Bare 4 dager igjen til NaNoWriMo 2008

Det nærmer seg, det nærmer seg deg…
Bare 4 dager til galskapen begynner.

Jeg fikk boken "No Plot? No Problem!" av Chris Baty, grunnleggeren av NaNoWriMo, i posten i dag. Har lest meg fram til Seksjon 2 - hvor skrivegalskapen begynner. Kommer til å vente til lørdag 1. november, starten på NaNoWriMo, med å lese kapittelet for Uke 1. Så går det slag-i-slag til november er over, og desember kaster seg over oss igjen. Målet mitt er fortsatt å klare et gjennomsnitt på 1700 ord - noe som ikke burde være umulig. Jeg vil i løpet av de kommende dagene lage en web-side dedikert til NaNoWriMo '08 med progress-rapport mm. Stay tuned!

Skriveverktøy - Hardware

Tenkte jeg skulle skrive litt om verktøy tilgjengelig for dere som skriver - enten det nå er fiksjon, fakta eller dokumentar.
Jeg jobber på Mac, så det blir naturlig nok til at det jeg skriver om er rettet mot den platformen. Det finnes garantert bra software for Windows-siden også, men jeg har ingen spesiell interesse av å researche dette.

Litt hardware først.

Alphasmart Neo
Jeg har en MacBook Pro. Det er en glimrende maskin, og jeg kan knapt nok eksistere uten. Men, den veier sine tre kilo og den er ofte litt i tyngste laget å drasse med seg når jeg er ute på tur. Den er grei nok på lengre turer hvor jeg vet jeg kan sette den fra meg og vet det er trygt, men vanligvis har jeg med meg en Alphasmart Neo hvor jeg enn reiser - om det så bare er til verkstedet for å jobbe. Vanligvis har jeg med meg både MBP'en og Neo'en når jeg er på lengre turer. Hvem veit når Musen plutselig roper på oppmerksonheten min?

Alphasmart Neo er en liten "skrivemaskin" med batterier. Den har et display som viser opptil seks linjer med tekst, en har plass til opptil 200 sider (eller no' sånt).

Fordeler:

• Den har en sykt bra batteritid. 700 timer eller så, avhengig av hvor mye du bruker den.
• Den bruker tre AA-batterier, så det er nesten umulig å ikke kunne få strøm til den nesten uansett hvor du er i verden.
• Den veier 800 gram og er laget av solid plastikk, så den er lett å ta med seg og nesten umulig å ødelegge.
• Skjermen er lettlest og med god kontrast, nesten uansett lysforhold. Unntaket er i mørket - den er desverre ikke lyssatt, men en liten leselampe løser det problemet også.
• Det er lett å få info inn og ut av maskinen - et program som heter Alphasmart Manager lar deg kopiere filer til og fra Neo'en.
• Du kan bruke den som tastatur til en Mac eller PC bare ved å koble den sammen med en USB-kabel. Du kan enten skrive direkte inn i Mac'en eller PC'en, eller du kan "sende" informajsonen fra Neo'en direkte til et skriveprogram - det er som om du sitter å skriver direkte, men dette er informasjon du allerede har skrevet tidligere.
• Tastaturet er meget godt - det eneste unntaket er (for min del) at jeg har entendens til å 'glippe' mellomrommet mellom ord som ender på bokstaven å og neste ord. Antar det er fordi måten jeg skriver på og hastigheten jeg har når jeg skriver. De som sitter rundt meg klager over at jeg skriver i 'maksingevær-hastihet avløst av et og annet enkeltskudd før maskingeværet igjen setter i gang'.
• Det er en kommentar-magnet og mange som ser den er nyskjerrige.

Et eksempel er sist gang jeg var i Japan. Køen var lang for å komme inn i landet, og jeg fant ut at jeg like gjerne kunne skrive litt da jeg stod i denne køen. En liten misforståelse med min hulde viv da vi gikk av flyet gjorde at jeg havnet bakerst i denne køen. Så jeg trakk fram Neo'en og begynte å enhåndstaste. Hva jeg faktisk skrev husker jeg ikke i farten, men jeg fikk et spørsmål fra en fyr som viste seg å være script-writer i Los Angeles om Neo'en, og jeg viste og fortalte. Har ikke hørt fra ham siden, så jeg vet ikke om han anskaffet seg en maskin, men det skulle ikke forundre meg. Det er et vakker stykke verktøy.

