tirsdag 26. mai 2009
Blogo
Rart hvordan programvare kan få en til å bli mer kreativ, og hvordan man av og til kommer man over programvare som bare ber om å bli brukt.
Blogo fra brainjuice er at av disse programmene. De to siste bloginnleggene er eksempler på dette.
En av fordelene med Blogo er at man, om man bruker twitter og dermed micro-blog vieweren, har den oppe hele tiden, noe som gjør det mindre "strevsomt" å åpne et program, skrive det man har på hjertet og poste det.
Til nå har jeg brukt Nambu og Tweetie, to gode twitterklienter, men siden Blogo har mulighet for å “mikro-blogge” i tillegg til å “makro-blogge” slår programmet to fluer i samme smekken.
Det ser ut til at et program kan erstatte MarsEdit og Tweetie/Nambu samtidig som det ser bra ut og er trivelig og kreativitetsfremmende å jobbe med. Bra!
Det som ikke er så bra er at et program som gjør mer enn én ting ofte ikke er like effektivt som spesialistene.
Blogo er ikke like bra som Tweetie og Nambu. Den hopper alltid til toppen - noe som er irriterende når du ikke har lest twitts i løpet av natta og de strømmer inn på morran. “Hvor var siste post du leste? Backtrack, backtrack, bactrack. Var det den? Hmmm. Kanskje denne. Ah… Trur eg. Eller…?”
Hvordan den er i forhold til Mars Edit vet jeg ikke enda - kjøpte programmet via MacUpdates promo i dag så jeg er i ferd med å teste det ut nå, men det ser svært lovende ut.
Nova Mind 5
September/oktober (antageligvis) ser ut til å bli datoen for en ny versjon av mindmapping programmet Nova Mind. Jeg bruker sjøl dette programmet når jeg planlegger noe. Det er nesten perfekt, men med endel småting som gjør at jeg river meg i håret. Forhåpentligvis vil versjon 5 fikse på om ikke alle, så i allefall de fleste av småtingene. Vi får se når det er her, men det ser bra ut.
Sammen med Nova Mind bruker jeg programmet iBlueSky til iPhone. Dette er mindmapping for iPhone, og virker på samme måte, om enn med et litt mindre avansert og med litt færre muligheter. Pr. nå kan man eksportere til Nova Mind (via e-post, hvor iBlueSky sender dokumentet som en hel rekke formater: PNG, PDF, outline, Nova Mind, BSKY XLM, OPML og Freemind MM), men versjon 2 som visstnok er til godkjenning hos Apple skal man kunne sende og motta fra Nova Mind. Med andre ord - du kan jobbe på et dokument hjemme, eksportere (eller sende, vi får se hvordan det funker når det kommer) til iPhone, redigere og justere for så å sende tilbake til Nova Mind.
Yay! The future looks sweeeet.
Sammen med Nova Mind bruker jeg programmet iBlueSky til iPhone. Dette er mindmapping for iPhone, og virker på samme måte, om enn med et litt mindre avansert og med litt færre muligheter. Pr. nå kan man eksportere til Nova Mind (via e-post, hvor iBlueSky sender dokumentet som en hel rekke formater: PNG, PDF, outline, Nova Mind, BSKY XLM, OPML og Freemind MM), men versjon 2 som visstnok er til godkjenning hos Apple skal man kunne sende og motta fra Nova Mind. Med andre ord - du kan jobbe på et dokument hjemme, eksportere (eller sende, vi får se hvordan det funker når det kommer) til iPhone, redigere og justere for så å sende tilbake til Nova Mind.
Yay! The future looks sweeeet.
onsdag 20. mai 2009
Nodal Ninja 5
Godtfolk.
Jeg har kjøpt meg et nytt pano-hode. Og før du begynner å tenke koffert, la meg forklare hva jeg snakker om. Den enkleste måten å gjøre det på er selvsagt med et eksempel. Som dette. Og dette. For ikke å snakke om dette.
Måten disse bildene lages på er at man fotograferer en rekke enkeltbilder omkring nodalaksen til kameraet. For å få til dette på en stødig og gjentagbar måte bruker man helst et tripod-hode som har to akser og som gjør at kameraet roterer rundt dette notalpunktet. Poenget med nodalpunktet er å unngå parallax-feil (eller, om du vil på norsk, parallakse-feil).
