Du har aldri opplever regn om du ikke har opplevd regn i Tokyo...

Nå skal det sies at overskriften kanskje er noe pretensiøs - jeg ber om unnskyldning til alle de som har opplevd tyfoner eller andre ulumskheter rundt om i verden.
Siden dette er en personlig blog, om reiser og ting jeg foretar meg, er dette slikt jeg opplever personlig. Og overskriften passer bra for min erfaring.

Tilbake til selve artikkelen.
Tokyo er en asfaltjungel. Det er asfalt, betong og kanter opp til sidewalks, noe som gjør veiene til potensielle elveleier når det virkelig pisser ned, og katter og bikkjer ikke er nok til å beskrive den ufattelige mengden med vann som kommer fra oven. Løver og mastiffer, kanskje, men det er ingen hundedyr som er store nok til å beskrive hullet som åpner seg til syndeflodens mimreklubb.
For å gjøre en kort historie lenger skulle vi fra hotellet i Tokyo til Tokyo stasjon (Tokyo Eki, på japansk), men da vi kom til utgangsdøra på hotellet bare så vi på hverandre og bestilte en drosje. Det var en mur av vann, og med vindkast som slengte det rundt.
Drosjen stoppet rett utenfor, men uansett hvor han parkerte var det f em cm med vann vi måtte igjennom før vi kunne stige inn. Og bare det å ha døra åpen lenge nok til at vi kunne dukke innunder var nok til at setet var søkkvått og både bagasjen og passasjerer var dryppende våte.
Reisen til stasjonen var en opplevelse. Det må ha vært opptil 30 cm med vann på det dypeste, og de føltest nesten som å være i en bilvask med spyling både fra oven, fra unden og fra sidene. Spruten fra dekkene var fem-seks meter lang, og at vi ikke vannplanet var et under. Viskerene gikk så det røyk fra drivmotoren, og allikevel var det umulig å se brøkdelen av et sekund etter at viskerbladene hadde tatt en sveip over og før de kom tilbake igjen. Du kan se av bildene under hvor ille det var.

Her har viskerbladene nettop passert - og det er like ille. Sjåføren var rimelig stiv bak rattet :)

Bildet sier ikke nok om hvor sykt mye vann det var. Jeg kom desverre ikke på å ta bilde før vi var nede på flata, og da hadde det verste gitt seg.

Typisk nok sluttet det nesten å regne da vi hadde vært på stasjonen i en 10-15 minutters tid. Det drypper litt, så det var ikke helt slutt på vannet fra oven, og det viste seg at toget var forsinket (gisp!) grunnet regn og vind, så vi var faktisk 25 minutter for sein ut fra stasjonen. Togføreren kjører som en gal for å ta igjen det tapte, og det er enda for tidlig å si om vi kommer til Kyoto på tiden eller om vi er forsinket også der.

- Skrevet med BlogPress på min iPad på strekningen mellom 東京 og 京都.

Shinkansen og gleden ved å reise i Japan

For de som aldri har reist i Japan, dette er noe dere må oppleve for å forstå. Og for de av dere som har reist i Japan, spesielt med Shinkansen, vêr hva jeg snakker om, så nyt minnet. Og for de av dere som har reist i Japan og har dårlige minner (av en eller annen grunn), prøv igjen.
Vel, here it goes.

Shinkansen er hurtigtogene som binder sammen Japans største byer og tettsteder. Japanerene har hatt Shinkansen i minst 30 år, sansynligvis lenger. Har ikke mulighet til å sjekke nøyaktig her jeg sitter, men slå opp i Wikipedia for nøyaktig informasjon om historie og detaljer ellers.
Togene går fryktelig fort, og de kan mer sammenlignes med vingeløse fly enn tog - de har en distinkt flyfølelse, ikke bare ved utseendet, men også hvor stille det går. Det er som å fly med litt turbulens, og hundre ganger bedre (både hastighet og komfort) enn våre "hurtigtog".
En annen ting med Japan og reise, spesielt med tog, er noe som kalles eki-bento, eller stasjonsmatpakker. Vi snakker ikke om glorifiserte brunostblingser med et visst norskklingende navn, men delikate, velsmakende måltider for det samme du betaler for et par pølser på Narvesen.
Tok et bilde av eki-bentoen jeg kjøpte i Kyoto og som var brønsjen min på vei til Tokyo. Dette sammen med en flaske grønn te er et herremåltid som ikke akkurat gjør det fristende å gå tilbake til norsk lønsjmat som selges på stasjonskiosker rundt om i det ganske land.



Kan man ikke kjøpe mat på stasjonene, er det også her vognservice, men igjen, her gjøres det med stil og delikate retter til en pris som ville fått cateringen på NSB til å gremmes. Ingen brunostbudeier som pusher blaute baguetter, smørlefser og vellagret kaffe, men med flyvertinner av den japanske typen med et utvalg som vil få enkelte Brustadbuer til å bli misunnelige.

Det jeg kommer til å si nå kan kanskje høres ut som kritikk av NSB - og du har helt rett. For å si det mildt, NSB kan mer sammenlignes med et togselskap et sted nede i okubokuland (som er et sted hvor det er masse sol, masse mennesker og alt er sånn litt på sleng) enn å være et statseid selskap hvis oppgave er å frakte mennesker og gods i et av verdens rikeste land.
Still deg på en stasjon i Norge. Hvor spiller egentlig ingen rolle, plukk en stasjon. Gjenta det samme hver dag i en uke, stå på samme sted. Tell hvor mange ganger toget stopper på samme sted (med andre ord - hvor døren på toget er). Svaret er null. Du vil, garantert, bli nødt til å løpe i en eller annen retnng for å komme til døra som slipper deg inn på toget.
Én ting er at toget bare unntaksvis kommer når det skal. Noe helt annet er at toget aldri stopper på det samme stedet. Det er litt synd å si det, men NSBs lokførere er føkkings amatører når det gjelder å kjøre tog. De klarer å komme opp i fart og holde farten, men de kan ikke beregne hvor toget skal stoppe.

En grunn til at jeg nevner dette med Shinkansen er at det er snakk om å lage en virkelig høystastighetsbane i Norge. Det snakkes om å bestille tog fra Frankrike eller Tyskland. Som om de har greie på slikt. Se bare på krengetogene vi har. For å si det sånn; de var ikke norske og de var ikke japanske.
Hvorfor ikke kjøpe teknologi som er veltestet og som er et av de mest presise og pålitelige i verden? Japan og Norge har mange likheter, og skal man lage høyhastihetsbane fra for eksempel Oslo til Bergen må det uansett legges ny trassé, slingrevalsen vi har nå vil ikke fungere samme pokker. Rette strekk og slake kurver er det eneste som funker. Det vil nødvendigvis bli tuneller på de mest værutsatte stedene og strekkene, så billig vil det ikke bli. Men Norge har mer penger enn de aner hva de skal gjøre med, så hvorfor ikke gjøre det skikkelig. For én gangs skyld?

I rettferdihetens navn - Japan har nesten 30 ganger så mange mennesker som Norge, så de har en viss standard det forventes av dem, men må vi på berget faktisk ta til takke med det vi får servert?

- Posted using BlogPress from my iPad

Tilbake til Japan

Så er vi her. Etter en laaaaaaaaaaang tur med fly. Fra -11 grader til +11 grader. Venter nå på min hulde viv som handler på Lawson-kiosken her på KIX. Mon hva hun kommer ut med? Følg med i neste avsnitt på den spennende fortsettelsen.
Ah, onaka ippai desu. 4 onigiri (to umeboshi, en kombu og en med flak av tørket tunfisk), to anman (dampede boller med fyll, her en med azikibønner og en med kurry) og en flaske grønn te.
Oishikatta desu.
Neste stopp er en kald latte på Starbucksen her på Kansai Internasjonale før rumpa settes på toget til Kyoto med derpå skifte til Ayabe og mine svigerforeldres hus, denne gangen med svigerinne boende i første etasje grunnet en ny gutt/nevø/barnebarn i familien og viv og meg sovende på vårt vante rom - over barnerommet.

Nå er det sengetid etter en bedre middag med godt japansk øl (Asahi Superdry) til god mat bestående av daikon, tofu, shiitake, gulrot, fritert fisk, ris, brokkoli, tomater og en spesialpickel med kinakål. Alle grønsaker (med unntak av tomaten) er dyrket av svigerfar. Så de smaker ekstra godt, fordi vi vet hva som er i dem.

Så med duvende hode etter timesvis på fly og tog er det på tide å få denne avgårde.
I morgen er det ny dag med nye utfordringer.


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Kansai International, Osaka, Japan

NaNoWriMo 2010 - del 2

Ok, så var det unnagjort.

Ikke at jeg er ferdig enda, for all del. Men NaNoWriMo 2010 er så godt som over for min del. Nå er det bare egen fokus som kan drive meg videre. Ikke lenger nok å bare fylle på med ord for en fremgangsstipe sin skyld - nå må jeg sette meg ned å gjøre det fordi jeg vil det, ikke bare fordi jeg føler at jeg skal gjøre det for at andre kan se om jeg skriver eller ikke.