• Den er enkel å sjekke gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassene - du trenger ikke engang å ta den ut av veska (i motsetning til MBP'en og andre bærmbare datamaskiner). Den glir rett gijennom uten noe mer om og men.

Ulemper:

• Den har begrenset kapasitet, og har 8 hurtigtsater til filer. Hver fil har en maksimal størrelse på omlag 50.000 ord, noe som gjør at filene må fordeles.
• Den har ikke æ, ø, å på tastaturet. For meg spiller det ingen rolle - personlig har jeg ikke norsk tastatur på noen av maskinene eller tastaturene mine. Alt-knappen er der av en grunn; alt/option + a = å, alt/option + o = ø og alt/option + ' = æ. For å få store bokstaver bruker man shift + alt/option + a/o/'. Personlig skriver jeg ikke noe saktere på denne måten enn på et norsk tastatur.
• Den har lite "coolness-faktor". Den ser litt ut som et leketøy.
• Det er ingen formatering. Skal du ha kursiv, understreking eller halvfet skrift må du lage deg koder og gjøre finn-erstatt når du importerer teksten. Jeg har ikke spesielt store problemer med dette, jeg bruker (når jeg trenger det) // som symbol på kursiv og [[ som symbol på halvfet. Eksempel: //kursiv//, [[halvfet]]. Tror aldri jeg har brukt halvfet og understreking, men kursiv hender det at jeg bruker.

Matias tactilepro 2.0
Jeg har brukt mange tastaturer oppgjennom mine snart 20 år som Mac-bruker. På mange måter var de gamle tastaturene de beste - den gangen de faktisk brukte ordentlige brytere til hver tast, og ikke disse membranene eller hva det nå er de bruker i dag. Den gangen bråkte faktisk tastene litt når man tastet, og den taktile feedbacken gjorde at man faktisk kunne skrive raskt og presist.
De moderne tastaturene i dag har en kort vei (som er bra) men de er også like presise som et viskelær (imho) noe som ikke er bra.
Jeg var på jakt etter et bra tastatur, fordi mye av det jeg gjør involverer skriving. Jeg har vært igjennom en del, Microsoft har endel ok tastaturer (og det er vel det eneste MS lager som er noe å rope hurra for) og i Japan kjøpte jeg et ergonomisk sådanne. Det var behagelig og alt det der, men det var ikke et tastatur jeg likte å bruke. Det var for... gummiaktig og bløtt i feetback'en.
Så leste jeg om et kanadisk selskap kalt Matias som hadde et fantastisk tastatur kalt Tactile pro. Og jeg tenkte - hvorfor ikke. Det kostet flesk (og gjør det forstatt), men jeg må si det er et av de beste tastaturene jeg har brukt - ever. Det bråker som et gammalt kjøleskap fra Grepa når maskingeværfingrene mine setter i gang, men det er en god lyd. Det ikke bare kjennes at jeg jobber - det høres så det gir gjenlyd i rommet.

Fordeler:

• Presist tastatur.
• God taktil feedback
• Symboler på tastene for alt og shift-alt.
• Fullt tastatur med numerisk tastatur.
• Tastaturet er så presist at feilprosenten min er minimal.
• En USB 2.0 docking-stasjon.
• Power-knapp

Ulemper:

• Bråker endel. Lite egnet for åpne kontorløsninger.
• Dyrt. Pris nå omlag $150 (nesten 1000 nkr)
• Stort. Tar opp endel plass på skrivebordet.

Nå er vistnok versjon 3 på trappene, og vi får se hvordan det vil se ut og være, men om versjon 2 er en indikasjon er det vel verd å ta en titt på.