Jeg kjøpte et hode da vi bodde i Japan, et Nodal Ninja 3. Som var svært bra. Jeg dro det med meg over alt i Kyoto. Du kan se alle de jeg tok (som er verd å vise) her. Det er en lett sak, knappe halvkiloen, og den holder til kameraet jeg har, en KonicaMinolta D7 med en Sigma 15mm fisheye linse.
Tiden går, og Fanotec som lager Nodal Ninja, har kommet ut med en oppdatert versjon, en noe større og kraftigere modell, Nodal Ninja 5. En større versjon med et bedre feste og mulighet for å ta enda større pano-bilder ved å lime sammen bilder tatt med en lengre linse. Og da Nodel Ninja twittet med et tilbud om $100 i rabatt kunne jeg ikke la vær, så nå er jeg en stolt eier (etter litt klabb og babb med feil type tilsendt først) av en NN5. Jeg er i ferd med å sy sammen første forsøk med denne nå, men kommer nok til å måtte justere posisjonen litt.
Regn med at det kommer noen panoer i løpet av de kommende ukene. Har planer om å fotografere noen kafeer jeg tilbringer tid på og som jeg synes det er verd å nevne for andre, Tønsberg Bibliotek og andre steder som kan være av interesse. Om jeg får tillatelse, selvsagt.
Jeg har kjøpt meg et nytt pano-hode. Og før du begynner å tenke koffert, la meg forklare hva jeg snakker om. Den enkleste måten å gjøre det på er selvsagt med et eksempel. Som dette. Og dette. For ikke å snakke om dette.
Måten disse bildene lages på er at man fotograferer en rekke enkeltbilder omkring nodalaksen til kameraet. For å få til dette på en stødig og gjentagbar måte bruker man helst et tripod-hode som har to akser og som gjør at kameraet roterer rundt dette notalpunktet. Poenget med nodalpunktet er å unngå parallax-feil (eller, om du vil på norsk, parallakse-feil).
Jeg kjøpte et hode da vi bodde i Japan, et Nodal Ninja 3. Som var svært bra. Jeg dro det med meg over alt i Kyoto. Du kan se alle de jeg tok (som er verd å vise) her. Det er en lett sak, knappe halvkiloen, og den holder til kameraet jeg har, en KonicaMinolta D7 med en Sigma 15mm fisheye linse.
Tiden går, og Fanotec som lager Nodal Ninja, har kommet ut med en oppdatert versjon, en noe større og kraftigere modell, Nodal Ninja 5. En større versjon med et bedre feste og mulighet for å ta enda større pano-bilder ved å lime sammen bilder tatt med en lengre linse. Og da Nodel Ninja twittet med et tilbud om $100 i rabatt kunne jeg ikke la vær, så nå er jeg en stolt eier (etter litt klabb og babb med feil type tilsendt først) av en NN5. Jeg er i ferd med å sy sammen første forsøk med denne nå, men kommer nok til å måtte justere posisjonen litt.
Regn med at det kommer noen panoer i løpet av de kommende ukene. Har planer om å fotografere noen kafeer jeg tilbringer tid på og som jeg synes det er verd å nevne for andre, Tønsberg Bibliotek og andre steder som kan være av interesse. Om jeg får tillatelse, selvsagt.
tirsdag 12. mai 2009
Jordbærpikene, Tønsberg
Jordbærpikene - Farmastredet, Tønsberg
Tønsberg er en liten storby, eller en stor småby - alt ettersom du er en "halvfullt eller halvtomt glass"-type person.
Tønsberg har (derfor) noen gode kaféer og kaffesteder.
Det tok oss over ett år å finne Jordbærpikene, på toppen av Farmanstedet i Tønsberg sentrum, men da vi endelig fant det har det blitt en av våre favoritter når vi har vår ukentlige fridag (som, benevnelig nok som oftest er på en, du gjettet riktig, fredag). Jeg drikker kaffe en gang i uken, og spiser kake en gang i uken (i allefall som oftest) og hvorfor ikke drikke god kaffe når man først skal nyte denne svarte, aromatiske drykk?
