God Jul og Godt nytt år

Gode ønsker om en god jul og et glitrende og fremgangsrikt nytt år til alle og enhver.

Pangbourne, England

Bare to dager igjen før turen igjen går tilbake til gamlelandet. Må si jeg ser fram til å komme hjem. Det er interessant å kjøre foam latex, å lære om forgylling, men alt kan bli for mye. Og siden jeg ikke nødvendigvis er en ekstremt sosial fyr tærer det på å hele tiden skulle være høflig, munter, morsom og seriøs. Har ikke fått vraita for mye heller - det er for mye som skjer, for lange netter, for mye tid som går med til å være 'sosial'. Ikke at det er noe galt med det, for all del, men det tærer på.
Det er også en ung finsk gutt her, og heldigvis tar han seg av bikkjene.

Pangbourne, England

6 dager inn i Englandsoppholdet. Det ser bedre ut. Kjører foam latex til Phantom of the Opera, gjør alt mulig annet også. Og skriver litt sånn innimellom. Det er et interessant foretak, her i Pangbourne, England.
Lange (les seine) dager, men jeg er enda ung og tilpassningsdyktig.

Pangbourne, England

Drar til England i dag, til Pangborn ikke langt fra Oxford. Skal hjelpe til med å kjøre foam latex i knappe tre uker. Vi får se hva ellers det trengs hjelp til. Kommer til å poste litt sånn etterhvert, men det blir, antageligvis, endel å gjøre.

NaNoWriMo

Og da var det over. NaNoWriMo er unnagjort. Over 50.000 ord er skrevet, og alle himmelens sluser åπner seg. Stormen hyler utenfor vinduet, og jeg sitter her foran skjermen med god te i magen og et smil om munnen. Ikke for det - stårien æ'kke over enda. Den er kanskje ⅔ på vei, så det er ikke at jeg blir arbeidsledig eller no' sånt med det første. Og jeg skal skrive den ferdig. Men ikke i dag. Til det trenger jeg morgendagen, dagen etter det og ytterligere noen dager. Det blir å skrive mellom arbeid i England (skal over og hjelpe til med å kjøre foam latex i noen uker) og jula. Men kom returen til Norge - og den skal være ferdig.

Men for nå:

Lego Mindstorms

Vel. Klarte ikke å stå imot lenger. Men jeg har brukt minst én tenkedag pr. 500 kroner.

Du skjønner; jeg har bestemt meg for å tenke over hvorvidt jeg faktisk trenger en ting eller om det bare er en impuls-handling når det gjelder kjøp. Tanken er at jeg må tenke over det minst én dag for hver 500 kroner en ting koster. Koster den 2000 må jeg med andre ord tenke over det i minst fire dager før jeg evt. kjøper det. Unngår endel impulskjøp av det. Ikke bare det, men jeg må også tenke over om jeg faktisk trenger det. Å ønske noe uten å trenge det er helt meningsløst. Det forfaller raskt i glede og bruk om det er noe du plutselig bare ønsker deg. Men dersom du trenger en ting vet du at du kommer til å bruke det, og at det ikke bare havner i en hylle et eller annet sted.

Tror verden ville blitt bedre om flere hadde tenktseg litt om før de handler.


Dette er en "leke" for voksne og barn. Det består av sensorer, motorer og en programmerbar boks (en NXT Brick) samt en haug med Lego Technics brikker. Det er et "leketøy" men det er også en programmerbar robot.

Hvorfor jeg kjøpte den?

Dagjobben min er SPFX Make-Up, og jeg har en forkjærlighet for animatronics og mekanikk. Så dette kommer tl å bli brukt i forbindelse med utviking og testing av idéer relatert til dette fagfeltet. Jeg er også interessert i roboter og robotikk, så det er også en del av den interessen. Så er jeg, og har alltid vært, en sucker for Lego. Dersom du skal gi unger leketøy laget av plastikk er Lego 'the only game in town'. Glem alt det tåpelige plastikk-dubeditt-lekene. Lego inspirerer, utvikler og kreerer kreativitet.

Du kan lese mer om det på Lego sine hjemmesider.

Dag 14 - NaNoWriMo

Man, jeg hater det når livet ser ut til å ta over, og interessen for å skrive er like stor som å stemme for FrP i stortingsvalget.

Men de siste tre dagene har jeg ikke vært i stand til å skrive stort. Litt, ja, 4-500 ord, så det har ikke vært det at jeg ikke har kunnet skrive noe, men det jeg har vært i stand til å skrive har vært snivel, vrøvel og bare tastetrykk for å få opp ordtallet litt. Må si jeg er ekstremt glad for at jeg fikks krevet så mye i begynnelsen, fordi jeg nå har sett hvordan det føles når du har begynt på en tur, stien har strakt seg ut foran deg, naturen er vakker, fuglene synger og himmelen er blå. Så går det en stund, og tåka komme sivende. Du tror du holder deg på stien, men du vet faktisk ikke hvor du skal gå, fordi det du trodde var en sti viser seg bare å være en fordypning i mosen som har strakt seg mellom trærne.