Kengsington Expert Mouse
Jeg har alltid vært svak for track-balls. Den krever minimalt med plass og er svært presis. Jeg hadde en Turbo Mouse i gamle dager, en grå trackball med kule på størrelse med en biljardkule. Den var mekanisk, noe som gjorde at mange faktisk erstattet kula med en 8-ball.
Jeg var på jakt etter en ny mus til bruk sammen med MBP'en min, og hadde lyst til å kjøpe meg en trackball. Gode minner fra 'ungdommen' gjorde at jeg kjøpte en Kensington Expert Mouse.
Jeg har ikke angret ett sekund. En trackball er, imo, et av de beste input-verktøyene til en computer. Bedre enn en trackpad, mange ganger bedre enn en mus, mer funksjonell enn en pen på et tegnebrett. Det krever litt tilvenning, men har du først blitt vant til det er det vanskelig å klare seg uten.
Det finnes flere forskjellige trackballs, noen, som Expert Mouse, med en stor kule, andre med mindre kuler. De finnes i optiske (hvor et lys kastes på kula og refleksjonen, grunnet kulas fargen eller mønster leses for å bestemme hvor mye kula her blitt beveget) og mekaniske, hvor to (eller flere) hjul er i fysisk kontakt med kula og bestemmer hvor mye som er beveget. Som oftest er diss hjulene koblet til optiske lesere inne i kula, så det er en opti-mekanisk tilnærming.
Jeg vil anbefale optiske løsninger om en trackball er av interesse. Av den enkle grunn at en mekanisk løsning før elelr siden vil bli så full av 'fingerguffe' at lesingen av kula blir unøyaktig. Jeg sier ikke at du ikke trenger å tørke av en optisk kule også, men det er ikke like kritisk at den optiske kula er fri for støv og skit så lenge kula er synlig under.

Pen og papir
Det er selvsagt ingenting som slår godt gammeldags verktøy, og fortsatt er penn og papir i en klasse for seg. Jeg mener - hva skal du ellers skrive med når du er ute i skauen og du ikke har tenkt at du skulle ta med deg NEO’en og at computeren ellers er for stor og tung? Hva skal du ellers skrive på når inspirasjonen slår deg og du står i kø til et-eller-annet sted? Eller når alt som har med datamaskiner gjør at hjernen skrur seg av og den høyre hjernehalvdelen bestemmer seg for å ikke gidde å gjøre noe nyttig akkurat da?
I slike tilfeller vil penn og papir kunne være det beste på markedet. Og så lenge pennen skriver, papiret ikke revner under bruk og det hele går glatt og smertefritt er dette fortsatt en av de beste verktøyene. Bortsett fra én ting: du må kunne skrive så du selv forstår det. Og håndskrift er en døende kunstart...

Boken jeg leser nå - The Nightwatch

Vanligvis foretrekker jeg å lese en bok før jeg ser filmen. Jeg foretrekker  komme opp med mine egne bilder på det som skjer i historien, se mine egne bilder av karakterene, omgivelsene, luktene, etc. Så også denne gangen. Det å lese boka etter å ha sett filmen blir, for meg i allefall, (nesten) alltid en nedtur.

Jeg så filmen The NightWatch for ganske lenge siden. Jeg må si jeg ble positivt overrasket - russisk film har for meg alltid vært 'finsk fjernsynsteater' på russisk - grått, trist, og tungt. Men jeg syntest det var noe som manglet - slutten på historien. Det var tydelig at dette var første film i en serie - og jeg forlot salen med ønske om litt mer.
Så da jeg fant bøkene hos Outland tenkte jeg 'hvorfor ikke?' og kjøpte dem. Om jeg angrer? Må si at det vet jeg ikke enda. Jeg jobber meg gjennom første boken nå.

The Nightwatch er første boken i serien, og handler om Anton, en "Other", en som kan gli inn i den parallelle "Twillight", hvor vampyrer, varulver, magi og alt det andre eksisterer.

Jeg har lest litt på boka parallelt med Holly Lisles The World Gate-serien, og så langt har filmen vært svært så tro mot boka. Vi får se hvordan det utspinner seg videre, men det er en interessant verden og et spennende univers Lukyanenko spinner for oss.

Kommer tilbake med mer når jeg er ferdig med den...