Det er rett og slett tilbake til strieskjorte og havrelefse, tilbake til nesa godt plantet på slipesteinen, trekke på seg åket for å gjøre gjordet klart til planting, eller bare for å skrive.
Hvordan har det gått med iPad og NEO i denne sammenhengen?

Såder. Litt av problemet med iPad'en før iOS versjon 4.2 var at æ, ø og å var komplisert å få tak i (egentlig ikke, men det tok et par sekunder ekstra, og når man er i farta teller hvert sekund), så det var enklere å skrive via NEOen, noe som fungerte bra. Men jeg hadde ikke, eller tok meg ikke muligheten til å jobbe på en kaffebar. Tilbrakte noen dager, men Scrivener 2.0 kom i tide til NaNoWriMo.

Så jeg begynte å skrive hjemme, i nye versjonen av Scrivener, et programm som bare blir bedre og bedre, og som jeg ikke kan få rost nok. Nå også for Windows, så det er ingen unnskyldning lenger! Det har blitt lange netter for å passe skrivingen inn blandt jobbingen på NISS denne måneden.

50.000 ord er egentig ikke så langt, det er en svært kort roman på rundt 130 sider, og jeg har planer om noe lenger saker. Men, jeg har vunnet første delen av kampen.

Så, vrait ån!

iOS 4.2.1

Så er den her - den lenge etterlengtede oppdateringen til iPad'en. Den som skal gi alle iDuppedittene (som iPod Touch, iPhone og iPad) det samme operativsystemet (OS) og holde det på en felles linje.
For iPad brukere betyr det multitasking som en av de viktigste egenskapene og, for oss nordmenn, de gode norske bokstavene æ, ø og å på samme tastaturet så man ikke trenger å gå inn i undermenyer for å skrive "heidundrende særhøggde grønnsåpe" (eller lignende).
For ikke å snakke om at iPaden ikke prøver å rette på det (ordet det - som den tidligere på død og liv skulle kapitalisere til Det) hele tiden.

En annen ting er enhetlig e-postkasse (med andre ord, du kan se alle epostene i en og samme meny). Greit for oss med mange e-postadresser.

Andre ting? Sikkert en bråte med ting, men jeg oppgraderte i går, så jeg har ikke hatt tid til å leke for mye med den enda.
Mer kommer når den er skikkelig testet ut.
Én ting jeg kan nevne, som setter noen sinn i kok og andre synes er helt greit er at rotasjonslåsknappen har blitt gjort om til en mute-knapp (som på iPhone) og rotasjonslåsknappen nå er en soft-knapp under multitasking-menyen (som du får opp ved å dobbelttrykkr på hjem-knappen) og en swipe til venstre.


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Christian Krohgs gate,Grünerløkka - Sofienberg,Norway

Sagaen om Isfolket, bok 2

Sagaen om Isfolket, bok 2: Heksejakten

Antall sider: 219

Lesing påbegynt 18.11.2010

Lesing fullført 20.11.2010

Kort sammendrag:

Det har gått fem år siden vi forlot Silje, Tengel, Sol, Dag og Liv i bok en. Det er ikke lett for paret der i Isfolkets dal, halvveis utstøtte og fattige i en periode med kalde vintre og sommre som ikke er nok til å skaffe nok til å vare neste vinter.


Så blir de tilkalt av Grimar, en av de eldste i Tengels slekt. De må bli med og snakke med Hanna, som sier at de må reise umiddelbart.

De drøyer så lenge de kan, men til slutt er det nesten for sent - Heming har angitt dalen og fogdene har kommet for å svi ne hele dalen full av troll og pakk. Våre helter har ingen andre muligheter enn å flyte opp gjennom et gjuv som leder opp ti isbreen der oppe. Det er en farefull ferd, men de slipper (selvsagt) unna.

Det viser seg at tingene ikke er så mye bedre for dem etter at de har kommet seg vekk. Benedikt har havnet i fengsle, og de andre på Benedikts gård er kastet ut. De har ikke mat, og må sove i en gapahuk.

Silje bestemmer seg for å oppsøke Charlotte Meiden, for å få hjelp. Hun klarer å overbevise dem om at Charlottes sønn faktisk er i live og at han heter Dag og at han lider.

Charlotte møter sin sønn for første gang, og de klekker ut en plan for å redde dem - Charlottes mor har en gård i Akershus, og der kan de slå seg ned. En farefull reise over fjellet senere, og de har komemt til det som siden skal bli Isfolkets hovedsete i resten av bøkene.

Her opplever Sol en gryende seksualitet, det er heksejakt, og det er velstand og glede. Silje har blitt en berømt maler (som mann, selvsagt, kvinner kan ikke male), og Tengel er en ettertraktet lege. Dag flytter etterhvert inn på slottet (som er selve hovedhuset på gården), men siden resten av familien bor i lillehuset (som ikke er så lite) har han det beste av begge verdner.


Kommentar til boka:

Bøkene forteller bare de viktige tingene som skjer - og det går ofte endel tid mellom hver bok. Det er ikke så mye virkelig interesse mellom hver bok, og det fortelles underveis hva som har skjedd i årene siden sist bok. En løsning som utføres god nok til at det ikke blir anmasende.
Dette er en spennende bok. Dramatikken kommer i kast, og følelsene sitter løst, både for de inne i boka og for den som leser boken. Det er ofte vanselig å legge den fra seg, andre ganger er det så en gruer seg til å ta den opp, for hva er det som kommer til å skje med de menneskene man blir kjent med og glad i?

Sagaen om Isfolket, bok 1

Sagaen om Isfolket, bok 1: Trollbunden.

Antall sider: 220

Lesing påbegynt 12.11.2010

Lesing fullført 18.11.2010

 

Kort sammendrag:

Dette er begynnelsen, og det hele starter med slutten for en hel rekke mennesker. Vi er i Trondheim i det herrens år 1581. Pesten herjer uten å ta hensyn til hverken rang eller pengepung. Gamle som unge, rike som fattige, de dør for fote.

Det er vinter, og vi møter to kvinner i begynnelsen.

Den ene vår heltinne i denne boken, Silje Arngrimsdatter, 16 år og ensom i verden etter å ha blitt kastet ut fordi resten av familien dør og hun er en munn for mye å mette.

Den andre er Charlotte Meiden som har blitt lurt av en dansk adelig som allerede er gift og har satt barn på henne. Hun er ute denne natten for å sette ut barnet, en gutt, fordi skammen over å ha fått ham er for stor.

De møtes på avstand, en utsultet jente med et jentebarn hun har funnet tidligere på slep, den andre en kvinne som nylig har født et barn, men deres veier er for alltid knyttet sammen.

De finner en gutt på deres vei til galgebakken hvor det brenner et bål som er så forlokkende og varmt. De tar med seg denne også, og trioen begir seg mot varmen.

Her møter hun en stor og skremmende mann som ber henne redde en som skal tortureres. Hun gjør som hun blir bedt om, og som takk får hun et nytt hjem, sammen med barnene, hos en kirkemaler. Her viser det seg at Silje har kunstneriske evner, og hun får male sammen med Benedikt, kirkemaleren. Hun får i ansvar å male djevelen som omfavner en kvinne som butter smør*. Som i transe maler hun, og djevelen kommer fram i form av den skremmende mannen.

Hun er tiltrukket av den unge mannen hun redder på galgebakken, men det er den fremmede hun har erotiske drømmer om. Hun blir mer kjent med den skremmende, tiltrekkende, dyriske mannen ettersom tiden går hos Benedikt, og får snart vite at han er av Isfolkets slekt, Isfolket som er demoner fra fjellet med Tengel den Onde som grunnlegger, han som solgte sin sjel til djevelen i bytte mot trollekunster og jordisk gods. Isfolket, hvis navn var nok til å få gudfryktige til å korse seg.

Tengel av Isfolket er hans navn, og hun er ikke helt sikker på hva som skjer, men hun blir forelsket i ham, dypt og inderlig. Men han har sverget på å aldri spre sin sæd videre, slekten skulle dø ut med ham.

Siljes lykke på Benedikst gård blir kortvarig, en slektning kommer og Silje må rømme med barna for ikke å bli angitt til knektene. Hun flykter med Tengel til Isfolkets dal.

I denne dalen skjer det hun håper på - de blir til slutt ektet og de får en datter, Liv Hanna, noe om nesten koster Silje livet.

 

Kommentar til boka:

Det er en kort bok, og tydelig raskt skrevet. Men det er også en spennende bok, en bok som driver leseren videre. Leseren må ikke fokusere for mye på språket, det er ok når man blir vant til det, men for en som kommer fra litt mer "seriøs" litteratur blir det til tider så mange klisjeer at man ikke kan la vær å le.

Sandemo legger grunnlaget for en svært spennende serie med denne boken, og vi kan allerede nå ane hvordan det vil gå videre.