Så med ett letner tåka, om enn ørlite, og du ser at du har gått litt vekk fra stien, og ut mot en hengemyr.

Vel, slik har det føltest de sistre tre dagene. Nå skal det sies at jeg har vært "travelt" opptatt med reiser til Oslo for jobb, og for ting relatert til Død Snø - som bwt. blir en sinnsykt kul film. En must-see for å bruke et neo-norsk uttrykk.

Men, jeg beveger meg ut på viddene, eller som engelskmennene sider, I digress.

NaNoWriMo var det jeg ville snakke om. Målet for denne helgen er å runde minst 35000 ord. Burde være i god-form i forhold til å faktisk fullføre.

Hoistorien har begynt å ta av. Jeg begynner å se kontruer av et system, og ikke bare karakterer som jobber med saken.

Vel, thats all folks - tilbake til litt whisky og litt mer tasting på min Matias Tactilepro 2.0 tastatur inn i Scrivener.

Vrait ån!

NaNoWriMo uke 2

Så er uke 2 på trappene. Uke 2 begynte dårlig for min del - klarte bare godt og vel 500 ord den første dagen. En jobb i Oslo brøt av dagens rytme, men jeg klarte å trykke inn disse 500+ ordene mens jeg satt på Bonnier i Oslo og ventet på at de skulle drikke ferdig ølen til ølsmaketesten hvor vi sminket zombiemasker.

Mordendagen bringer en ny tur til Oslo, noe som betyr at jeg må skrive meg ferdig med gårsdagen, dagens og store deler av morgendagens tekst i dag. Det betyr minst 5000 ord i dag. Stønn.

Men, må man så må man.

Arbeidslyst - her skal du motstand finne!

Bare 4 dager igjen til NaNoWriMo 2008

Det nærmer seg, det nærmer seg deg…
Bare 4 dager til galskapen begynner.

Jeg fikk boken "No Plot? No Problem!" av Chris Baty, grunnleggeren av NaNoWriMo, i posten i dag. Har lest meg fram til Seksjon 2 - hvor skrivegalskapen begynner. Kommer til å vente til lørdag 1. november, starten på NaNoWriMo, med å lese kapittelet for Uke 1. Så går det slag-i-slag til november er over, og desember kaster seg over oss igjen. Målet mitt er fortsatt å klare et gjennomsnitt på 1700 ord - noe som ikke burde være umulig. Jeg vil i løpet av de kommende dagene lage en web-side dedikert til NaNoWriMo '08 med progress-rapport mm. Stay tuned!

Skriveverktøy - Hardware

Tenkte jeg skulle skrive litt om verktøy tilgjengelig for dere som skriver - enten det nå er fiksjon, fakta eller dokumentar.
Jeg jobber på Mac, så det blir naturlig nok til at det jeg skriver om er rettet mot den platformen. Det finnes garantert bra software for Windows-siden også, men jeg har ingen spesiell interesse av å researche dette.

Litt hardware først.

Alphasmart Neo
Jeg har en MacBook Pro. Det er en glimrende maskin, og jeg kan knapt nok eksistere uten. Men, den veier sine tre kilo og den er ofte litt i tyngste laget å drasse med seg når jeg er ute på tur. Den er grei nok på lengre turer hvor jeg vet jeg kan sette den fra meg og vet det er trygt, men vanligvis har jeg med meg en Alphasmart Neo hvor jeg enn reiser - om det så bare er til verkstedet for å jobbe. Vanligvis har jeg med meg både MBP'en og Neo'en når jeg er på lengre turer. Hvem veit når Musen plutselig roper på oppmerksonheten min?

Alphasmart Neo er en liten "skrivemaskin" med batterier. Den har et display som viser opptil seks linjer med tekst, en har plass til opptil 200 sider (eller no' sånt).

Fordeler:

• Den har en sykt bra batteritid. 700 timer eller så, avhengig av hvor mye du bruker den.
• Den bruker tre AA-batterier, så det er nesten umulig å ikke kunne få strøm til den nesten uansett hvor du er i verden.
• Den veier 800 gram og er laget av solid plastikk, så den er lett å ta med seg og nesten umulig å ødelegge.
• Skjermen er lettlest og med god kontrast, nesten uansett lysforhold. Unntaket er i mørket - den er desverre ikke lyssatt, men en liten leselampe løser det problemet også.
• Det er lett å få info inn og ut av maskinen - et program som heter Alphasmart Manager lar deg kopiere filer til og fra Neo'en.
• Du kan bruke den som tastatur til en Mac eller PC bare ved å koble den sammen med en USB-kabel. Du kan enten skrive direkte inn i Mac'en eller PC'en, eller du kan "sende" informajsonen fra Neo'en direkte til et skriveprogram - det er som om du sitter å skriver direkte, men dette er informasjon du allerede har skrevet tidligere.
• Tastaturet er meget godt - det eneste unntaket er (for min del) at jeg har entendens til å 'glippe' mellomrommet mellom ord som ender på bokstaven å og neste ord. Antar det er fordi måten jeg skriver på og hastigheten jeg har når jeg skriver. De som sitter rundt meg klager over at jeg skriver i 'maksingevær-hastihet avløst av et og annet enkeltskudd før maskingeværet igjen setter i gang'.
• Det er en kommentar-magnet og mange som ser den er nyskjerrige.