The Wreck of Heaven - Av Holly Lisle

Bok to av serien er ferdiglest, og bok tre er allerede påbegynt.
Etter en treig start (i bok 1) og en gnagende følelse av at jeg gjorde en tabbe da jeg kjøpte hele trilogien "ulest" har blitt lagt til side, og gleden over en god historie overtatt.
For dette (bok to og tre) er virkeig glitrende bøker. I allefall i min humble mening. De treffer mange av mine egne idéer midt i nåløyet og har gitt meg som vraiter selv en inspirasjon til å fortsette nedover stien jeg har begitt meg ut på.

De gamle gudene eksisterer. Tor og Loke kommer til redningen når Sentinels møter gamle guders leiemordere. For disse leiemorderene vil drepe Molly og Lauren og Jack og alle andre som står i deres vei. Fordi, Lauren har brakt magien tilbake til Jorden og dermed livet, og de gamle onde gudene som lever av død og dødsenergi står i fare for å miste deres neste 'fix', nemlig planeten Tellus, bedre kjent som Jorden. De har foret opp en befolkning som nå er klar til å høstes, de har gitt teknologi og kunnskap kun av én grunn - du må så for å kunne høste. Roswell? Det er ikke aliens - de er de gamle onde guder (Night Watch) som har plantet dette for at vi korttenkte, trangsynte og kortlevde menneskene skal bruke denne teknologien for å drepe oss selv.

Men som alltid er det helter i verden som kjemper imot, noen vet de er helter, andre blir helter og noen nekter å bli dratt med.

NaNoWriMo 2008

Så er november snart her, og det 10ende NaNoWriMo står på startstreken, utålmodig etter å komme i gang.

Hva NaNoWriMo er?

Det er en skrivekonkurranse hvor målet er å skrive en roman på minimum 50.000 ord i løpet av 30 dager. Rask kalkulasjon tilsider at dette tilsvarer 1.666 ord om dagen. Noe som ikke er så mye, men det som gjør dette vanskelig er at du skal gjøre det HVER dag i 30 dager, ikke bare i korte sprinter i ny og ne. Det er en marathon mer enn en sprint - og i en marathon er det distansen som teller, ikke nødvendig vis farten underveis. Så lenge du kommer i mål innenfor fristen er spurter noe som ikke er å anbefale. Ikke at jeg fraråder spurter - men de bør ikke være normen. Slow and easy does it, som de sier.

Jeg skal i allefall gjøre mitt beste for å nå disse 50.000 ordene, dette Soria Moria bak de blånende fjelle. Veien er lang og fyllt med farer og ord, men utsikten kan vise seg å være fantastisk, og som de fleste andre turer vet jeg den er verd det når slottet endelig ligger foran meg, med portene åpne og kongen sjøl stående med en kopp frisk øl og en stol å slenge seg ned i mens beina masseres av prinsessen og dronningen.

Eller no' sånt...

Boken jeg leser nå - The Wreck of Heaven

Så var det andre runde av The World Gate-serien - The Wreck of Heaven. Jeg begynte like godt på bok to med det samme jeg var ferdig med bok 1. Bok 1 sluttet med en cliff-hanger, så jeg måtte nesten se hvordan den løste seg. Og det gikk, mer eller mindre, som jeg trodde. Ikke at det er noe galt i det - men har man lest så mange bøker som jeg har er det vanskelig å overraske skikkelig. Man blir kanskje litt blasert og har lest mye av det samme før.

Ellers ser jeg fram til å fotsette - om slutten på bok én indikerer hvordan bok to vil være er det lovende. Det er bare én måte å finne ut det på...

God lesing.

Oppdatering - Web-design for hvermannsen

En liten oppdatering til forrige post.

Det har kommet et nytt program, Flux, som er en slags Dreamweaver light. Det er et interessant program, jeg har kjøpt det og lekt litt med det, men har enda ikke helt funnet meg til rette i det. Det er noe ustabilt og du må kunne CSS for å bruke det skikkelig. Det er, fordi det bruker CSS, et mer freeform web-design program enn RW eller Sandvox, noe som igjen krever at du lager all grafikk og design selv.
Jeg skal se mer på det, og prøve det ut. Det har potensiale, og jeg vil sansynligvis lage websidene til Freax FX i dette programmet, men vil nok holde meg til RW for både denne siten og for Bokuwasakkadesu.net, min japanske side.