Jeg har lest hele serien, selv om det er tjue år siden, så jeg husker sånn ca. hva som skjer, men om man ikke har lest den før legges det grunnlag, "foreshadow" som engelskmennene sier, for de neste bøkene. Dette var i utgangspunktet bok nr. en i en serie på seks, men hun hadde stoff til 47 bøker.

Dette er kanskje ikke den beste boka i serien, men det er en drivende introduksjon og den gjør jobben - suger leseren inn i Isfolkets verden og gir leseren lyst til å kjøpe neste bok i serien.

 

*Note - dette bildet er, ifølge Margit Sandemo, grunnen til at Sagaen om Isfolket kom til i første omgang. Det finnes i en kirke i Sverige et eller annet sted.

The Beatles på iTunes.

En gang i tiden lagde fire unge menn fra Liverpool i England musikkhistorie. Det har vært mange som har påvirket populærmusikken, men svært få som 40 år etter at de ble oppløst fortsatt er på topp ti over solgte album.

Man kan si at det er patetisk - dersom gammal musikk holder seg så bra må dagens musikk være rimelig møkk (noe mye av den også er) eller så er det noe med at musikken de lagde er "evig" og svært vellaget.

Sjøl har jeg aldri egentlig vært så superhekta på The Beatles. De lager mye bra musikk, ja, men jeg har alltid syntes de var noe, hva skal man si, kjedelige. Har hørt det før og alt det der. De var hauger og fjell bedre enn The Rolling Stones, som jeg fortsatt ikke har spesielt sansen for.

Men så har årene gått, og jeg har kanskje blitt litt mer moden i musikksmaken. Eller kanskje jeg bare synes de gamle fortsatt er eldst, og at jeg har begynt å sette mer pris på musikk som faktisk spilles av levende mennesker.

Så selv om det kanskje ikke er så spennende at de har kommet digitalt på iTunes, synes jeg det er en god ting. Spre gleden til så mange som mulig!

Katalogen er ikke fulltallig, blant annet mangler endel mono-album, men stort sett kan du få fyllt kvoten din med The Beatles. En helt annen ting er om du heller vil ha noe fysisk å holde i og lese på. I så fall er kanskje Platekompaniet et bedre valg. Men om du ikke har The Beatles nesten samlede verker enda, du har en iPod/iPhone/iPad, og ikke ønsker å rippe en haug med CD'er for å få dem på ditt digitale leveringsmedia er dette svært gode nyheter.

Du kan endelig bli en av massen, en av alle dem andre som lytter til The Beatles og nyter det.

Så, løp og kjøp. Det er billigere enn CD/USB-pakken, og du kan få det nu istedet for å måtte handle i butikken til en langt dyrere pris.

Sagaen om Isfolket

De fleste av oss som vokste opp på åtti-tallet husker serien om Isfolket. En bråta med bøker som ble spydd ut som en kanon av Margit Sandemo. De satt som kanonskudd også, og det sies at Sandemo har solgt flere bøker enn det er bøker i samtlige norske biblioteker til sammen. Riktignok ikke alle om Isfolket (hun har vel skrevet oppi 200 bøker siden hun debuterte i 1964), men det var vel Sagaen om Isfolket som virkelig gjorde henne til et folkeeie. Eller, om man skal si det litt stygt, et folkelig eie. For hun har aldri blitt godtatt blandt åndseliten og forståsegpåerene med stive snipper og dinglende øreringer og høye sigarer druknet i boblende sjampis.

Husmorporno er vel det vanligste uttrykket for denne typen bøker. Husmorporno og kiosklitteratur. Skrevet i et forrykende tempo. Bare Sagaen om Isfolkets 47 bøker ble skrevet i mellom 1982 og 1989. Det sier seg selv at noe spesielt høyverdig og superpolert kan ikke en slik produksjon bli, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg gliser når jeg leser/hører serien nå igjen. Og jeg gliser ikke bare fordi hun er en fordømt god forteller. Jeg gliser også av språket og klisjeene som kommer rennende som perler i grisebingen.

For all del, jeg smiler kanskje mer med henne enn av henne. For, som jeg sier, jeg synes hun er en fantastisk forteller men en heller middelmådig forfatter.

Jeg tror Margit Sandemo har vært heldig. Hun traff et punkt med sin blanding av kjærlighet, sterke kvinner, til tider sågar vågal skriving og overnaturlighet som drar med seg alt fra himmel til helvete og det meste i mellom. Og jeg tror hun trives med å fortelle historiene hun forteller, og få svært godt betalt for det. Det er ikke mange forfattere som kan si det samme.

Nåvel, hvorfor begynte jeg å lese Sagaen om Isfolket? Jeg husker jeg leste serien på åtti-tallet. Det var min søster som kjøpte dem, og siden jeg er mer eller mindre altetende når det gjelder litteratur (dvs. jeg er ikke redd for å prøve nye ting. Om jeg gidder å fullføre en bok selv om jeg har begynt er en helt annen ting) så jeg prøvde den retten også.

Jeg har prøvd andre bøker i kiosklitteraturens verden, men må innrømme at jeg har gitt opp ganske så tidlig, stort sett (antar jeg) fordi jeg har begynt å bli mer kritisk og kanskje jeg til og med har begynt å sette pris på historier som også er godt skrevet?

Tilbake il Isfolket. Jeg svelget unna, mer eller mindre ukritisk, nettopp fordi persongalleriet er bra, personene er, om ikke tre-dimensjonale så i allefall en-og-to-tredjedel-dimensjonale, historiene er spennende og det er nok mystikk og handling til at interessen har blitt holdt oppe. Det er ikke dype, indre monologer ei heller høyverdig filosofi. Men det er spennende.

Jeg tror jeg bare kjøpte én bok, den første, og fikk Sandemo sin signatur i den en gang hun var her på Ås for å snakke om hjelpere og om bøkene sine. Det var ingen andre som turde å gå fram da hun spurte etter noen som ville stille opp for å finne hjelperen sin, men jeg og en av min søsters venninner (tror jeg det var) steg fram, og ganske riktig, hun fant en hjelper, en lys og fager kvinne på min venstre side (om jeg ikke husker feil).

Da jeg gikk hjem fra den sessionen og en bil kjørte forbi (dette skjedde i kjelleren på biblioteket her i Ås, og jeg måtte gå opp forbi gamleskolen. Dette var også veien å komme ut av Ås sentrum på før fartsdumpene om man parkerte på den siden) så jeg det var Sandemo og mannen Asbjørn. Margit Sandemo vinket til meg gjennom bilvinduet mens de kjørte forbi. Jeg vinket selvsagt tilbake.

Jeg har tenkt mye på dette siden. Det er ikke noe jeg har til vane å fortelle fremmede, men siden det ikke gjør noen skade, og det forklarer litt hvorfor jeg er fascinert av Isfolket tar jeg det med.

Dette er bøker rettet mest mot kvinner, unge og gamle, helst ikke kvinnene med de stiveste akademiske titlene, men mer de "på gølvet" om man skal bruke et slikt uttrykk. Hvor mange menn eller gutter som har lest dem vet jeg ikke (antar det er en bråta), men jeg kan tenke meg det ikke er så mange som tør komme fram for å bli presentert hjelperen sin. I det minste liker jeg å tro det. Kan være jeg er en av en hel haug, noe som ikke gjør meg spesiell, men hvem vet? Det var ikke så fryktelig mange andre unge menn der (dvs. det var menn, men de fleste har jeg mistanke om var truet ut av fruentimmer og kjæreste til å høre på Sandemo) og ingen av dem virket overmåte interessert.

Ok, dette begyner å bli langdrygt, og jeg har fortsatt endel ord å skrive for å fylle dagens kvote i NaNoWriMo 2010, men for å gjøre en kort historie lang - jeg kjøpte hele Sagaen om Isfolket i en 25-års jubileumsutgave, med DVD og det hele direkte fra Schibsted nå nylig. 47 bøker er ganske langt og jeg regnet ut at det er over 11700 sider med kjærlighet, savn, svik, hat, trolldom, magi, hjelpere, mandrake og gudfryktighet (legg til egne ting her, om du føler for det).

Jeg ser på det som inspirasjon og har lyttet på lydbok av bok 1 (forferdelig lest, men det er ikke bare oppleserens skyld - hun har bare Sandemo sitt materiale å jobbe med, og dette er litteratur som er best egnet til å lese i stillhet) og kommer til å angripe bøkene når jeg er klar for det (etter at jeg har hørt ferdig bok 4, som er den siste jeg har klart å finne).

Hvorfor kaste bort tid med å lese slik "makkverk"?

Jeg har all repsekt for alle som klarer å skrive så mye. Om det ikke er spesielt litterært skrevet betyr ikke så mye. Av og til er det bra å lese språk som får en til å flire eller grøsse. Og jeg er en sucker for gode historier.

Dette er bare introen - det vil komme mer etterhvert som jeg fanger kanonkulene som kommer ut av boken.