Jordbærpikene er en kjede med kafeer i 10 byer i Norge, og de serverer ikke bare kaker og kaffe, men har også et godt utvalg av varme og kalde retter, alt fra smørbrød og salater til hambrugere og Croissanter. Det er ikke det billigste stedet i Tønsberg, langt i fra, men om man bare skal nyte et stykke kake og en kopp kaffe (med 1 gratis påfyll) er ikke prisen ekstrem. Og kan man si at livsnytelse innen fornuftens grenser kan prissettes?
Jeg har bare prøvd å spise mat én gang, og kan ikke si jeg ble voldsomt imponert. Kanskje jeg bare var uheldig med salaten, men den var heller tørr og vissen. Du kan se menyen her.
Lokalene i Tønsberg er lyse og luftige, med gode stoler og sofaer, det er (stort sett) nok bord, selv om kafeen fylles opp rundt lunch-tider. Vi har vår fredagskaffe før rushet, (mao. 10-10:30 eller så) men vil sitter gjerne et par timer, og får med oss flodbølgen som velter inn over lokalene og lydnivået som stiger.
Jordbærpikene er, som de fleste andre kafeer ser det ut til, populært blandt unge kvinner med barnevogn (og en og annen ung mann ute i samme ærend), og det er ikke til å ungå at det av og til blir trangt mellom bordene. Heldigvis er lokalene store og luftige nok til at det aldri blir et problem - det er som oftest mer enn én vei til og fra bordet vi har valgt oss.
Karakterer for dette stedet? Tja, kanskje en 4 stjerner utav 6. Grunnen er i hovedsak prisen og et heller begrenset utvalg kaker. De er svært gode, for all del, men vi har jobbet oss igjennom dem og de begynner å bli litt kjedelige. Kaffen er ok, men det er ikke en kaffebar. Det er en kafé. Det er heller ikke en tebar, men de serverer helt grei te uten at tennene løper i vann og øynene flyter over i forventning av en kulinarisk opplevelse. Ikke at jeg forventer et godt te-sted i Norge. Vi har ingen tradisjon for dette. Skal du ha god te i Tønsberg er det Bare Barista som er stedet. De har et godt utvalg. Men det er en annen blog-posting.
Tønsberg er en liten storby, eller en stor småby - alt ettersom du er en "halvfullt eller halvtomt glass"-type person.
Tønsberg har (derfor) noen gode kaféer og kaffesteder.
Det tok oss over ett år å finne Jordbærpikene, på toppen av Farmanstedet i Tønsberg sentrum, men da vi endelig fant det har det blitt en av våre favoritter når vi har vår ukentlige fridag (som, benevnelig nok som oftest er på en, du gjettet riktig, fredag). Jeg drikker kaffe en gang i uken, og spiser kake en gang i uken (i allefall som oftest) og hvorfor ikke drikke god kaffe når man først skal nyte denne svarte, aromatiske drykk?
Jordbærpikene er en kjede med kafeer i 10 byer i Norge, og de serverer ikke bare kaker og kaffe, men har også et godt utvalg av varme og kalde retter, alt fra smørbrød og salater til hambrugere og Croissanter. Det er ikke det billigste stedet i Tønsberg, langt i fra, men om man bare skal nyte et stykke kake og en kopp kaffe (med 1 gratis påfyll) er ikke prisen ekstrem. Og kan man si at livsnytelse innen fornuftens grenser kan prissettes?
Jeg har bare prøvd å spise mat én gang, og kan ikke si jeg ble voldsomt imponert. Kanskje jeg bare var uheldig med salaten, men den var heller tørr og vissen. Du kan se menyen her.
Lokalene i Tønsberg er lyse og luftige, med gode stoler og sofaer, det er (stort sett) nok bord, selv om kafeen fylles opp rundt lunch-tider. Vi har vår fredagskaffe før rushet, (mao. 10-10:30 eller så) men vil sitter gjerne et par timer, og får med oss flodbølgen som velter inn over lokalene og lydnivået som stiger.