Et eksempel er sist gang jeg var i Japan. Køen var lang for å komme inn i landet, og jeg fant ut at jeg like gjerne kunne skrive litt da jeg stod i denne køen. En liten misforståelse med min hulde viv da vi gikk av flyet gjorde at jeg havnet bakerst i denne køen. Så jeg trakk fram Neo'en og begynte å enhåndstaste. Hva jeg faktisk skrev husker jeg ikke i farten, men jeg fikk et spørsmål fra en fyr som viste seg å være script-writer i Los Angeles om Neo'en, og jeg viste og fortalte. Har ikke hørt fra ham siden, så jeg vet ikke om han anskaffet seg en maskin, men det skulle ikke forundre meg. Det er et vakker stykke verktøy.

• Den er enkel å sjekke gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassene - du trenger ikke engang å ta den ut av veska (i motsetning til MBP'en og andre bærmbare datamaskiner). Den glir rett gijennom uten noe mer om og men.

Ulemper:

• Den har begrenset kapasitet, og har 8 hurtigtsater til filer. Hver fil har en maksimal størrelse på omlag 50.000 ord, noe som gjør at filene må fordeles.
• Den har ikke æ, ø, å på tastaturet. For meg spiller det ingen rolle - personlig har jeg ikke norsk tastatur på noen av maskinene eller tastaturene mine. Alt-knappen er der av en grunn; alt/option + a = å, alt/option + o = ø og alt/option + ' = æ. For å få store bokstaver bruker man shift + alt/option + a/o/'. Personlig skriver jeg ikke noe saktere på denne måten enn på et norsk tastatur.
• Den har lite "coolness-faktor". Den ser litt ut som et leketøy.
• Det er ingen formatering. Skal du ha kursiv, understreking eller halvfet skrift må du lage deg koder og gjøre finn-erstatt når du importerer teksten. Jeg har ikke spesielt store problemer med dette, jeg bruker (når jeg trenger det) // som symbol på kursiv og [[ som symbol på halvfet. Eksempel: //kursiv//, [[halvfet]]. Tror aldri jeg har brukt halvfet og understreking, men kursiv hender det at jeg bruker.

Matias tactilepro 2.0
Jeg har brukt mange tastaturer oppgjennom mine snart 20 år som Mac-bruker. På mange måter var de gamle tastaturene de beste - den gangen de faktisk brukte ordentlige brytere til hver tast, og ikke disse membranene eller hva det nå er de bruker i dag. Den gangen bråkte faktisk tastene litt når man tastet, og den taktile feedbacken gjorde at man faktisk kunne skrive raskt og presist.
De moderne tastaturene i dag har en kort vei (som er bra) men de er også like presise som et viskelær (imho) noe som ikke er bra.
Jeg var på jakt etter et bra tastatur, fordi mye av det jeg gjør involverer skriving. Jeg har vært igjennom en del, Microsoft har endel ok tastaturer (og det er vel det eneste MS lager som er noe å rope hurra for) og i Japan kjøpte jeg et ergonomisk sådanne. Det var behagelig og alt det der, men det var ikke et tastatur jeg likte å bruke. Det var for... gummiaktig og bløtt i feetback'en.
Så leste jeg om et kanadisk selskap kalt Matias som hadde et fantastisk tastatur kalt Tactile pro. Og jeg tenkte - hvorfor ikke. Det kostet flesk (og gjør det forstatt), men jeg må si det er et av de beste tastaturene jeg har brukt - ever. Det bråker som et gammalt kjøleskap fra Grepa når maskingeværfingrene mine setter i gang, men det er en god lyd. Det ikke bare kjennes at jeg jobber - det høres så det gir gjenlyd i rommet.

Fordeler:

• Presist tastatur.
• God taktil feedback
• Symboler på tastene for alt og shift-alt.
• Fullt tastatur med numerisk tastatur.
• Tastaturet er så presist at feilprosenten min er minimal.
• En USB 2.0 docking-stasjon.
• Power-knapp

Ulemper:

• Bråker endel. Lite egnet for åpne kontorløsninger.
• Dyrt. Pris nå omlag $150 (nesten 1000 nkr)
• Stort. Tar opp endel plass på skrivebordet.

Nå er vistnok versjon 3 på trappene, og vi får se hvordan det vil se ut og være, men om versjon 2 er en indikasjon er det vel verd å ta en titt på.