Oh, og her er en oppdatering - et bilde jeg tok av samlingen.:

Read on!

NaNoWriMo 2010

Så er november her, og det betyr det årlige racet mot 50.000 ord i løpet av de 30 dagene november varer.

For de som ikke har fått det med seg betyr NaNoWriMo "National Novel Writing Month", men med amerikanerenes fascinasjon for forkortelser (jeg mener, selv navnet på landet er en forkortelse tross alt) har det blitt kalt NaNoWriMo.

Hva det handler om?

He, he. Et lett spørmså¬ å besvere. Som nevnt, det handler om å skrive 50.000 ord i løpet av 30 dager, noe som vil si 1667 ord om dagen. 50.000 ord er en kort roman på 130 sider eller så. En "normal" roman består av rundt 100.000 ord, så vi snakker om en enkel og kort dubetitt av en bok.

Det gjør det kanskje litt meningsløst, om man ser slik på det - det er bare en kort roman eller en forvokst novelle. Men det kan også være begynnelsen på noe, og om man ikke starter vil man heller aldri komme i gang, og kommer man ikke i gang er det heller ikke muig å fullføre noe, så slik sett er NaNoWriMo en gavepakke - man utkjemper en kamp mot seg selv, man har grafer å forholde seg til, og mål å nå.

Problemet med å jobbe selvstendig er at deadlines ikke er spesielt reelt. En ting er å ha kontrakt på å skrive en bok innen en deadline, men for å skrive den første boken uten å ha en deadline, det krever selvdisiplin og et driv de færreste besitter. For det å skrive en roman er en langdryk prosess, det er mer maraton enn en sprint. Faren for å gå lei underveis er absolutt til stede, og selv om man vet at ingenting vil skje med mindre man skriver den første romanen (enten den blir antatt eller ikke) er det allikevel ikke barebare å sette i gang, tvinge runpa til å være på plass i stolen, tastaturet foran seg med et tekstprogram åpent og faktisk skrive disse ordene som til syvende og sist vil utgjøre romanen.

Stephen King sier neo som er svært så sant i sin bok "On Writing" - en roman er ett og ett ord satt sammen til en tekst. Ikke fokusert på romanen, fokuser på hvert ord, og til slutt vil romanen være skrevet. (Nå skal det sies at jeg har parafrasert litt løst fra minnet, så les gjerne boka sjøl også).

Du kan følge en NaNoWriMo-blogg jeg har gående, men den blir ikke oppdatert daglig. Prøver å oppdatere ofte, men siden jeg må skrive den bloggen i RapidWeaver har det en tendens til å bli litt sjeldnere enn om jeg bare kunne skrevet det hele på iPad'en eller iPhonen og lastet opp direkte.

Rent teknisk fordeler jeg skrivingen mellom Scrivener, iPad og NEO'en. Stort sett har det blitt til at jeg skrive rpå kvelden etter at jeg har kommet hjem fra jobben på NISS, og at jeg har med med iPad'en og NEO'en når jeg er ute og reiser, enten det er til og fra Oslo eller om jeg sitter nede på det lokale vanningshullet her i Ås (noe som jeg må inrømme (beklager, Marianne) jeg ikke har gjort på en stund).

Scrivener har kommet ut i versjon 2, og den er enda bedre enn før.

Jeg kobler NEO'en til iPad'en med en USB-kabel og Camera conectior Kit fra Apple og skriver direkte mot iPad'en. Kan også sende tekst skrevet på NEO'en til iPad'en via 'send' knappen på NEO'en. På iPad'en bruker jeg Notebooks for iPad. Denne kan synkes mot DropBox, som også Scrivener synker til - noe som betyr at jeg har teksten min på tre steder (Mac'en, DropBox og iPad'en) men det er samme teksten etter synking. Svært praktisk og behagelig jobbemåte.

iPad'en fungerer glimrende som skriveverktøy, sørfeverktøy og underholdning. Når det kommer til redigering er den ikke helt optimal, så dette gjør jeg på Mac'en hjemme.

Vel, det var alt for nå. Tilbake til skrivingen. Har bare klart 661 ord så langt i dag, og søndagen er snart over.

Vrait on og peace out.

NSB og det desperate jakten på et sete

Står på toget til Oslo, og kan ikke la vær å gjøre meg noen tanker om den menige sau (eller lemen) sin jakt etter å kunne sitte på toget mellom Moss og Oslo. Antar det er det samme på alle andre tog, så om du ser dem vet du hvem de er.

Jeg klager ikke over dem, de gjør forsåvidt ingenting galt, annet enn at det er no' merkelig som forgår oppi toppen dems.
La meg vise deg følgende scenario: Klokken er på morgenen en gang. Platformen er ganske så full. NSB er på tiden (for en gangs skyld) og øynene sveiper over vinduene ettersom toget kommer inn til stasjonen og stopper. Folket stimler sammen rundt dørene, som åpner og de som skal av får mer eller mindre lov til det. Men så er det en eller annen desperat tulling som på død og liv skal sitte på samme rassen hvor han også skal tilbringe resten av dagen som trenger seg fram og med stivt blikk skyver seg inn på toget.

Ikke bare forstyrrer han (eller hun - skal ikke være kjønnssnobist i denne bloggen) de som skal av og gjør at det tar lenger tid for at resten kan komme på, han (eller hun) viser mangel på kultur.

Så står man på toget (fordi det ikke er nødvendig å tilkjempe seg et sete på en så kort strekning som Ås til Oslo) og ser på alle de andre som deler ståplassen.

De stående er en egen klikk, og blikk blir vekslet når man nærmer seg Ski. Og ganske riktig. En bråte går av toget, noen setter seg på et ledig sete, mens andre smiler av de stivøyde som kommer på, ville i blikket, på jakt etter et sete vi som allerede er på toget vet ikke eksisterer.
Det samme skjer på Kolbotn, men det e færre håpefulle der. Disse vet det er liten sansynlighet for sitteplass, så de godtar ståplassen uten mer om og men.

Hauketo er også full. Det blir mer og mer av typen løspakket sardin i blikkboks, så disse har gitt opp før de entrer toget.
Allikevel kaster de lange blikk innover i kupeen, som for å forsikre seg om at de ikke har misset et tomt sete, eller at de som har stått siden Ås ikke har mistet et sete. Men det er diskré blikk, litt sånn i det skjulte, som om de er litt flaue over det, at de vet de egentlig er en del av de setejaktende.

Om jeg setter meg ned? Selvsagt. Om det er et ledig sete. Men jeg slåss ikke om det. Det er under min verdighet. Så ensfoldig er jeg ikke.

Peace Out.

-- Post On The go from my iPhone.

Location:Mosseveien,Bekkelaget,Norway

iPad og andre padder.

Gjett hva jeg har kjøpt meg a'?

Om du gjetter en iPad har du helt rett. En skinnende ny iPad kjøpt inn i England under den siste turen dit. Og denne blog-posten blir skrevet på selvsamme iPad.

Jeg hadde tenkt å se på den da jeg var der borte, men hadde egentlig ikke bestemt meg for om jeg skulle kjøpe en eller ikke. Jeg helte mot å vente på v2 før innkjøp ville bli gjort.
Jeg skulle aldri ha prøvd demomodellen utstillt i butikken i Cardiff. Et stort feilsteg. Jeg mener, for lommeboka ene og alene. For meg var det en riktig bra ting.

For å si det enkelt; jeg digger iPaden min. Det er den beste dubeditten jeg har kjøpt på lenge. Følelsen kan bare sammenlignes med den første iPhonen jeg kjøpte. Følelsen av at framtiden er her, og jeg har den i hendene mine og kan faktisk bruke den framfor bare lese om den i SciFi-bøker.

Hva som er så tiltalende er vanskelig å si. Mange påstår det bare er en forvokst iPhone/iPod, men disse har ikke brukt den eller bare såvidt berørt den. Å kalle den en stor iPod, er like presist som å si at en Mac bare er en PC, at en Jaguar bare er en bil eller Harley bare er en motorsykkel. Det er like presist som å kalle et leksikon bare en bok, en hjernekirurg bare en lege, Ole Bull bare en felegnikker og Magic Jordan bare en idrettsutøver. Når du begynner å bruke en sjøl kan du prøve å komme på egne sammenlikninger og forskjeller.