Jordbærpikene er, som de fleste andre kafeer ser det ut til, populært blandt unge kvinner med barnevogn (og en og annen ung mann ute i samme ærend), og det er ikke til å ungå at det av og til blir trangt mellom bordene. Heldigvis er lokalene store og luftige nok til at det aldri blir et problem - det er som oftest mer enn én vei til og fra bordet vi har valgt oss.
Karakterer for dette stedet? Tja, kanskje en 4 stjerner utav 6. Grunnen er i hovedsak prisen og et heller begrenset utvalg kaker. De er svært gode, for all del, men vi har jobbet oss igjennom dem og de begynner å bli litt kjedelige. Kaffen er ok, men det er ikke en kaffebar. Det er en kafé. Det er heller ikke en tebar, men de serverer helt grei te uten at tennene løper i vann og øynene flyter over i forventning av en kulinarisk opplevelse. Ikke at jeg forventer et godt te-sted i Norge. Vi har ingen tradisjon for dette. Skal du ha god te i Tønsberg er det Bare Barista som er stedet. De har et godt utvalg. Men det er en annen blog-posting.
onsdag 6. mai 2009
Lesestedet og andre steder
Vi flytter tilbake til Ås i juli, men siden jeg måtte sende papirer til universitetet før 9. mai var jeg en tur på gamle trakter. Jeg er oppvokst på Ås, men å si jeg har mange gode minner er en overdrivelse. Jeg har lenge sett på Ås som et høl, ett stopp utenfor sivilisasjonen, men ting har skjedd mens jeg har vært fraværende. Og forandringene har virkelig vært til det bedre. Fra å være et dødt sentrum, hvor livet har eksistert mellom 9 og 17 og de eneste stedene man kan ta seg en kopp kaffe eller et glass øl har vært et slitent bakeri eller en lavpanna fastfoodjoint, har det dukket opp flere steder man kan vise ansiktet uten å føle seg som en "slummer".
De har fått en årntlig, moderne kafé (Lesestedet Kaffebar og Bokkafe). Det har kommet en bedre kiosk, hvor de i tilegg til blader, is, godter, tobakk og standard kioskvarer også serveres sushi og annen asiatisk mat. Jeg var rundt for å ta en titt (kall det gjerne research), men venter med å teste det ut til jeg har noen å dele det med. God mat smaker tross alt godt når den spises alene men enda bedre om opplevelsen deles med andre. Men om smaken er like bra som utseendet er det i allefall ikke noe jeg trenger å grue meg til. Ja til et flerkulturelt samfunn - om de flerkulturelle har interesse av å dele kulturen sin med andre og ikke bare holde den for seg selv. Det har dukket opp serveringssteder av den hurtige typen som ser ut til å være populære blant den yngre og hurtige generasjonen. Det som nå mangler er en pub hvor folk flest har lyst til å sette seg ned for å nyte en middag og et glass eller to med gjæret drykk.
Det var en hyggelig overrraskelse å sette seg ned på Lesestedet, en kafé som også er en bokkafé (mao. du kan lese bøkene på kaféen og/eller kjøpe med deg bøker hjem). Hyggelig stemning og svært hyggelig betjening.
Etter å ha vær litt rundt i verden (og i Norge for den saks skyld) har dette vært en av tingene jeg har savnet i Ås - det å ha en kafé hvor man kan sitte ned, skrive mens man ser på verden tusle forbi (eller snakke med gamle og nye kjente) mens man nyter en god kaffe, te og en kake eller tre, alt akkompagnert av fornuftig musikk med et lydnivå som tillater meningsutveksling uten det universelle ”hæ?”.
Politikerene har endelig skjønt det der med at for å ha et levende sentrum må det være mennesker der.
Ta som eksempel byer i Beliga. Og da snakker jeg ikke om å ramse opp alle sammen, men hvordan mange av byene er oppbygget. Hva er det de fleste av dem har felles? Jo et grand plaza, et sosialt sentrum, en firkantet plass omgitt av hus. Og i førsteetasjen på nesten alle er kaféer, drikksteder, spisesteder og butikker. Folket samles over øl, kaffe, mat og vin, og det blir liv. For å leve må det leves.
