer kommer når den er skikkelig testet ut.
Én ting jeg kan nevne, som setter noen sinn i kok og andre synes er helt greit er at rotasjonslåsknappen har blitt gjort om til en mute-knapp (som på iPhone) og rotasjonslåsknappen nå er en soft-knapp under multitasking-menyen (som du får opp ved å dobbelttrykkr på hjem-knappen) og en swipe til venstre.


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Christian Krohgs gate,Grünerløkka - Sofienberg,Norway

Sagaen om Isfolket, bok 2

Sagaen om Isfolket, bok 2: Heksejakten

Antall sider: 219

Lesing påbegynt 18.11.2010

Lesing fullført 20.11.2010

Kort sammendrag:

Det har gått fem år siden vi forlot Silje, Tengel, Sol, Dag og Liv i bok en. Det er ikke lett for paret der i Isfolkets dal, halvveis utstøtte og fattige i en periode med kalde vintre og sommre som ikke er nok til å skaffe nok til å vare neste vinter.


Så blir de tilkalt av Grimar, en av de eldste i Tengels slekt. De må bli med og snakke med Hanna, som sier at de må reise umiddelbart.

De drøyer så lenge de kan, men til slutt er det nesten for sent - Heming har angitt dalen og fogdene har kommet for å svi ne hele dalen full av troll og pakk. Våre helter har ingen andre muligheter enn å flyte opp gjennom et gjuv som leder opp ti isbreen der oppe. Det er en farefull ferd, men de slipper (selvsagt) unna.

Det viser seg at tingene ikke er så mye bedre for dem etter at de har kommet seg vekk. Benedikt har havnet i fengsle, og de andre på Benedikts gård er kastet ut. De har ikke mat, og må sove i en gapahuk.

Silje bestemmer seg for å oppsøke Charlotte Meiden, for å få hjelp. Hun klarer å overbevise dem om at Charlottes sønn faktisk er i live og at han heter Dag og at han lider.

Charlotte møter sin sønn for første gang, og de klekker ut en plan for å redde dem - Charlottes mor har en gård i Akershus, og der kan de slå seg ned. En farefull reise over fjellet senere, og de har komemt til det som siden skal bli Isfolkets hovedsete i resten av bøkene.

Her opplever Sol en gryende seksualitet, det er heksejakt, og det er velstand og glede. Silje har blitt en berømt maler (som mann, selvsagt, kvinner kan ikke male), og Tengel er en ettertraktet lege. Dag flytter etterhvert inn på slottet (som er selve hovedhuset på gården), men siden resten av familien bor i lillehuset (som ikke er så lite) har han det beste av begge verdner.


Kommentar til boka:

Bøkene forteller bare de viktige tingene som skjer - og det går ofte endel tid mellom hver bok. Det er ikke så mye virkelig interesse mellom hver bok, og det fortelles underveis hva som har skjedd i årene siden sist bok. En løsning som utføres god nok til at det ikke blir anmasende.
Dette er en spennende bok. Dramatikken kommer i kast, og følelsene sitter løst, både for de inne i boka og for den som leser boken. Det er ofte vanselig å legge den fra seg, andre ganger er det så en gruer seg til å ta den opp, for hva er det som kommer til å skje med de menneskene man blir kjent med og glad i?

Sagaen om Isfolket, bok 1

Sagaen om Isfolket, bok 1: Trollbunden.

Antall sider: 220

Lesing påbegynt 12.11.2010

Lesing fullført 18.11.2010

 

Kort sammendrag:

Dette er begynnelsen, og det hele starter med slutten for en hel rekke mennesker. Vi er i Trondheim i det herrens år 1581. Pesten herjer uten å ta hensyn til hverken rang eller pengepung. Gamle som unge, rike som fattige, de dør for fote.

Det er vinter, og vi møter to kvinner i begynnelsen.

Den ene vår heltinne i denne boken, Silje Arngrimsdatter, 16 år og ensom i verden etter å ha blitt kastet ut fordi resten av familien dør og hun er en munn for mye å mette.