Kengsington Expert Mouse
Jeg har alltid vært svak for track-balls. Den krever minimalt med plass og er svært presis. Jeg hadde en Turbo Mouse i gamle dager, en grå trackball med kule på størrelse med en biljardkule. Den var mekanisk, noe som gjorde at mange faktisk erstattet kula med en 8-ball.
Jeg var på jakt etter en ny mus til bruk sammen med MBP'en min, og hadde lyst til å kjøpe meg en trackball. Gode minner fra 'ungdommen' gjorde at jeg kjøpte en Kensington Expert Mouse.
Jeg har ikke angret ett sekund. En trackball er, imo, et av de beste input-verktøyene til en computer. Bedre enn en trackpad, mange ganger bedre enn en mus, mer funksjonell enn en pen på et tegnebrett. Det krever litt tilvenning, men har du først blitt vant til det er det vanskelig å klare seg uten.
Det finnes flere forskjellige trackballs, noen, som Expert Mouse, med en stor kule, andre med mindre kuler. De finnes i optiske (hvor et lys kastes på kula og refleksjonen, grunnet kulas fargen eller mønster leses for å bestemme hvor mye kula her blitt beveget) og mekaniske, hvor to (eller flere) hjul er i fysisk kontakt med kula og bestemmer hvor mye som er beveget. Som oftest er diss hjulene koblet til optiske lesere inne i kula, så det er en opti-mekanisk tilnærming.
Jeg vil anbefale optiske løsninger om en trackball er av interesse. Av den enkle grunn at en mekanisk løsning før elelr siden vil bli så full av 'fingerguffe' at lesingen av kula blir unøyaktig. Jeg sier ikke at du ikke trenger å tørke av en optisk kule også, men det er ikke like kritisk at den optiske kula er fri for støv og skit så lenge kula er synlig under.

Pen og papir
Det er selvsagt ingenting som slår godt gammeldags verktøy, og fortsatt er penn og papir i en klasse for seg. Jeg mener - hva skal du ellers skrive med når du er ute i skauen og du ikke har tenkt at du skulle ta med deg NEO’en og at computeren ellers er for stor og tung? Hva skal du ellers skrive på når inspirasjonen slår deg og du står i kø til et-eller-annet sted? Eller når alt som har med datamaskiner gjør at hjernen skrur seg av og den høyre hjernehalvdelen bestemmer seg for å ikke gidde å gjøre noe nyttig akkurat da?
I slike tilfeller vil penn og papir kunne være det beste på markedet. Og så lenge pennen skriver, papiret ikke revner under bruk og det hele går glatt og smertefritt er dette fortsatt en av de beste verktøyene. Bortsett fra én ting: du må kunne skrive så du selv forstår det. Og håndskrift er en døende kunstart...

Boken jeg leser nå - The Nightwatch

Vanligvis foretrekker jeg å lese en bok før jeg ser filmen. Jeg foretrekker  komme opp med mine egne bilder på det som skjer i historien, se mine egne bilder av karakterene, omgivelsene, luktene, etc. Så også denne gangen. Det å lese boka etter å ha sett filmen blir, for meg i allefall, (nesten) alltid en nedtur.

Jeg så filmen The NightWatch for ganske lenge siden. Jeg må si jeg ble positivt overrasket - russisk film har for meg alltid vært 'finsk fjernsynsteater' på russisk - grått, trist, og tungt. Men jeg syntest det var noe som manglet - slutten på historien. Det var tydelig at dette var første film i en serie - og jeg forlot salen med ønske om litt mer.
Så da jeg fant bøkene hos Outland tenkte jeg 'hvorfor ikke?' og kjøpte dem. Om jeg angrer? Må si at det vet jeg ikke enda. Jeg jobber meg gjennom første boken nå.

The Nightwatch er første boken i serien, og handler om Anton, en "Other", en som kan gli inn i den parallelle "Twillight", hvor vampyrer, varulver, magi og alt det andre eksisterer.

Jeg har lest litt på boka parallelt med Holly Lisles The World Gate-serien, og så langt har filmen vært svært så tro mot boka. Vi får se hvordan det utspinner seg videre, men det er en interessant verden og et spennende univers Lukyanenko spinner for oss.

Kommer tilbake med mer når jeg er ferdig med den...

The Wreck of Heaven - Av Holly Lisle

Bok to av serien er ferdiglest, og bok tre er allerede påbegynt.
Etter en treig start (i bok 1) og en gnagende følelse av at jeg gjorde en tabbe da jeg kjøpte hele trilogien "ulest" har blitt lagt til side, og gleden over en god historie overtatt.
For dette (bok to og tre) er virkeig glitrende bøker. I allefall i min humble mening. De treffer mange av mine egne idéer midt i nåløyet og har gitt meg som vraiter selv en inspirasjon til å fortsette nedover stien jeg har begitt meg ut på.

De gamle gudene eksisterer. Tor og Loke kommer til redningen når Sentinels møter gamle guders leiemordere. For disse leiemorderene vil drepe Molly og Lauren og Jack og alle andre som står i deres vei. Fordi, Lauren har brakt magien tilbake til Jorden og dermed livet, og de gamle onde gudene som lever av død og dødsenergi står i fare for å miste deres neste 'fix', nemlig planeten Tellus, bedre kjent som Jorden. De har foret opp en befolkning som nå er klar til å høstes, de har gitt teknologi og kunnskap kun av én grunn - du må så for å kunne høste. Roswell? Det er ikke aliens - de er de gamle onde guder (Night Watch) som har plantet dette for at vi korttenkte, trangsynte og kortlevde menneskene skal bruke denne teknologien for å drepe oss selv.

Men som alltid er det helter i verden som kjemper imot, noen vet de er helter, andre blir helter og noen nekter å bli dratt med.