Ikke at jeg forventer at dette skjer i Ås. Her oppe i nord er hjerterota noe kjøligere, men det betyr ikke at vi ikke kan få den samme synergieffekten. Når det begynner å leves vil livet ta til. Liv gir liv, og et levende sentrum er essensielt for at en bygd skal kunne leve. Hvorfor skal folk gidde å tilbringe tid i sentrum om det ikke er noe son skjer der? Ås ligger litt for nærme Ski og Oslo til at man kan la ting flyte - for skjer dét vil flommen automatisk gå mot de større stedene. Gravitasjon er en merkelig greie - jo større objektet er jo sterkere tiltrekninskraft har det. Men også, jo sterkere et sentrum er, jo mindre fare er det for at gravitasjonen fra andre steder trekker ting vekk.
Så her er en skål for Ås sentrum - et sted hvor mennesker kan møtes. Kampai og itadakimasu.
De har fått en årntlig, moderne kafé (Lesestedet Kaffebar og Bokkafe). Det har kommet en bedre kiosk, hvor de i tilegg til blader, is, godter, tobakk og standard kioskvarer også serveres sushi og annen asiatisk mat. Jeg var rundt for å ta en titt (kall det gjerne research), men venter med å teste det ut til jeg har noen å dele det med. God mat smaker tross alt godt når den spises alene men enda bedre om opplevelsen deles med andre. Men om smaken er like bra som utseendet er det i allefall ikke noe jeg trenger å grue meg til. Ja til et flerkulturelt samfunn - om de flerkulturelle har interesse av å dele kulturen sin med andre og ikke bare holde den for seg selv. Det har dukket opp serveringssteder av den hurtige typen som ser ut til å være populære blant den yngre og hurtige generasjonen. Det som nå mangler er en pub hvor folk flest har lyst til å sette seg ned for å nyte en middag og et glass eller to med gjæret drykk.
Det var en hyggelig overrraskelse å sette seg ned på Lesestedet, en kafé som også er en bokkafé (mao. du kan lese bøkene på kaféen og/eller kjøpe med deg bøker hjem). Hyggelig stemning og svært hyggelig betjening.
Etter å ha vær litt rundt i verden (og i Norge for den saks skyld) har dette vært en av tingene jeg har savnet i Ås - det å ha en kafé hvor man kan sitte ned, skrive mens man ser på verden tusle forbi (eller snakke med gamle og nye kjente) mens man nyter en god kaffe, te og en kake eller tre, alt akkompagnert av fornuftig musikk med et lydnivå som tillater meningsutveksling uten det universelle ”hæ?”.
Politikerene har endelig skjønt det der med at for å ha et levende sentrum må det være mennesker der.
Ta som eksempel byer i Beliga. Og da snakker jeg ikke om å ramse opp alle sammen, men hvordan mange av byene er oppbygget. Hva er det de fleste av dem har felles? Jo et grand plaza, et sosialt sentrum, en firkantet plass omgitt av hus. Og i førsteetasjen på nesten alle er kaféer, drikksteder, spisesteder og butikker. Folket samles over øl, kaffe, mat og vin, og det blir liv. For å leve må det leves.
Ikke at jeg forventer at dette skjer i Ås. Her oppe i nord er hjerterota noe kjøligere, men det betyr ikke at vi ikke kan få den samme synergieffekten. Når det begynner å leves vil livet ta til. Liv gir liv, og et levende sentrum er essensielt for at en bygd skal kunne leve. Hvorfor skal folk gidde å tilbringe tid i sentrum om det ikke er noe son skjer der? Ås ligger litt for nærme Ski og Oslo til at man kan la ting flyte - for skjer dét vil flommen automatisk gå mot de større stedene. Gravitasjon er en merkelig greie - jo større objektet er jo sterkere tiltrekninskraft har det. Men også, jo sterkere et sentrum er, jo mindre fare er det for at gravitasjonen fra andre steder trekker ting vekk.
Så her er en skål for Ås sentrum - et sted hvor mennesker kan møtes. Kampai og itadakimasu.
Abonner på:
Innlegg (Atom)