Den andre er Charlotte Meiden som har blitt lurt av en dansk adelig som allerede er gift og har satt barn på henne. Hun er ute denne natten for å sette ut barnet, en gutt, fordi skammen over å ha fått ham er for stor.

De møtes på avstand, en utsultet jente med et jentebarn hun har funnet tidligere på slep, den andre en kvinne som nylig har født et barn, men deres veier er for alltid knyttet sammen.

De finner en gutt på deres vei til galgebakken hvor det brenner et bål som er så forlokkende og varmt. De tar med seg denne også, og trioen begir seg mot varmen.

Her møter hun en stor og skremmende mann som ber henne redde en som skal tortureres. Hun gjør som hun blir bedt om, og som takk får hun et nytt hjem, sammen med barnene, hos en kirkemaler. Her viser det seg at Silje har kunstneriske evner, og hun får male sammen med Benedikt, kirkemaleren. Hun får i ansvar å male djevelen som omfavner en kvinne som butter smør*. Som i transe maler hun, og djevelen kommer fram i form av den skremmende mannen.

Hun er tiltrukket av den unge mannen hun redder på galgebakken, men det er den fremmede hun har erotiske drømmer om. Hun blir mer kjent med den skremmende, tiltrekkende, dyriske mannen ettersom tiden går hos Benedikt, og får snart vite at han er av Isfolkets slekt, Isfolket som er demoner fra fjellet med Tengel den Onde som grunnlegger, han som solgte sin sjel til djevelen i bytte mot trollekunster og jordisk gods. Isfolket, hvis navn var nok til å få gudfryktige til å korse seg.

Tengel av Isfolket er hans navn, og hun er ikke helt sikker på hva som skjer, men hun blir forelsket i ham, dypt og inderlig. Men han har sverget på å aldri spre sin sæd videre, slekten skulle dø ut med ham.

Siljes lykke på Benedikst gård blir kortvarig, en slektning kommer og Silje må rømme med barna for ikke å bli angitt til knektene. Hun flykter med Tengel til Isfolkets dal.

I denne dalen skjer det hun håper på - de blir til slutt ektet og de får en datter, Liv Hanna, noe om nesten koster Silje livet.

 

Kommentar til boka:

Det er en kort bok, og tydelig raskt skrevet. Men det er også en spennende bok, en bok som driver leseren videre. Leseren må ikke fokusere for mye på språket, det er ok når man blir vant til det, men for en som kommer fra litt mer "seriøs" litteratur blir det til tider så mange klisjeer at man ikke kan la vær å le.

Sandemo legger grunnlaget for en svært spennende serie med denne boken, og vi kan allerede nå ane hvordan det vil gå videre.

Jeg har lest hele serien, selv om det er tjue år siden, så jeg husker sånn ca. hva som skjer, men om man ikke har lest den før legges det grunnlag, "foreshadow" som engelskmennene sier, for de neste bøkene. Dette var i utgangspunktet bok nr. en i en serie på seks, men hun hadde stoff til 47 bøker.

Dette er kanskje ikke den beste boka i serien, men det er en drivende introduksjon og den gjør jobben - suger leseren inn i Isfolkets verden og gir leseren lyst til å kjøpe neste bok i serien.

 

*Note - dette bildet er, ifølge Margit Sandemo, grunnen til at Sagaen om Isfolket kom til i første omgang. Det finnes i en kirke i Sverige et eller annet sted.

The Beatles på iTunes.

En gang i tiden lagde fire unge menn fra Liverpool i England musikkhistorie. Det har vært mange som har påvirket populærmusikken, men svært få som 40 år etter at de ble oppløst fortsatt er på topp ti over solgte album.

Man kan si at det er patetisk - dersom gammal musikk holder seg så bra må dagens musikk være rimelig møkk (noe mye av den også er) eller så er det noe med at musikken de lagde er "evig" og svært vellaget.