Memory of Fire - av Holly Lisle

Det tok sin tid å komme igjennom denne boken. Ikke at det var en vanskelig bok - den var bare litt tungt skrevet og det tok sin tid før jeg fikk "feelingen" med den. Men når det er sagt var det en kort lang bok. Med andre ord - sidene gikk unna uten at det egentlig skjedde så mye, og det som skjedde var ganske mye.
Holly Lisle skifter mellom karakterene ganske så elegant, og du er inne i hodene til nesten alle sammen - både de gode og de kke så gode og de onde, samtidig som du aldri egentlig får vite alt om dem. Hun skriver forsåvidt godt, men hun har ikke den samme elegansen som f.eks. Stephen King. Nå skal det sies at jeg er en Stephen King-fan. Jeg tilstår det til og med og gleder meg til hver bok som kommer.
Det jeg prøver å si er at hun er det som i US of A kalles en mid-lister, med andre ord en type forfatter som er med på å fylle opp boklista, som kan leve av det om de holder ut, men som ikke har blitt mainstream. De har mange lesere, men mangler det lille som gjør at de topper lister og blir multimillionærer. Det er selvsagt ikke bare dyktighet som avgjør slikt - det er vel så mye flaks og hell, men jeg må innrømme at når jeg leser noen av disse midt-på-lista fortfatterene skjønner jeg hvorfor de er sånn midt på lista, så også Holly Lisle i denne boka.

Det tok lang tid før jeg ble sugd inn i den, som sagt, men den ble mer og mer spennende, og jeg har allerede begynt på toeren, The Wreck of Heaven. Vi får se om den blir lettere å komme igjennom.

Magien og verdensbyggingen er interessant i disse bøkene. Magien strømmer 'down world', noe som vil si at den strømmer nedover i verdenene. Og hva dette betyr er at det ikke bare er vår verden, men en rekke paralelle verdener, alle lenket sammen som perler på en snor, og om du beveger deg nedover perleraden får tu tilgang på magien som renner nedover, men om du beveger deg oppover minsker dine egenskaper, og du blir et spøkelse uten særlig materiell form.

For magien er i fare, vår verden og verdenen under oss er i fare. De gamle gudene har forlatt oss fordi vi er i ferd med å bli spist opp av drager. For det er det de blir, de som beveger seg nedover i systemet - de blir guder, og dragene kommer fra en verden langt over oss. Men, magien har sin pris. Dersom en bruker magien sin i en verden under seg trekker man energi fra en verden over (og sin egen verden). Dersom man bruker for mye magi kan man tømme sin egen verden for liv, og det som er igjen er en død verden. Dette er det som er i ferd med å skje i vår verden - den vil dø om ikke de to heltene, søstrene Lauren og Molly, klarer å kvitte seg med de gamle gudene som er i ferd med å sluke det vi kjenner og har kjært.

God lesing.

Alvetegnet av Sigbjørn Mostue

Alvetegnet er en fantasi-trilogi for ungdom skrevet av Sigbjørn Mostue. Den består av "Gravbøygen våkner", "Nissedreperen" og "Krakens gap".
Hovedpersonene i bøkene er Espen og Eva, to ungdommer som ikke er de kuleste på skolen. De er heller av typen mobbeoffer og spesielt Espen sliter med å være "kul" og være med i gjengen.
Bøkene er vel det man kan kalle typiske ungdomsbøker hvor de tar opp det jeg (antar) ungdommer synes er viktig som den første kjærligheten, å bli akseptert av andre, å være en del av gjengen, ikke skille seg ut, forhold til foreldre og besteforelder, mm.
Der de ikke er typiske er rammen Mostue bruker for å fortelle dette. Han er vel den første norsk forfatteren jeg har lest som har lagt inn norsk mytologiske vesner i en slik skala. Han har ikke bare lagt dem inn, han hiver Espen og Eva inn i en verden som ikke bare er spennende, men den er også skremmende.