NaNoWriMo 2008

Så er november snart her, og det 10ende NaNoWriMo står på startstreken, utålmodig etter å komme i gang.

Hva NaNoWriMo er?

Det er en skrivekonkurranse hvor målet er å skrive en roman på minimum 50.000 ord i løpet av 30 dager. Rask kalkulasjon tilsider at dette tilsvarer 1.666 ord om dagen. Noe som ikke er så mye, men det som gjør dette vanskelig er at du skal gjøre det HVER dag i 30 dager, ikke bare i korte sprinter i ny og ne. Det er en marathon mer enn en sprint - og i en marathon er det distansen som teller, ikke nødvendig vis farten underveis. Så lenge du kommer i mål innenfor fristen er spurter noe som ikke er å anbefale. Ikke at jeg fraråder spurter - men de bør ikke være normen. Slow and easy does it, som de sier.

Jeg skal i allefall gjøre mitt beste for å nå disse 50.000 ordene, dette Soria Moria bak de blånende fjelle. Veien er lang og fyllt med farer og ord, men utsikten kan vise seg å være fantastisk, og som de fleste andre turer vet jeg den er verd det når slottet endelig ligger foran meg, med portene åpne og kongen sjøl stående med en kopp frisk øl og en stol å slenge seg ned i mens beina masseres av prinsessen og dronningen.

Eller no' sånt...

Boken jeg leser nå - The Wreck of Heaven

Så var det andre runde av The World Gate-serien - The Wreck of Heaven. Jeg begynte like godt på bok to med det samme jeg var ferdig med bok 1. Bok 1 sluttet med en cliff-hanger, så jeg måtte nesten se hvordan den løste seg. Og det gikk, mer eller mindre, som jeg trodde. Ikke at det er noe galt i det - men har man lest så mange bøker som jeg har er det vanskelig å overraske skikkelig. Man blir kanskje litt blasert og har lest mye av det samme før.

Ellers ser jeg fram til å fotsette - om slutten på bok én indikerer hvordan bok to vil være er det lovende. Det er bare én måte å finne ut det på...

God lesing.

Oppdatering - Web-design for hvermannsen

En liten oppdatering til forrige post.

Det har kommet et nytt program, Flux, som er en slags Dreamweaver light. Det er et interessant program, jeg har kjøpt det og lekt litt med det, men har enda ikke helt funnet meg til rette i det. Det er noe ustabilt og du må kunne CSS for å bruke det skikkelig. Det er, fordi det bruker CSS, et mer freeform web-design program enn RW eller Sandvox, noe som igjen krever at du lager all grafikk og design selv.
Jeg skal se mer på det, og prøve det ut. Det har potensiale, og jeg vil sansynligvis lage websidene til Freax FX i dette programmet, men vil nok holde meg til RW for både denne siten og for Bokuwasakkadesu.net, min japanske side.

Memory of Fire - av Holly Lisle

Det tok sin tid å komme igjennom denne boken. Ikke at det var en vanskelig bok - den var bare litt tungt skrevet og det tok sin tid før jeg fikk "feelingen" med den. Men når det er sagt var det en kort lang bok. Med andre ord - sidene gikk unna uten at det egentlig skjedde så mye, og det som skjedde var ganske mye.
Holly Lisle skifter mellom karakterene ganske så elegant, og du er inne i hodene til nesten alle sammen - både de gode og de kke så gode og de onde, samtidig som du aldri egentlig får vite alt om dem. Hun skriver forsåvidt godt, men hun har ikke den samme elegansen som f.eks. Stephen King. Nå skal det sies at jeg er en Stephen King-fan. Jeg tilstår det til og med og gleder meg til hver bok som kommer.
Det jeg prøver å si er at hun er det som i US of A kalles en mid-lister, med andre ord en type forfatter som er med på å fylle opp boklista, som kan leve av det om de holder ut, men som ikke har blitt mainstream. De har mange lesere, men mangler det lille som gjør at de topper lister og blir multimillionærer. Det er selvsagt ikke bare dyktighet som avgjør slikt - det er vel så mye flaks og hell, men jeg må innrømme at når jeg leser noen av disse midt-på-lista fortfatterene skjønner jeg hvorfor de er sånn midt på lista, så også Holly Lisle i denne boka.

Det tok lang tid før jeg ble sugd inn i den, som sagt, men den ble mer og mer spennende, og jeg har allerede begynt på toeren, The Wreck of Heaven. Vi får se om den blir lettere å komme igjennom.

Magien og verdensbyggingen er interessant i disse bøkene. Magien strømmer 'down world', noe som vil si at den strømmer nedover i verdenene. Og hva dette betyr er at det ikke bare er vår verden, men en rekke paralelle verdener, alle lenket sammen som perler på en snor, og om du beveger deg nedover perleraden får tu tilgang på magien som renner nedover, men om du beveger deg oppover minsker dine egenskaper, og du blir et spøkelse uten særlig materiell form.