Sjøl har jeg aldri egentlig vært så superhekta på The Beatles. De lager mye bra musikk, ja, men jeg har alltid syntes de var noe, hva skal man si, kjedelige. Har hørt det før og alt det der. De var hauger og fjell bedre enn The Rolling Stones, som jeg fortsatt ikke har spesielt sansen for.

Men så har årene gått, og jeg har kanskje blitt litt mer moden i musikksmaken. Eller kanskje jeg bare synes de gamle fortsatt er eldst, og at jeg har begynt å sette mer pris på musikk som faktisk spilles av levende mennesker.

Så selv om det kanskje ikke er så spennende at de har kommet digitalt på iTunes, synes jeg det er en god ting. Spre gleden til så mange som mulig!

Katalogen er ikke fulltallig, blant annet mangler endel mono-album, men stort sett kan du få fyllt kvoten din med The Beatles. En helt annen ting er om du heller vil ha noe fysisk å holde i og lese på. I så fall er kanskje Platekompaniet et bedre valg. Men om du ikke har The Beatles nesten samlede verker enda, du har en iPod/iPhone/iPad, og ikke ønsker å rippe en haug med CD'er for å få dem på ditt digitale leveringsmedia er dette svært gode nyheter.

Du kan endelig bli en av massen, en av alle dem andre som lytter til The Beatles og nyter det.

Så, løp og kjøp. Det er billigere enn CD/USB-pakken, og du kan få det nu istedet for å måtte handle i butikken til en langt dyrere pris.

Sagaen om Isfolket

De fleste av oss som vokste opp på åtti-tallet husker serien om Isfolket. En bråta med bøker som ble spydd ut som en kanon av Margit Sandemo. De satt som kanonskudd også, og det sies at Sandemo har solgt flere bøker enn det er bøker i samtlige norske biblioteker til sammen. Riktignok ikke alle om Isfolket (hun har vel skrevet oppi 200 bøker siden hun debuterte i 1964), men det var vel Sagaen om Isfolket som virkelig gjorde henne til et folkeeie. Eller, om man skal si det litt stygt, et folkelig eie. For hun har aldri blitt godtatt blandt åndseliten og forståsegpåerene med stive snipper og dinglende øreringer og høye sigarer druknet i boblende sjampis.

Husmorporno er vel det vanligste uttrykket for denne typen bøker. Husmorporno og kiosklitteratur. Skrevet i et forrykende tempo. Bare Sagaen om Isfolkets 47 bøker ble skrevet i mellom 1982 og 1989. Det sier seg selv at noe spesielt høyverdig og superpolert kan ikke en slik produksjon bli, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg gliser når jeg leser/hører serien nå igjen. Og jeg gliser ikke bare fordi hun er en fordømt god forteller. Jeg gliser også av språket og klisjeene som kommer rennende som perler i grisebingen.

For all del, jeg smiler kanskje mer med henne enn av henne. For, som jeg sier, jeg synes hun er en fantastisk forteller men en heller middelmådig forfatter.

Jeg tror Margit Sandemo har vært heldig. Hun traff et punkt med sin blanding av kjærlighet, sterke kvinner, til tider sågar vågal skriving og overnaturlighet som drar med seg alt fra himmel til helvete og det meste i mellom. Og jeg tror hun trives med å fortelle historiene hun forteller, og få svært godt betalt for det. Det er ikke mange forfattere som kan si det samme.

Nåvel, hvorfor begynte jeg å lese Sagaen om Isfolket? Jeg husker jeg leste serien på åtti-tallet. Det var min søster som kjøpte dem, og siden jeg er mer eller mindre altetende når det gjelder litteratur (dvs. jeg er ikke redd for å prøve nye ting. Om jeg gidder å fullføre en bok selv om jeg har begynt er en helt annen ting) så jeg prøvde den retten også.

Jeg har prøvd andre bøker i kiosklitteraturens verden, men må innrømme at jeg har gitt opp ganske så tidlig, stort sett (antar jeg) fordi jeg har begynt å bli mer kritisk og kanskje jeg til og med har begynt å sette pris på historier som også er godt skrevet?