For, ja, den har en stor multi-touch skjerm med skjermtastatur, den kjører iOS-programmer, den spiller musikk og du kan se film på den. Du kan lese bøker og, om det er greia di, skrive bøker. Kanskje ikke direkte på skjermen, men det er ingenting i veien for at du kan bruke et blåtann-tastatur og dermed bruke skikkelige taster når du skriver. Apple lager endel små og slett ikke dårlige blåtanntastaturer som er små nok til å ta med seg, samtidig som de er effektive nok til å bruke. Mus funker ikke - hele skjermen er tross alt en forvokst mus (om man ser det på den måten), og det er kanskje noe kjeitete å måtte flytte fingeren til skjermen for å flytte pekeren, velge eller kopiere/klippe og lime. Men det er vanligvis ikke mer enn en overgang fra å være vant til å bruke mus til å bli vant til å jobbe direkte på skjermen. Du kan selvsagt gjøre det samme på en iPhone eller iPod Touch, men iPad'en er så mye større og dermed 'mer' enn bare en forvokst iPod Touch. Det å sørfe på nettet er en mye bedre opplevelse. Du er mer 'i' nettet. Du kan, bokstavelig talt, ta på det. Spesielt for oss som ikke lenger har helt unge øyne er gleden over den faktiske størrelsen på skjermen og dermed det du ser på skjermen bare én av tingene som gjør den til noe mer. Tilbudet av programmvare er også noe av det som gjør den mer enn bare en glorifisert og amerikanisert iPhone. Det finnes allerede et meget godt utvalg med produktivitets-, kreativitets-, og bisniss-Software til iPadda som gjør behovet for å dra med seg MacBook'en betraktelig mindre. Skal en tur til Japan i November/Desember, og får mulighet til å teste dette ut i praksis, inkludert legge opp bilder til diverse blogger.

Om jeg tar med meg tastaturet eller ikke har jeg ikke bestemt meg for. Antar det blir å bruke skjermtastaturet når jeg er på veien. Eller kanskje jeg tar med meg min gode gamle venn NEO by Alphasmart som jeg har skrevet om tidligere. Det funker faktisk helt glimrende å bruke NEO'en koblet til iPad'en med en USB-kabel og en av Apple sine kortleser-dongler koblet til 30-pin connectorport. Det ser kanskje litt merkelig ut å skrive på en Neo koblet til en iPad, men det funker faktisk helt bra. Skjerm-tastaturet glitrer med sitt fravær, og man kan både skrive, gjøre valg, slette og flytte seg rundt kun ved hjelp av tastaturet. Fant ut dette da jeg satt på en kafé i Oslo og skrev på NaNoWriMo 2010-storyen min. Tok med meg både iPadda og Neo'en, kabler og dongle. Prøvde først å skrive med bare iPadda, men den har en stygg tendens, nå en bruker skjermtastaturet, til å ville "hjelpe" deg til å skrive ved å komme med ord. Og den skal, på død og liv, hjelpe deg til å skrive Det istedet for det. Hele tiden. Fordømt irriterende, for å si det mildt. Antar 4.2 som kommer ut nå i november vil gi norsk tastatur (æ, ø og å finnes kun ved å holde nede a og o-knappen til et lite tastatur popper opp som en kan velge bokstaver fra, typisk da bokstaver med akksenter, som æ, ø og å. Med et separat tastatur går dette mye greiere. De særnordiske bokstavene er der uten å måtte tenke over det.

Vel, nå, tilbake til NaNoWriMo 2010, hvor målet er å skrive kun ved hjelp av Neo og iPad, med redigering på MBP'en. Du kan lese om prosessen på NaNoWriMo 2010 under Vraitings.

Mer om hvordan dette funker kommer etterhvert som erfaringer blir gjort. Til da, snakkes.

- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Måltrostveien,Ås,Norway

Værda stå'kke te påske

Jeg datt nesten av stolen da jeg leste dette i Aftenpoften i dag tidlig. Jeg mener - hva er i ferd med å skje? Pottitt-Norge anbefaler ikke lenger pottitter som en del av de "5 om dagen?"

Dette kommer bøndene til å klage på. Og kreve kompensasjon for. For ikke å snakke om akevitt-produsentene. Deres unnskyldning om "livets vann" faller nå i fisk. Som også er anbefalt framfor tran. Og det kommer ikke Møllers til å like. Godt de spesifiserer at fisken må være feit. Uansett: enda en grunn til jubel.

Jeg mener, hva er det som skjer? Det anbefales ikke lenger å spise rafinert og prosessert mat? Fantastico. Hent fram hvitløken og nøttene og et med god samvittighet. Det neste blir vel at smør er bedre enn margarin og at sukker endelig bør bannlyses som næringsmiddel (hæ? Ikke før Dovre virkelig begynner å skjelve i grunvollene, er jeg redd). Og så kommer vel en anbefaling om at fett faktisk er sunt, og at flesket rundt livet i hovedsak består av mettet fett.

Les og bli vis i Aftenposten. Og, nei, Aftenposten er ikke Dagbladet. Dagbladet har sikkert også fått med seg dette, men hadde jeg lest om det i Dagbladet hadde jeg bare trukket på skuldrene. For der ville det stått i morgen at poteter der det sunneste du kan ete. Og ved siden ville det stått en reklame for det nye potetgullet fra Maarud, med ekstra mye poteter, anbefalt av mattilsynet og Landsforeningen for hjarte og karsjuke.

Nei, som sagt, værda stå'kke te påske. Det ser ut til at fornuften er i ferd med å krype inn i de statlige korridorer også.

Hjemmelaget natto

Intro
Ok. La meg si det med en gang - dette er for de spesielt interesserte. Sansynligheten er stor for at natto er en ukjent matrett. Eller, om den ikke er ukjent, så er det ikke det første som faller en i hu når en tenker på deilig japansk mat.
Natto er en naturlig del av det tradisjonelle japanske kostholdet. Kanskje ikke festmat, men det er ikke festmaten som gjør at folk kan gå på jobb hver dag, enten det nå er til kontoret eller ut på rismarkene.


Vi bodde i Japan en gang i tiden. For en som har sans for natto var det rene himmelriket. Det var natto å få tak i overalt. I supermarkeder, 7-Eleven på hjørnet, Lawson, mindre matbutikker. Ja, overalt hvor mat ble solgt, var det små isoporbeholdere med natto. Om vi ikke hadde det i huset var det bare å gå noen hundre meter, så kunne vi kjøpe det i butikken. ¥150 eller så for en 3-pakke med natto, hver pakke med 40- 50 gram eller så. Dette kan brukes på risen (velig greit for nybegynneren) eller som en siderett.
Som flere sikkert kjenner til er jeg gift med en japansk jente, og jeg ble introdusert for natto en gang tidlig i vårt forhold. Desverre var nattoen vi da spiste ikke spesielt godt. Den var lagret for lenge, og den var skarp, bitter og kornete. Jeg antar den var kjøpt på Japantorget i Oslo. Det er noen år siden, så minnet er ikke helt friskt og klart. Jeg sier ikke at produktene kjøpt på Japantorget er dårlige. Langt ifra. Det er produkter du kan kjøpe på hvilket som helst japansk supermarked. Hverken bedre eller dårligere.
Jeg spiste ikke så mye mer natto. Noen ganger, kanskje. Tvang det i meg sammen med ris. Svelget det ned med te eller øl. Og prøvde å la vær å smake det. Slimete og jævlig var det. Fordi jeg ville det. Helt frivillig. Slik jeg ser det er det å like natto som å lære å like øl eller whisky - det tar litt tid og noen forsøk for å lære smaken, men når smaken har satt seg på hjernen er det umulig å leve uten å fylle på med jevne mellomrom. Og for å si det sånn - natto er mange ganger bedre for deg enn både øl og whisky. Natto blir tillagt mange egenskaper. Hvor mange av dem som faktisk er sanne er vanskelig å si. Her er en interessant artikkel om natto og benskjørhet. Det skal også ha effekt mot magetrøbbel, osv. Wikipedia har en lang artikkel om natto. Men husk: Non Credo.


Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg var i Japan første gang for å besøke mine kommende svigerforeldre: natto som ikke var lagret for lenge var faktisk godt. Konsistensen var fortsatt noe, hmmm, sær, men smaken var mild og fyldig. En bitter undertone, men så mye bedre enn det jeg hadde smakt i Norge at jeg fant ut at jeg ville spise det igjen. Jeg skulle spise det igjen. Og gjenta til jeg likte det. Hvorfor? Tja. Aner ikke. Kanskje jeg var japaner i et tidligere liv? Eller kanskje det var den lille faen i meg som bare sa at jeg skulle gjøre det. Jeg skulle være bedre enn alle idiotene som gir opp bare fordi det ikke falt i smak første gang de prøvde noe nytt og spennende. Jeg nekter å være en del av hamburger- og grandiosagenerasjonen. Jeg vil ikke engang ha noe med dem å gjøre. Jeg kjenner flere som har troen på en hvit lefse med smakløs guffe på, og noen av dem er til og med gode venner, men om jeg synes de har gjort gode valg i matveien?
Ikke få meg til å le.
Om jeg er bedre enn dem? Vel. For å si det sånn: jeg har i det minste opplevd noe mer enn mors kjøttkaker.


Om jeg er en arrogant faen? You bettcha!