For magien er i fare, vår verden og verdenen under oss er i fare. De gamle gudene har forlatt oss fordi vi er i ferd med å bli spist opp av drager. For det er det de blir, de som beveger seg nedover i systemet - de blir guder, og dragene kommer fra en verden langt over oss. Men, magien har sin pris. Dersom en bruker magien sin i en verden under seg trekker man energi fra en verden over (og sin egen verden). Dersom man bruker for mye magi kan man tømme sin egen verden for liv, og det som er igjen er en død verden. Dette er det som er i ferd med å skje i vår verden - den vil dø om ikke de to heltene, søstrene Lauren og Molly, klarer å kvitte seg med de gamle gudene som er i ferd med å sluke det vi kjenner og har kjært.

God lesing.

Alvetegnet av Sigbjørn Mostue

Alvetegnet er en fantasi-trilogi for ungdom skrevet av Sigbjørn Mostue. Den består av "Gravbøygen våkner", "Nissedreperen" og "Krakens gap".
Hovedpersonene i bøkene er Espen og Eva, to ungdommer som ikke er de kuleste på skolen. De er heller av typen mobbeoffer og spesielt Espen sliter med å være "kul" og være med i gjengen.
Bøkene er vel det man kan kalle typiske ungdomsbøker hvor de tar opp det jeg (antar) ungdommer synes er viktig som den første kjærligheten, å bli akseptert av andre, å være en del av gjengen, ikke skille seg ut, forhold til foreldre og besteforelder, mm.
Der de ikke er typiske er rammen Mostue bruker for å fortelle dette. Han er vel den første norsk forfatteren jeg har lest som har lagt inn norsk mytologiske vesner i en slik skala. Han har ikke bare lagt dem inn, han hiver Espen og Eva inn i en verden som ikke bare er spennende, men den er også skremmende.

Gravbøygen våkner
Her møter vi Nils, en husnisse på gården til Espens morfar. Bak gården til besteforeldrene ligger Gammelskogen, en urskog det aldri har blitt hugget i. Det er en naturperle, men Espens onkel Svein bestemmer seg for å hugge i skogen til tross for sin fars protester og trussel om at det vil gå ham vondt.
Under en storm blir treet ved siden av det Espen sitter under stuffet av et lyn, og Espen finner en merkelig nøkkel inne i stammen. Når han tar i denne kan han høre fuglene og trærne snakke. Han møter Nils, husnissen på gården, og blir tatt med til den andre siden, et parallelt univers hvor troll, riser, hulder, alver, dverger, nisser, skrømt, reia, nøkken, og alle de andre "monstrene" i de norske eventyrene eksisterer.
Espen får et oppdrag - å bli en sverdbærer og bekjempe Gravbøygen som vil komme fram fra sin glemsel og knuse alvene som bor i Gammelskogen om Onkel Svein hugger iden.
Eva kommer til hytta sammen med moren, og sammen reiser Eva og Espen over til den andre siden. Det blir en reise på liv og død, Espen må ta et oppgjør med seg selv og ikke stikke av. Han blir nødt til å gjøre det han er satt til, og det går nesten galt...

Dette er den beste av bøkene imo, og selv om du vet at det vil gå bra er det fortsatt en spennende bok selv om jeg er 30 år for gammel til å være målgruppen. Boka minner meg om hvorfor jeg leste mye bøker da jeg var ung.

Nissedreperen
I byen hvor Espen og Eva bor kryr det av nisser. Vi vet ikke om dem, men de gjør nissestreker med oss. Om du ikke finner primusen i gjellerboden? Du skal ikke se bort fra at en nisse har lånt den. Fant du den bare minutter senere, på et sted du allerede hadde sett? Nissen har levert den tilbake. Hva med knuter i håret? Nissestreker.

Nils reiser til byen og blir kjent med Gurine. Men det er også noen som dreper nisser og som samler rottene i byen på jakt etter nisser. En som hater dem.
Igjen blir det Espen og Evas oppgave å redde situasjonen, og igjen blir det Edeldråpne - alvetegnet - som er en sentral rekvisitt i boken. De må finne ut hvem som er nissedreperen før den dreper alle nissene i byen.
De tror de vet hvem som er nissedreperen, men stemmer det?

Dette er den svakeste boka. Den har sine gode poenger, men sansynligvis er jeg for gammel for denne. Jeg visste hvem som var nissedreperen svært tidlig, og fikk desverre det hele bekreftet. Har man lest nok bøker er det ikke så mye som er nytt over solen - desverre. Om det var en dårlig bok? Nei, den var spennende nok, full av fart, spenning, romantikk og skrekk, men jeg ble merog mer irritert over de tåpelige karakterene. På den andre siden, det er jo en grunn til at de kalles ungdom - de er både unge og dumme.