Tilbake il Isfolket. Jeg svelget unna, mer eller mindre ukritisk, nettopp fordi persongalleriet er bra, personene er, om ikke tre-dimensjonale så i allefall en-og-to-tredjedel-dimensjonale, historiene er spennende og det er nok mystikk og handling til at interessen har blitt holdt oppe. Det er ikke dype, indre monologer ei heller høyverdig filosofi. Men det er spennende.

Jeg tror jeg bare kjøpte én bok, den første, og fikk Sandemo sin signatur i den en gang hun var her på Ås for å snakke om hjelpere og om bøkene sine. Det var ingen andre som turde å gå fram da hun spurte etter noen som ville stille opp for å finne hjelperen sin, men jeg og en av min søsters venninner (tror jeg det var) steg fram, og ganske riktig, hun fant en hjelper, en lys og fager kvinne på min venstre side (om jeg ikke husker feil).

Da jeg gikk hjem fra den sessionen og en bil kjørte forbi (dette skjedde i kjelleren på biblioteket her i Ås, og jeg måtte gå opp forbi gamleskolen. Dette var også veien å komme ut av Ås sentrum på før fartsdumpene om man parkerte på den siden) så jeg det var Sandemo og mannen Asbjørn. Margit Sandemo vinket til meg gjennom bilvinduet mens de kjørte forbi. Jeg vinket selvsagt tilbake.

Jeg har tenkt mye på dette siden. Det er ikke noe jeg har til vane å fortelle fremmede, men siden det ikke gjør noen skade, og det forklarer litt hvorfor jeg er fascinert av Isfolket tar jeg det med.

Dette er bøker rettet mest mot kvinner, unge og gamle, helst ikke kvinnene med de stiveste akademiske titlene, men mer de "på gølvet" om man skal bruke et slikt uttrykk. Hvor mange menn eller gutter som har lest dem vet jeg ikke (antar det er en bråta), men jeg kan tenke meg det ikke er så mange som tør komme fram for å bli presentert hjelperen sin. I det minste liker jeg å tro det. Kan være jeg er en av en hel haug, noe som ikke gjør meg spesiell, men hvem vet? Det var ikke så fryktelig mange andre unge menn der (dvs. det var menn, men de fleste har jeg mistanke om var truet ut av fruentimmer og kjæreste til å høre på Sandemo) og ingen av dem virket overmåte interessert.

Ok, dette begyner å bli langdrygt, og jeg har fortsatt endel ord å skrive for å fylle dagens kvote i NaNoWriMo 2010, men for å gjøre en kort historie lang - jeg kjøpte hele Sagaen om Isfolket i en 25-års jubileumsutgave, med DVD og det hele direkte fra Schibsted nå nylig. 47 bøker er ganske langt og jeg regnet ut at det er over 11700 sider med kjærlighet, savn, svik, hat, trolldom, magi, hjelpere, mandrake og gudfryktighet (legg til egne ting her, om du føler for det).

Jeg ser på det som inspirasjon og har lyttet på lydbok av bok 1 (forferdelig lest, men det er ikke bare oppleserens skyld - hun har bare Sandemo sitt materiale å jobbe med, og dette er litteratur som er best egnet til å lese i stillhet) og kommer til å angripe bøkene når jeg er klar for det (etter at jeg har hørt ferdig bok 4, som er den siste jeg har klart å finne).

Hvorfor kaste bort tid med å lese slik "makkverk"?

Jeg har all repsekt for alle som klarer å skrive så mye. Om det ikke er spesielt litterært skrevet betyr ikke så mye. Av og til er det bra å lese språk som får en til å flire eller grøsse. Og jeg er en sucker for gode historier.

Dette er bare introen - det vil komme mer etterhvert som jeg fanger kanonkulene som kommer ut av boken.

Oh, og her er en oppdatering - et bilde jeg tok av samlingen.:

Read on!

NaNoWriMo 2010

Så er november her, og det betyr det årlige racet mot 50.000 ord i løpet av de 30 dagene november varer.