Gravbøygen våkner
Her møter vi Nils, en husnisse på gården til Espens morfar. Bak gården til besteforeldrene ligger Gammelskogen, en urskog det aldri har blitt hugget i. Det er en naturperle, men Espens onkel Svein bestemmer seg for å hugge i skogen til tross for sin fars protester og trussel om at det vil gå ham vondt.
Under en storm blir treet ved siden av det Espen sitter under stuffet av et lyn, og Espen finner en merkelig nøkkel inne i stammen. Når han tar i denne kan han høre fuglene og trærne snakke. Han møter Nils, husnissen på gården, og blir tatt med til den andre siden, et parallelt univers hvor troll, riser, hulder, alver, dverger, nisser, skrømt, reia, nøkken, og alle de andre "monstrene" i de norske eventyrene eksisterer.
Espen får et oppdrag - å bli en sverdbærer og bekjempe Gravbøygen som vil komme fram fra sin glemsel og knuse alvene som bor i Gammelskogen om Onkel Svein hugger iden.
Eva kommer til hytta sammen med moren, og sammen reiser Eva og Espen over til den andre siden. Det blir en reise på liv og død, Espen må ta et oppgjør med seg selv og ikke stikke av. Han blir nødt til å gjøre det han er satt til, og det går nesten galt...

Dette er den beste av bøkene imo, og selv om du vet at det vil gå bra er det fortsatt en spennende bok selv om jeg er 30 år for gammel til å være målgruppen. Boka minner meg om hvorfor jeg leste mye bøker da jeg var ung.

Nissedreperen
I byen hvor Espen og Eva bor kryr det av nisser. Vi vet ikke om dem, men de gjør nissestreker med oss. Om du ikke finner primusen i gjellerboden? Du skal ikke se bort fra at en nisse har lånt den. Fant du den bare minutter senere, på et sted du allerede hadde sett? Nissen har levert den tilbake. Hva med knuter i håret? Nissestreker.

Nils reiser til byen og blir kjent med Gurine. Men det er også noen som dreper nisser og som samler rottene i byen på jakt etter nisser. En som hater dem.
Igjen blir det Espen og Evas oppgave å redde situasjonen, og igjen blir det Edeldråpne - alvetegnet - som er en sentral rekvisitt i boken. De må finne ut hvem som er nissedreperen før den dreper alle nissene i byen.
De tror de vet hvem som er nissedreperen, men stemmer det?

Dette er den svakeste boka. Den har sine gode poenger, men sansynligvis er jeg for gammel for denne. Jeg visste hvem som var nissedreperen svært tidlig, og fikk desverre det hele bekreftet. Har man lest nok bøker er det ikke så mye som er nytt over solen - desverre. Om det var en dårlig bok? Nei, den var spennende nok, full av fart, spenning, romantikk og skrekk, men jeg ble merog mer irritert over de tåpelige karakterene. På den andre siden, det er jo en grunn til at de kalles ungdom - de er både unge og dumme.

Krakens gap
Espen er virkelig kørka i toppen. Han har ingen visjoner og ingen tanker utenom sitt eget lille univers. Noe som får fatale følger i denne boka. I slutten av den forrige boka gjorde han noe som vil få store konsekvenser i denne. På den måten er han en god allorgi over menneskenes trangnøttethet.
Igjen er Espen og Eva i sentrum, med Nils noe mer på sidelinja. Ikke at de er helt kvitt nissene - for all del. De er en integrert del av disse historiene. De fleste nisser liker ikke vann, men på gamle seilskuter finnes dem forstatt, så også på denne.
For, Espen skrev en stil om det som skjedde i de foregående bøkene, og han vant en tur med en gammel seilskute for seg og klassetrinnet sitt. Og det blir ingen bok uten konflikt - og her er det konflikter i massevis. Espen må ikke bare redde seg og Eva, men skuta og verden også. For i mørket venter nøkken og kraken, havalver og skrømt. Noen som vil hjelpe og noen som vil drepe. Og Edeldråpne er igjen midptunktet og katalysatoren for handlingen.
Dette er en bedre bok enn toeren, og nesten like bra som eneren. Men som en eldre herremann må jeg si at jeg blir litt irritert på hvor trange de er, og det blir litt mye preking om miljø og global oppvarming fra forfatterens side. Ikke at jeg har noe imot at det taes opp - langt i fra. Det er viktige tema. Men det kan vises istedet for sies. For, kraken er der nede. Og vi mennesker er i ferd med å vekke det som ikke bør vekkes...