Krakens gap
Espen er virkelig kørka i toppen. Han har ingen visjoner og ingen tanker utenom sitt eget lille univers. Noe som får fatale følger i denne boka. I slutten av den forrige boka gjorde han noe som vil få store konsekvenser i denne. På den måten er han en god allorgi over menneskenes trangnøttethet.
Igjen er Espen og Eva i sentrum, med Nils noe mer på sidelinja. Ikke at de er helt kvitt nissene - for all del. De er en integrert del av disse historiene. De fleste nisser liker ikke vann, men på gamle seilskuter finnes dem forstatt, så også på denne.
For, Espen skrev en stil om det som skjedde i de foregående bøkene, og han vant en tur med en gammel seilskute for seg og klassetrinnet sitt. Og det blir ingen bok uten konflikt - og her er det konflikter i massevis. Espen må ikke bare redde seg og Eva, men skuta og verden også. For i mørket venter nøkken og kraken, havalver og skrømt. Noen som vil hjelpe og noen som vil drepe. Og Edeldråpne er igjen midptunktet og katalysatoren for handlingen.
Dette er en bedre bok enn toeren, og nesten like bra som eneren. Men som en eldre herremann må jeg si at jeg blir litt irritert på hvor trange de er, og det blir litt mye preking om miljø og global oppvarming fra forfatterens side. Ikke at jeg har noe imot at det taes opp - langt i fra. Det er viktige tema. Men det kan vises istedet for sies. For, kraken er der nede. Og vi mennesker er i ferd med å vekke det som ikke bør vekkes...

Web-design for hvermannsen

Kritikk av programvare, hardware og andre ting

WYSIWYG web-design
Jeg har flere web-verktøy liggende på harddisken, og har jobbet med og prøvd ut flere enn jeg har lyst til å minnes. De fleste av dem var knotete, tunge og mest egnet for de profesjonelle med kunnskaper ikke bare om design, men også web-programmering. Eller - disse var (og er) beregnet for team hvor du har en blanding av designere, programmerere og planleggere. Ikke noe for en som driver med litt web-design sånn på si.

Jeg jobbet profesjonellt med web-design på midten av 90-tallet, men fant ut at det ikke var noe for meg, kanskje fordi verktøyene som var da var heller tunge og vanskelige. GoLive kom som et friskt pust, Dreamweaver hadde en trofast følgesgjeng og Adobe hadde vel også sitt program, samt at et var endel andre jeg ikke negang husker hva het. Jeg prøvde dem alle, men endte opp med GoLive som senere ble oppkjøpt av Adobe. Det var et bra program, for all del, og jeg lagde mange sider med det, både mine egne og for andre, men dette var før blogging ble populært, og det å blogge med GoLive var ikke helt enkelt å få til, så jeg begynte å se meg om etter andre programmer om var bedre egnet til mitt bruk.

Enter Rapidweaver og Sandvox.
Disse kom omtrent samtidig og er av generasjonen Web 2.0. De har den samme hovedidéen når det gjelder design - du bruker ferdige maler eller design som du fyller med ditt eget innhold, det være tekst, bilder, lyd eller video. Forskjellen er stor selv om tenkemåten på mange måter er lik.

Sandvox.
Dette er et program jeg skulle ønske jeg likte. Jeg har hatt det siden det kom ut første gang, og har prøvd gjentatte ganger å lage web-sider med det, men det er et eller annet med programmet som ikke musen min helt klarer å svelge. Om det er designene (malene) eller oppsettet eller hva kan jeg ikke helt sette fingeren på, men noe er det. De har flere fine maler (selv om mange av dem er, vel. amerikanske) og har en haug med snasne tilleggsdubbeditter og ekstragreier. Med versjon 1.5 som nettopp kom ut har de jobbet mye med filformat og gjort det mer stabilt enn det var tidligere. Men dog...

Rapidweaver.
Dette er programmet jeg bruker. Det er mindre WYSIWYG enn Sandvox fordi du imotsetning til Sandvox ikke jobber direkte i web-siden men har to "moduser" i RW. Den ene modusen er arbeidsmodus (Edit) hvor du legger inn den faktiske informasjonen og den andre er forhåndsvisingmodus hvor du ser resultatet (Preview). I Preview-modusen justerer du også utseendet til siden din.
Det høres tungvint ut, og er også det om du bare skal fikse på småting og vil sjekke hvordan det ser ut, men ellers passer det meg personlig ypperlig. Jeg tror nemlig at et av problemene med Sandvox er at det blir for uryddig og massivt, mens i RW har du et blankt ark som du fyller.
Læringskurven er noe brattere på RW enn Sandvox - når programmet åpner ser du bare en blank side uten noe som helst. Kanskje ikke det mest intuitive brukergrensesnittet sett med første øyekast. Jeg husker det tok litt tid før jeg skjønte det og det var mye banning og forbanning, men da det først sa klikk var det til gjengjeld så det ga gjennlyd i rommet.
Realmac software som lager RW har forbedret mye og senket lærekurven noe, men har fortsatt litt igjen til den slår Sandvox.