For de som ikke har fått det med seg betyr NaNoWriMo "National Novel Writing Month", men med amerikanerenes fascinasjon for forkortelser (jeg mener, selv navnet på landet er en forkortelse tross alt) har det blitt kalt NaNoWriMo.

Hva det handler om?

He, he. Et lett spørmså¬ å besvere. Som nevnt, det handler om å skrive 50.000 ord i løpet av 30 dager, noe som vil si 1667 ord om dagen. 50.000 ord er en kort roman på 130 sider eller så. En "normal" roman består av rundt 100.000 ord, så vi snakker om en enkel og kort dubetitt av en bok.

Det gjør det kanskje litt meningsløst, om man ser slik på det - det er bare en kort roman eller en forvokst novelle. Men det kan også være begynnelsen på noe, og om man ikke starter vil man heller aldri komme i gang, og kommer man ikke i gang er det heller ikke muig å fullføre noe, så slik sett er NaNoWriMo en gavepakke - man utkjemper en kamp mot seg selv, man har grafer å forholde seg til, og mål å nå.

Problemet med å jobbe selvstendig er at deadlines ikke er spesielt reelt. En ting er å ha kontrakt på å skrive en bok innen en deadline, men for å skrive den første boken uten å ha en deadline, det krever selvdisiplin og et driv de færreste besitter. For det å skrive en roman er en langdryk prosess, det er mer maraton enn en sprint. Faren for å gå lei underveis er absolutt til stede, og selv om man vet at ingenting vil skje med mindre man skriver den første romanen (enten den blir antatt eller ikke) er det allikevel ikke barebare å sette i gang, tvinge runpa til å være på plass i stolen, tastaturet foran seg med et tekstprogram åpent og faktisk skrive disse ordene som til syvende og sist vil utgjøre romanen.

Stephen King sier neo som er svært så sant i sin bok "On Writing" - en roman er ett og ett ord satt sammen til en tekst. Ikke fokusert på romanen, fokuser på hvert ord, og til slutt vil romanen være skrevet. (Nå skal det sies at jeg har parafrasert litt løst fra minnet, så les gjerne boka sjøl også).

Du kan følge en NaNoWriMo-blogg jeg har gående, men den blir ikke oppdatert daglig. Prøver å oppdatere ofte, men siden jeg må skrive den bloggen i RapidWeaver har det en tendens til å bli litt sjeldnere enn om jeg bare kunne skrevet det hele på iPad'en eller iPhonen og lastet opp direkte.

Rent teknisk fordeler jeg skrivingen mellom Scrivener, iPad og NEO'en. Stort sett har det blitt til at jeg skrive rpå kvelden etter at jeg har kommet hjem fra jobben på NISS, og at jeg har med med iPad'en og NEO'en når jeg er ute og reiser, enten det er til og fra Oslo eller om jeg sitter nede på det lokale vanningshullet her i Ås (noe som jeg må inrømme (beklager, Marianne) jeg ikke har gjort på en stund).

Scrivener har kommet ut i versjon 2, og den er enda bedre enn før.

Jeg kobler NEO'en til iPad'en med en USB-kabel og Camera conectior Kit fra Apple og skriver direkte mot iPad'en. Kan også sende tekst skrevet på NEO'en til iPad'en via 'send' knappen på NEO'en. På iPad'en bruker jeg Notebooks for iPad. Denne kan synkes mot DropBox, som også Scrivener synker til - noe som betyr at jeg har teksten min på tre steder (Mac'en, DropBox og iPad'en) men det er samme teksten etter synking. Svært praktisk og behagelig jobbemåte.

iPad'en fungerer glimrende som skriveverktøy, sørfeverktøy og underholdning. Når det kommer til redigering er den ikke helt optimal, så dette gjør jeg på Mac'en hjemme.

Vel, det var alt for nå. Tilbake til skrivingen. Har bare klart 661 ord så langt i dag, og søndagen er snart over.

Vrait on og peace out.