Spol noen år fram i tid, og natto har blitt en del av kostholdet jeg ser fram til med glede. Det er fortsatt slimete og lukter natto, men nå er smaksløkene trente nok til at jeg kan skilne smaker og detaljer. Litt som å smake whisky. For en utrenet smaker det våt papp. For en som har drukket endel whisky er det aromaer i bøtter og spann.
Ulempen med Norge er at det er lang tid mellom hver gang vi har natto til middag (eller frokost). Det er for langt å reise til Majorstua for å handle på Japantorget. Vi er der i ny og ne, og kjøper selvsagt natto, men det har stort sett om vi har hatt noe på NRK å gjøre, noe som ikke er hver dag.
Fruen var en tur til Japan nå i januar, og jeg ba henne om å kjøpe med seg natto-bakterier til meg. Jeg hadde fått det for meg at jeg skulle lage natto sjøl. Kan man ikke kjøpe natto, kan jeg i det minste prøve å lage natto. Noen lager det - så hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre det samme?
Fruen i huset var skeptisk, men hun lot meg holde på. Hun kjøpte 30 gram med Bacillus natto, bakterien som gjør soyabønnene om til deilig natto. Disse 30 grammene skal gi vel 60 kilo med natto. Potente saker. 0,1 gram pr. 500 gram tørre soyabønner som gir godt og vel en kilo ferdig natto.


Først av alt - en "disclaimer":
Jeg tar ikke på meg skyld om du blir sjuk av å spise hjemmelaget natto. Jeg beskriver fremgangsmåten jeg bruker, og den funker for meg. Hva du evt. gjør er helt og holdent ditt eget ansvar. Natto er ikke halvråttent som mange kaller det, det er et ferskprodukt, men det lages og godgjør seg under forhold som også er ideelle for slemme bakterier. Godgjøringstemperaturen er rundt 40°C, en temperatur som er farlig ideell også for botulisme-fremkallende bakterier. Om du ikke sørger for å ha reine hender (bruk hansker), sterile utensiler og beholdere og gjør alt raskt og med så lite tilgang på luft som mulig er det fare for at nattoen blir forurenset og du kan bli skikkelig sjuk. Bare så du er advart. Når det er sagt - er du nøye med renholdet, steriliserer alt, bruker hansker og ellers tar forhåndsreger er det ikke farlig. Natto-bakteriene er sterke fyrer som tar råtta på ganske mange andre bakterier. De er sterke - tåler opptil 140°C uten å stryke med - og de er flittige.

Det du trenger:
500 gram soyabønner. Kan kjøpes på Helios eller andre helsekostbutikker. Koster under 40 kroner for en pakke.
Vann
Termometer for å kontrollere temperaturen i "utklekkingskammeret"
Aluminiumsfolie
Trykkoker
¼ ts salt
½ ts sukker
0,1 gram Natto-kin (natto-bakterier)
20 ml. kokt vann To dype skåler
Gummi-, nitril- eller latexhansker
Stekovn
Arbeidslampe (40W burde være nok)
Metall, glass eller stengodsformer (paiformer eller dypere)
Liten skål
Teskje

Dette gjør du:

Vask soyabønnene skikkelig. Ikke bruk såpe eller noe slikt, for all del, men skyll dem til vannet er klart. Plukk ut bønner som er skadet, misfargede og ellers skiller seg ut på en negativ måte. La dem ligge i vann over natten, minst tre ganger så mye vann som bønner. 12-18 timer er bra. De vil svelle til dobbelt størrelse. Bruk kaldt vann år du bløtlegger dem. Legg noe over beholderen for å hindre at støv legger seg på vannet.
Finn fram noen former som er egnet. Ideel bør de være store nok til at det bare er 2-3 lag med soyabønner. Dette er beholderene som bønnene skal godgjøre seg i og forandres fra kjedelige soyabønner til deilig natto. De må selvsagt få plass i steikovnen. Dekk formene med aluminiumsfolie og stikk mange hull i folien. Bruk en strikkepinne eller liknende. Sett dem i stekovnen på øverste hylle (eller så høyt opp du får dem). Bruk en rist om du har det. På hyllen under setter du to skåler med vann. Disse gir fuktighet i steikovnen. Sett også inn skålen du skal blande vann, salt og natto-kin i samt teskjeen du bruker for å blande dette.

Sett steikovnen på 120-130°C og la den varme seg opp. La den stå noen minutter ved denne temperaturen før du skrur av ovenen. La den kjøle seg ned uten at du åpner døra. Du har nå sterilisert det som er i steikovnen.
Mens du varmer opp steikovnen heller du av vannet fra de ferdig bløtlagte bønnene. Gjør klar en trykkoker med en damprist, ha i nok vann til at den ikke går tørr (en 3-4 cm bude være nok) og ha bønnene oppi. Sett på lokket og fyr opp. Etter at du har fått opp trykket skrur du ned varmen og lar den koke/dampe i 15-20 minutter. Når tiden er ute skrur du av varmen og lar den kjøle seg ned til trykket slipper og du kan åpne den.
I mellomtiden koker du opp vann i en liten kjele og la det koke i minst 5 minutter.
Når vannet er kokt, tar du ut skålen og teskjeen. Ha i saltet og sukkeret og 20 milliliter kokt vann. Bland det til salt og sukker er oppløst. Temperaturen på vannet burde nå være under 80°C. Ha i natto-kin og bland godt.
Om du har timet riktig skal nå trykket være ute og du kan åpne trykkokeren. Hell av vannet, ta ut dampristen og bland i blandingen du nettop lagde. Sett på lokket igjen før du tar ut formene. Ta av folien på en mens du har i halvparten av natto-blandingen. Sett på folien igjen, og gjenta med den andre formen.
Vær rask når du åpner lokket på trykkokeren og heller av vannet og tar ut risten - du vil beholde så mye varme og fuktighet som mulig uten å slippe til for mange uønskede og fremmede bakterier.
Ideelt skal temperaturen i stekovnen nå være rundt 40°C. Et termometer på øverste hylle er essensielt. Bruk en arbiedslampe (av typen med vanlig glødepære på 40w eller 60w). Du må justere åpningen av døren på stekovnen, sammen med styrken på lampen for å holde temperaturen på 39°-40°C. Det kan være at ovnslyset sammen med en 40W'er er ideelt. Det er det jeg bruker, og det funker som bare det.

Så er det bare å vente. Et døgn eller så.
Det kommer til å lukte råtten ris mens det holdet på, men lukten vil gå fra å være ubehagelig til å bli nattosnaddrete etterhvert. Om du ikke vet hvordan brun ris som begynner å bli dårlig lukter - tro meg, etter dette kan du alt om den lukten. Har du luktet ris som er i ferd med å bli dårlig (som for eksempel lunch bestående av brun-ris onigiri på vei fra Oslo til Osaka noen timer etter at den burde ha blitt spist) vet du hva jeg snakker om. Har du dører inn til kjøkkenet vil jeg anbefale å holde dem lukket. Kjøkkenviften kan også få jobbe litt om du ikke helt klarer lukten og gjerne vil tynne den ut.
La oss anta at du holdt ut og at det er 22-23 timer etter at du satte den potensielle nattoen i ovnen. Ta ut en av formene og kikk under aluminiumsfolien. Dersom det har kommet et hvitt lag med noe som ser ut som rim på bønnene er vi i god gang. Om du i tillegg kjenner lukten av natto er alt vel. La det stå til det har gått 24 timer før du setter formene i kjøleskapet. Uten å ta av aluminiumsfolien. Bakterienes arbeid vil gå saktere og nattoen vil modnes til en rundere og mer balansert smak. Proteinene vil brytes ned til aminosyrer. Det som bare et døgn før var myke bønner vil nå være slimete og glatte og fulle av snadder. Dersom de blir lagret for lenge vil de bli kornete. Blir de ikke lagret lenge nok vil de bli skarpe i smaken. Jeg pleier å la dem stå 4 dager i kjøleskapet før jeg pakker det jeg ikke spiser i løpet av en to-tre dager i porsjonspakker (jeg er enkel og stapper det i plastposer) før det går i fryseren. Det er bedre å bruke små plastesker - mindre klin - men små plastposer gjør også nytte.
Itadakimasu!

Tøtsj-skjermer

Jeg merker jeg blir bortskjemt av Apple sine tøtsj-skjermer. På iPhonen trenger du bare berøre skjermen, så er "trykket" registrert.
Da jeg kom til Ski Sykehus for å ta en bilder av lungene (greit å sjekke at alt er vel sånn en gang i blant) måtte jeg trekke kølapp for å registrere meg. Jeg berørte skjermen. Jeg trykket forsiktig. Ingen reaksjon. Hva pokker er det med denne maskinen? tenkte jeg. Funker ikke? Så trykket jeg hardt midt på knappen og et eller annet skjedde, og jeg fikk ut en kølapp med nr. 453 på.
Merkelig at noe så lite som en tøtsj-skjerm skal være så irriterende. Men det gjør jo at en setter pris på Apple sin løsning istedet for den passive skjermen hvor du virkelig må trykke for å få noen reaksjon.

Og det var dett for i dag.

-- Post On The go from my iPhone.