NSB og det desperate jakten på et sete

Står på toget til Oslo, og kan ikke la vær å gjøre meg noen tanker om den menige sau (eller lemen) sin jakt etter å kunne sitte på toget mellom Moss og Oslo. Antar det er det samme på alle andre tog, så om du ser dem vet du hvem de er.

Jeg klager ikke over dem, de gjør forsåvidt ingenting galt, annet enn at det er no' merkelig som forgår oppi toppen dems.
La meg vise deg følgende scenario: Klokken er på morgenen en gang. Platformen er ganske så full. NSB er på tiden (for en gangs skyld) og øynene sveiper over vinduene ettersom toget kommer inn til stasjonen og stopper. Folket stimler sammen rundt dørene, som åpner og de som skal av får mer eller mindre lov til det. Men så er det en eller annen desperat tulling som på død og liv skal sitte på samme rassen hvor han også skal tilbringe resten av dagen som trenger seg fram og med stivt blikk skyver seg inn på toget.

Ikke bare forstyrrer han (eller hun - skal ikke være kjønnssnobist i denne bloggen) de som skal av og gjør at det tar lenger tid for at resten kan komme på, han (eller hun) viser mangel på kultur.

Så står man på toget (fordi det ikke er nødvendig å tilkjempe seg et sete på en så kort strekning som Ås til Oslo) og ser på alle de andre som deler ståplassen.

De stående er en egen klikk, og blikk blir vekslet når man nærmer seg Ski. Og ganske riktig. En bråte går av toget, noen setter seg på et ledig sete, mens andre smiler av de stivøyde som kommer på, ville i blikket, på jakt etter et sete vi som allerede er på toget vet ikke eksisterer.
Det samme skjer på Kolbotn, men det e færre håpefulle der. Disse vet det er liten sansynlighet for sitteplass, så de godtar ståplassen uten mer om og men.

Hauketo er også full. Det blir mer og mer av typen løspakket sardin i blikkboks, så disse har gitt opp før de entrer toget.
Allikevel kaster de lange blikk innover i kupeen, som for å forsikre seg om at de ikke har misset et tomt sete, eller at de som har stått siden Ås ikke har mistet et sete. Men det er diskré blikk, litt sånn i det skjulte, som om de er litt flaue over det, at de vet de egentlig er en del av de setejaktende.

Om jeg setter meg ned? Selvsagt. Om det er et ledig sete. Men jeg slåss ikke om det. Det er under min verdighet. Så ensfoldig er jeg ikke.

Peace Out.

-- Post On The go from my iPhone.

Location:Mosseveien,Bekkelaget,Norway

iPad og andre padder.

Gjett hva jeg har kjøpt meg a'?

Om du gjetter en iPad har du helt rett. En skinnende ny iPad kjøpt inn i England under den siste turen dit. Og denne blog-posten blir skrevet på selvsamme iPad.

Jeg hadde tenkt å se på den da jeg var der borte, men hadde egentlig ikke bestemt meg for om jeg skulle kjøpe en eller ikke. Jeg helte mot å vente på v2 før innkjøp ville bli gjort.
Jeg skulle aldri ha prøvd demomodellen utstillt i butikken i Cardiff. Et stort feilsteg. Jeg mener, for lommeboka ene og alene. For meg var det en riktig bra ting.

For å si det enkelt; jeg digger iPaden min. Det er den beste dubeditten jeg har kjøpt på lenge. Følelsen kan bare sammenlignes med den første iPhonen jeg kjøpte. Følelsen av at framtiden er her, og jeg har den i hendene mine og kan faktisk bruke den framfor bare lese om den i SciFi-bøker.

Hva som er så tiltalende er vanskelig å si. Mange påstår det bare er en forvokst iPhone/iPod, men disse har ikke brukt den eller bare såvidt berørt den. Å kalle den en stor iPod, er like presist som å si at en Mac bare er en PC, at en Jaguar bare er en bil eller Harley bare er en motorsykkel. Det er like presist som å kalle et leksikon bare en bok, en hjernekirurg bare en lege, Ole Bull bare en felegnikker og Magic Jordan bare en idrettsutøver. Når du begynner å bruke en sjøl kan du prøve å komme på egne sammenlikninger og forskjeller.