Location:Vardåsveien,Ski,Norway

En sykkel vel verd å ta en titt på

Paul Cox var en av Indian Larrys medarbeidere før han døde for noen år siden. Han har tydeligvis lært noe av det. Fant denne oversikten på Iron Works sin side, under tittelen Paul Cox's Sword of Damocles. Så, om du har litt tid til overs, ta en titt.

Keep the rubber on the asfalt

Ta toget, ta toget, ta toget

På vei fra Bergen. Vått og grått og ingen tegn til vannkrisen som har tvunget bergenserene til å rasjonere.
Over fjellet snødde det friskt. På vei til Bergen var det strålende vær midt på, men returen har vært svært så deprimerende og grå.
Mange merkelige mennesker samlet på en slik doning. Studenter, barn, gamle, voksne, ungdommer. You name it.
Ifølge klokka er det bare 25 minutter igjen til vi landet i Oslo, med derpåfølgende tog til Ås. Da har jeg vært på farten siden 10:28 i dag tidlig. Ikke for ille. Men det er ikke spesielt givende å sitte slik og se ut av vinduet mens baken sitter stemplet på et sete.
Hadde heldigvis med meg en bok. Ser ut til at jeg har spart den siden jeg var i England i september 2008. The Long Way Down med McGregor og Boorman. Akkurat det pasienten trengte for å komme gjennom turen over fjellet. For å ta toget er ikle for de utålmodige. Og å lese en reiseskildring fra Scotland til Sør-Afrika vag nok underholdning til at turen i allefall ble noe kortere.
Vel verd å lese.
Nå venter fruen hjemme på Ås, og vi kommer snart til Oslo S.



-- Post On The go from my iPhone.

Location:Løkketangen,Sandvika,Norway

…og nå noe matrelatert…

Det er to "skoler" innen mat og helse.

Den ene snakker om lite fett, lite protein og mye grønnsaker og komplekse karbohydratet.

Den andre snakker om lite karbohydrater og rikelige mengder med fett og proteiner.


Hvor et "vanlig" kosthold har kanskje 50-60% karbohydrater, 10% protein og 25-35% fett har en lavksrbo ideelt sett under 10% karbohydrater, 10-15% proteiner og resten fett.

Et av målene med lav-karbo kosthold er å forbrenne fett. Noe som høres selvmotsigende ut. For, når vi spiser fett, så blir vi feite, ikke sant?

Om det lærdes de stridige. For ikke å snakke om at de såkalte ekspertene krangler så cellulitt og blodpropper hagler.

En ting de er enige om er at insulin er det eneste hormonet som lagrer fett eller fører til at kroppen lagrer fett. Med det i tankene vil jeg si at det er logisk at om man spiser mye insulinfremmende mat, vil dette føre til at kroppen lagrer mer fett, ergo legger vi på oss.



Hva mener jeg med insulinfremmende mat?

Ganske enkelt - alt som inneholder raske karbohydrater, som igjen betyr all prossesert mat som inneholder sukker, hvitt mel, hvit ris, hvit pasta. Og hva er så dette? Tenk alt som er pakket i fargerik papp- eller plastembalasje, som koster ingenting og som de setter i ansiktshøyde og nær kassen i butikken.
For ikke å snakke om det som lukter som en kjemisk fabrikk, er fargerikt og som ungene stapper i trynet hver helg hvorpå de løper som spedalske nyfrelste rundt i huset til foreldrene går fra vettet og ikke vet hva de skal gjøre med de jæ..a ungene.


Vil du leve lenge - ungå overprossesert mat. Lag maten sjæl og vit hva du stapper i deg. Et med vett.



Så, til oppskriften for dagen. Denne er hentet, i hovedsak, fra internett. Husker ikke helt hvor jeg fant den, men ærevære den som kom med den første gang. Jeg har laget min variasjon over oppskriften, og funnet noe jeg synes er meget smakfult og godt.

Det gode med dette "brødet" er ikke bare smaken og konsistensen, men også hvor lenge du kan gå uten igjen å bli sulten, noe som er ganske fascinerende. Vanligvis eter jeg hver annen eller tredje time fordi jeg er sulten. Etter at jeg begynte å spise dette brødet eter jeg to ganger for dagen. Frokost og middag. Og jeg er ikke spesielt sulten underveis. Nå skal det sies at jeg drikker mye grønn te, som jeg antar fyller magen og klarer hjernen.



Det du trenger er:

50 gram linfrø

50 gram gresskarkjerner

100 gram solsikkefrø

100 gram sesamfrø

100 gram kruskakli

6 egg

⅔ boks Crème Fraîche

½ boks Kesam

2 ts bakepulver

½ dl eller såmed olje (oliven eller raps)

1 ts godt havsalt



Det du gjør er:

Legg lingfrøene i vann i 2-3 timer og sil gjennom dørslag før du begynner selve bakingen.
Ha alt det tørre i en kjøkkenmaskin. Bland. Tilsett crème fraîch, kesam, olje og bløtlagte linfrø. Bland. Tilsett ett og ett egg mens du rører på laveste hastighet. Du vil ikke at det skal skumme.

Hell røra i en brødform kledd med bakepapir.

Sett inn i ovnen ved 190°C i en time.

Ta ut, la kjøle ned, nyt.

Oppbevared i kjøleskap. Varer i allefall 4 dager. Har ikke klart å lagre det lenger. Det er for godt til å la ligge!




Variasjoner:

Du kan variere med å ha i valnøtter og mandler. Jo mer du hakker opp, jo finere blir brødet.
Jeg har ofte i en knivsodd med taremel og kanskje litt kardemomme sånn for smakens skyld.

Hva du velger som det tørre er litt opp til eget eksperiment. Men det bør være 400 gram tørt mot mengden væske.



Carpe maten quam minime credula postero - nyt maten, ikke sett all din lit til fremtiden



Itadakimasu!

Snø og snø og atter snø

Jeg hater vinter. Snø og jævelskap. Kaldt og unødig. Åffer må det være slik? Hva med en varm vårdag, blomstrende trær og utepils i steden?
Kan'ke vente på våren. Kom, kom, kom!

For å si det på romanji: haru wa doko desu ka?


-- Post On The go from my iPhone.

Location:Måltrostveien,Ås,Norway

Dagens oskar-kandidat er "Samurai Princess", en totalt whacky, helsprø og håpløst laget japansk splatterkomedie.
Effektene er latterlig dårlige, den er satt i en kvasivirkelig nå-framtid, en samurai cyberpunk med miks av nåtid og fortid i en forvirrende miks.

Puppebomber, sakse- og motorsagbein, tarmer og innvoller, voldtekter og annen "morro" ser ut til å være undrholdbingen i dette mesterverket.
Det ser ut til at de ikke helt hadde de samme problemene som oss med kulde under innspillingen - deres blod spruter som det skal. Og det spruter i bøttevis, på godt japansk vis.
Polyfoam- og latexbaserte kroppsdeler fyller skjermen sammen med dårlige parykker, ikke helt huggæ'ærn sminkeeffekter. Desverre er digitaleffektene like elendige som kroppsdelene. Det vil si - de er enda dårligere. Lavbudsjett? Oh, yeah!

Storyen, spør du?
En helsprø heks og heksedoktor lager "kunst" med kroppsdeler.
En kvinne som blir drept av disse to blir gjenopplivet og hennes pluss hennes venners sjeler blir samlet i kroppen hennes. Så setter hun ut på jakt etter disse sprø typene. Eller no' sånt. Er faktisk ikke i stand til å huske hva historien faktisk var. Jeg mener, så dårlig var filmen.
Om du ikke føler for det, se heller annet. Som for eksempel curling. Mye mer spennende.
Kanskje...


-- Post On The go from my iPhone.

iPad

Så er det avklart.

Navnet er iPad. Det er en 9,7" skjerm. Ser ut som en forvokst iPhone/iPod Touch. Kjører iPhone OS. 1,7 cm tykk. Litt under 700 gram. 10 timer brukstid, 1 måned (!) standby.

1. generasjon iPad. Tilgjengelig i 3G-versjon om 90 dager. Tilgjengelig uten 3G om 60 dager. Kan kjøre alle iPhone-programmer, enten som 2X (mao. fylle hele vinduet) eller i 1X med svart ramme midt på.

Prisen? The big bad motha (64GB, WiFi+3G) koster $829. Regner man om typiske priser på Apple store vil det komme til omlag 7000 kroner.

Billigste modellen vil ligge på $499 (WiFi, 16 GB), noe som vil si rundt 4000 kroner.

Den har en dock med tastatur. Noe som er ganske så kult.

Men om det blir noe en må ha? Litt for tidlig å si. Den har potensiale. Uten at jeg har tatt i den, selvsagt. Men tror nok den kommer til å bli brukanes her i huset i allefall. Tenk deg - en holder på kjøkkenet, på et skap eller en vekk når du skal lage mat. Du kan underholdes med film, musikk eller nyheter, du kan ha oppskriftene du trenger, du kan snakke med mamma i tyskland (dersom den har mulighet for mikrofon, vel å merke) og du kan holde et øye med poden via tråløst web-kamera på barnerommet.