For, ja, den har en stor multi-touch skjerm med skjermtastatur, den kjører iOS-programmer, den spiller musikk og du kan se film på den. Du kan lese bøker og, om det er greia di, skrive bøker. Kanskje ikke direkte på skjermen, men det er ingenting i veien for at du kan bruke et blåtann-tastatur og dermed bruke skikkelige taster når du skriver. Apple lager endel små og slett ikke dårlige blåtanntastaturer som er små nok til å ta med seg, samtidig som de er effektive nok til å bruke. Mus funker ikke - hele skjermen er tross alt en forvokst mus (om man ser det på den måten), og det er kanskje noe kjeitete å måtte flytte fingeren til skjermen for å flytte pekeren, velge eller kopiere/klippe og lime. Men det er vanligvis ikke mer enn en overgang fra å være vant til å bruke mus til å bli vant til å jobbe direkte på skjermen. Du kan selvsagt gjøre det samme på en iPhone eller iPod Touch, men iPad'en er så mye større og dermed 'mer' enn bare en forvokst iPod Touch. Det å sørfe på nettet er en mye bedre opplevelse. Du er mer 'i' nettet. Du kan, bokstavelig talt, ta på det. Spesielt for oss som ikke lenger har helt unge øyne er gleden over den faktiske størrelsen på skjermen og dermed det du ser på skjermen bare én av tingene som gjør den til noe mer. Tilbudet av programmvare er også noe av det som gjør den mer enn bare en glorifisert og amerikanisert iPhone. Det finnes allerede et meget godt utvalg med produktivitets-, kreativitets-, og bisniss-Software til iPadda som gjør behovet for å dra med seg MacBook'en betraktelig mindre. Skal en tur til Japan i November/Desember, og får mulighet til å teste dette ut i praksis, inkludert legge opp bilder til diverse blogger.

Om jeg tar med meg tastaturet eller ikke har jeg ikke bestemt meg for. Antar det blir å bruke skjermtastaturet når jeg er på veien. Eller kanskje jeg tar med meg min gode gamle venn NEO by Alphasmart som jeg har skrevet om tidligere. Det funker faktisk helt glimrende å bruke NEO'en koblet til iPad'en med en USB-kabel og en av Apple sine kortleser-dongler koblet til 30-pin connectorport. Det ser kanskje litt merkelig ut å skrive på en Neo koblet til en iPad, men det funker faktisk helt bra. Skjerm-tastaturet glitrer med sitt fravær, og man kan både skrive, gjøre valg, slette og flytte seg rundt kun ved hjelp av tastaturet. Fant ut dette da jeg satt på en kafé i Oslo og skrev på NaNoWriMo 2010-storyen min. Tok med meg både iPadda og Neo'en, kabler og dongle. Prøvde først å skrive med bare iPadda, men den har en stygg tendens, nå en bruker skjermtastaturet, til å ville "hjelpe" deg til å skrive ved å komme med ord. Og den skal, på død og liv, hjelpe deg til å skrive Det istedet for det. Hele tiden. Fordømt irriterende, for å si det mildt. Antar 4.2 som kommer ut nå i november vil gi norsk tastatur (æ, ø og å finnes kun ved å holde nede a og o-knappen til et lite tastatur popper opp som en kan velge bokstaver fra, typisk da bokstaver med akksenter, som æ, ø og å. Med et separat tastatur går dette mye greiere. De særnordiske bokstavene er der uten å måtte tenke over det.

Vel, nå, tilbake til NaNoWriMo 2010, hvor målet er å skrive kun ved hjelp av Neo og iPad, med redigering på MBP'en. Du kan lese om prosessen på NaNoWriMo 2010 under Vraitings.

Mer om hvordan dette funker kommer etterhvert som erfaringer blir gjort. Til da, snakkes.

- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Måltrostveien,Ås,Norway