For sært sier du? Det er bare fordi du enda ikke har sett potensialet i dette. Tynn, bra skjerm, kraftig, tråløs. Folkens. Framtiden er her. Og den heter…

iPad.

Link til herlighete? Her, seff'ern

Apples Tablet

Det nærmer seg. Bare time igjen så er det hele i gang.

Dette er det jeg har i tankene. Om noen er interessert i å være med på å utvikle no' sånt, ta kontakt.

Apple Tablet (eller hva den nå enn kommer til å bli kalt) kommer til å revolusjonere lærebokmarkedet.

Hva jeg mener med dette?

Forestill deg en bok om, for eksempel (siden jeg lser dette akkurat nå) genetikk. Masse tekst, masse bilder og grafikk. Ok. Greit nok.

Tablet-versjonen: Tekst. Selvsagt. Men også interaktive bilder. Du kan trekke cellene fra hverandre og se hvordan kromosomene deler seg. Du kan se video eller animasjon av prosesser. Interaktive problemløsninger. Up-to-date informasjon. Linker til forsknings- og nyhetssider relevant til informasjonen i boken. Errata kan bli levert direkte til boken. For ikke å snakke om: du trenger ikke dra på fem bøker á 3 kilo hver når du skal på skolen. Du har én tablet. Og evt. notatbøker om du føler for det.

Du kan også, siden dette er en datamaskin, koble deg til med sensorer osv. når du er på lab'en. Fysikk-kurset blir mer spennende når du kan bruke tablet'ens aks-meter.

Om du kan koble et kamera til tablet'en er den et perfekt live-view verktøy. Stop-motion og special effects preview-verktøy. you name it.

Det er interessant å lese kommentarer om at "det er bare en forvokst iPod Touch/iPhone".

Om du vil det, så hvorfor ikke? Men om du ser potensialet - no limits.

Personlig er jeg veldig spent. Og dette er fremtiden.

Apple fanboy? Jeg? Kanskje. Men som Apple Fanboy ser jeg i det minste muligheter framover. Også for resten av verden.

Nyt presentasjonen. Live dekting på: Ars Technica.


PS

Tilbake igjen.

Og så er det startet igjen. Skolen, mener jeg.
Som bergenserene sier; på'an igjen.

Hvor godt jeg trives med det er for tidlig å si - ikke nødvendigvis det mest interessante jeg har gjort på lenge, for å si det sånn.
Bio100: Håpløs foreleser. Må man ha phd for å kunne fortså hva hun snakker om?
Fys100: artig lærer. Hadde han i forkurs i matte. Litt spesiell, men humor i massevis.
Kjm100: vi får se. Neste time.

Film - Kim til meg. Æ'kke sikker på om jeg har lyst til å fortsette med dette!


-- Post On The go from my iPhone.

Det nærmer seg…

Året er 2010. Snøen henger tungt på trærne utenfor vindet til kontoret mitt. På bakken ligger nsøen som et pledd, beskyttende mot kulde, vær og vind. Plantene der nede under det hvite gjør seg klar til en ny vår.

De er ikke de eneste. Vårsemesteret er i ferd med å starte. Bare dager igjen før vårparallellen tvinger hjernecellene til sakte (og sikkert, får vi håpe) å igjen våkne til liv.

Vårens morro på universitetet består av ting som kjemi, fysikk og genetikk. Lette fag. Burde være en enkel match. Eller kanskje ikke…

Forrige semester gikk ok. En A og en B. Og resten av fagene var bestått. Ikke like fancy som karakterer, men greit nok.



Så uten mer om og men - snakkes videre.

Boken jeg hører på nå - Under the Dome

Jobber meg gjennom Under the dome, av Stephen King. Et laaaaaaaaaangt verk, og, for å være ærlig, har jeg mistet litt interessen. Eller kanskje jeg ikke har manglet andre bøker som er mer spennende.
Begynnelsen er god - for all del. Men mange av karakterene i boken er litt for tjukke i huet til at jeg helt tror på det. Det er litt for mye politisk preken. De gode er ok, de onde er for onde og korttenkte. Men, jeg har bare klart å komme meg gjennom 15 timer av totalt 35 eller så. Kanskje jeg må ta løpefart for å fullføre. Vi får se. Men det er så mange andre bøker som er mer spennende. Og jeg som til og med liker Stephen Kings bøker.

Vel, kommer tilbake med en kritikk når den tid kommer.

Til da - les vel

The First Rule

Joe Pike er så tøff at han eter kuler og skiter hylstre.
Eller, som en av vinnerene i Robert Crais' "Joe Pike is so tough…" konkurranse vant med: Joe Pike er så tøff at han ikke sover. Han venter.

Joe Pike er tøff. En skikkelig mannemann med cahones som sleper langs bakken når han går.
For de av dere som ikke kjenner Robert Crais' karakterer har kan dere ta en titt på hjemmesiden hans: www.robertcrais.com.

The First Rule er en typisk Joe Pike-historie. Hard, brutal, rask og spennende. Ikke spesielt lang, men lang nok. Den er mindre utfyllende enn hans forrige bok, The Watchman fra 2007. Du lærer litt om Joe Pike, om fortiden, men dette er en mer utvendig bok hvor hans fortid er grunnlegende for boken, men ikke blir tværet ut mer enn høyst nødvendig.
Om jeg liker Joe Pike i denne historien er en helt annen sak. For meg virker det som om han beveger seg litt i feil retning. Han er litt for hard, litt for nådeløs. Samtidig som han er like lojal som tidligere. Det virker som om Crais prøver å få Pikes cohones til å lage spor i asfalten.
Pike er hard, mens Cole er cool. Men Coles coolness kommer ikke riktig fram i denne boka, og Pikes hardhet overhvelmer historien noe. Karakterene er mer todimensjonale, papirfigurer som flyttes rundt på et brett, enn i tidligere bøker. Storyen er mer innfløkt, samtidig som den er rett fram uten for mange twist-n-turns. Vi vet hva som vil skje til slutt - Pike overlever, Cole overlever og de fleste andre som er med den dynamiske duoen overlever, mens de som er i mot dem sjelden er like heldige. Det er biler (Pike er en bilelsker), kvinner, ingen sex, våpen, Yoga, kampsport, replikker og speilsolbriller - "goverment issued", selvsagt.

Hva jeg synes om boken? Vel, den er spennende nok. Fint å komme tilbake til Pike og Cole. Men, den oppfylte ikke helt. Spennende, ja. Action, ja. Pike er tøff, ja. Cole er cool, ja. Men det virker som om litt av fandenivoldskheten har forsvunnet. Det er en film hvor vi ser karakterene uten helt å komme nær dem.
Om den er bortkastet å lese? Selvsagt ikke. Liker du Craigs må du lese den. Om du aldri har hørt om Crais - begynn litt tidligere i karriæren og les denne når du kommer dit.

God lesning.

Audible.com

Audible.com er en glimrende bokhandel. Jeg aner ikke hvor mange bøker jeg har kjøpt gjennom audible, men at der er mange er det ingen tvil om.
Og det har ikke vært problemer med det. Men i det siste har det vært fler og fler meldinger om at boken jeg ønsker ikke er tillat solgt til mitt geografiske område. Noe som er en, for å si det på fransk, pain in the neck.
Hvordan komme rundt dette?
Enkelt og greit. Om det er lovlig er en helt annen sak. Dette er bare info, ikke en anbefaling. Dette er teoretisk kunnskap, ikke faktisk prøvd ut (mao. jeg har ikke faktisk kjøpt en bok på denne måten, bare sjekket at advarselen er borte og boken lagt i handlekurven). Bruk infoen på egen risk!
Alt du trenger å gjøre er å gå til "Account Details", velge "Billing" og legge inn en amerikansk adresse. Alt du trenger er å velge USA som land, en stat og et tilhørende Zip Code. Oppdater og shop til hjertets begjær og ørens lyst.
Etter shoppingen er unnagjort, skift tilbake til din egentlige adresse igjen, og du er good to go.

Kan anbefale Robert Crais denne uken. Medlemspris: $9.95. Mem du må bruke tipset over for å få tak i den.
Merk - jeg har ikke kjøpt denne boken fra audible.com så jeg vet ikke kvaliteten. Men de andre jeg har hørt av Crais er høyt i toppen og glimrende bøker.

God lesning.


-- Post On The go from my iPhone.

Location:Ås,Norway

Tilbake på gamle trakter

Så er vi her igjen, i Norges eldste by. Lenge siden vi har vært her.
Leverte tre modelleringer til Steinar i Effektmakeren for masker. Tok en "langlørdag" med tur til sentrum. Kall det minishopping. Neste stopp er å finne lighterbensin til S. 50/50 mix med alkohol er, ihht S. det ideelle for å glatte ut Chavant.
Ellers - alt vel.
Godt nytt år til alle der ute som leser denne blogen.

Tada.

-- Post On The go from my iPhone.

Location:Adlers gate,Tønsberg,Norway