Jeg har ikke gravd dypt nok i Sandvox til å gi et endelig ekspertmening om programmet, men for meg såvirker det som RW er mer fleksiblet og utbyggbart med muligheter for plug-ins, snippets og andre tillegg enn Sandvox, men jeg vil gjerne bli beskylt for å ta feil på akkurat det punktet.
For det er en av tingene jeg liker med RW - det er modulært og utbyggbart. I utgangspunktet har ikke RW en 'fri layout' - den bygger fra toppen og ned. Men en plug-in fra Yourhead software kalt Blocks gir deg blokker, eller byggesteiner som gjør at du kan designe etter hjertets lyst - med ett har du et ark hvor du kan sette inn elementer hvor du måtte ønske, og ikke et skriveprogram hvor du begyner øverst og jobber deg nedover.
Eller om du er glad i bilder har RW en bra foto-album modul innebygd, men det finnes flere andre moduler som for eksempel en Flickr-modul hvor du kan få bilder fra Flickr rett inn på siden din eller andre mer fancye måter å vise bilder på.
Det samme gjelder video, tekst osv.
Sandvox har også snippets og tilleggsmoduler, men igjen, jeg har åpnet programmet flere ganger, begynt å skrive og fylle inn det jeg vil men mistet fokus flere ganger enn jeg kan huske, så jeg kan ikke si hvor bra eller dårlge disse er.

Og det er dette som kanskje er en av de største forskjellene - tredje-partss tillegg for programmene. RW haren haug med moduler, temaer og snippets fra hele verden, mens Sandvox bare har en brøkdel, så på mange måter virker RW-miljøet mye mer levende enn Sandvox' sitt miljø.

Så, hvor bra er disse programmene egentlig?
Kommer an på hvor stor web-siden din er. Er det en konsern-side med tusener av sider - ikke spesielt egnet. Er det en side for en forretning eller lite firma - svært godt egnet. Er det en side for klubber og foreninger - svært godt egnet. Er det en side for katten din - godt egnet.
Dersom web-design er noe helt nytt er nok Sandvox og iWeb (Apples web-design verktøy) bedre egnet enn RW. På mange måter er Sandvox og iWeb det iMovie er til FinalCut Express og Pro, mens RW er det FC Express er til FC Studio Pro og Avid sett i forhold til profesjonelle verktøy som Dreamweaver osv.
Det er en øvre middelgrunn - dypt nok til at du ikke stanger huet i bunnen med det første, men for grunt til at det tilfredsstiller alle, spesielt de som vet hvordan og, ikke minst, hvorfor man skal forville seg ned på dypet
Jeg kjenner fortsatt folk som håndkoder sidene, og de ser sykt bra ut - men disse er programmerere, og de jobber med akkurat det å få sidene til å funke teknisk - de fleste av dem har folk som tar seg av det designmessige og estetiske. Dette er selvsagt den ideellle kommunikasjonen og sammarbeidet - alle gjør det de er best på, og resultatet blir deretter. For alle oss andre, enten vi nå er svake på design eller det tekniske (eller, som enkelte av oss, begge deler) er programmer som RW og Sandvox nesten gudesendte. Jeg kan ikke helt si at de er gudesendte - til de er de fortsatt for, vel, menneskelige med feil og mangler.

Faren med denne typen programmer (iWeb, RW og Sandvox) er at mange av sidene som lages der ute ser like ut. Det tar meg ikke lang tid å se om en side er laget i RW eller ikke, og som oftest har jeg rett når jeg sjekker koden. På den andre siden tyder mye av dette på at de som lager siden ikke gidder eller tar seg til til å customisere sidene sine - de finner et tema som passer dem, setter inn sin informasjon og er fornøyd med det.
Det er dette som er det fine med disse programmene: de er dype nok til at du kan lage siden akkurat din, men grunn nok til at du kan vade ut uten å ta vann over hodet. iWeb er for dem som vi vade på grunna, Sandvox de som synes hofte og mage godt kan få litt fukt også og RW for de som synes verden der nede er verd å ta en titt på uten ekstra lufttilførsel.
Dreamweaver og dets like er for de med egen luft som virkelig vil ta det helt ut og ned.

Happy coding.

The God Delusion - av Richard Dawkins

Wow. Phuuu. Det var mye tanker trykt inn mellom to permer. Mye som for en stor del bekreftet mine egne tanker, men også skrudde litt på tenkeknappene der oppe i det grå.
Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne. Kanskje med å si at religion er roten til alt vondt og ondt, at mennesket (og verden) hadde vært mye bedre stilt uten, at vi (sansynligvis) har et "religionssenter" i hjernen, enten det nå er nedfelt i genene eller har blitt utviklet opp gjennom tusenårene som har gått.
Også absurditeten at Gud (hvilket navn du nå enn gir guddommen - Gud, Allah, Jehova, eller whatever) har så store mindreverdighetskomplesker at 'du ikke skal ha andre guder enn meg', at denne guden, som er allmektig og har skapt verden ikke skjønner at folk tilber den samme 'tingen' bare på forskjellig måte.
Det er i det heletatt merkelig.
Jeg vet ikke engang om jeg orker å begynne - tror aldri jeg klarer å blir ferdig med det. Les heller boka sjøl. Ingenting er som å gå direkte til kilden. Non Credo!

Det blir litt mye. Det blir litt tungt. Men, den er vel verd å lese. Spesielt om du er kristen eller religiøs. Kommer du ikke ut i gjen på siste siden med en viss tvil om det hele er du ikke religiøs - du er hjernevasket.

Boken jeg leser nå - Memory of Fire

Jeg leser ikke så veldig mye "High Fantasy" lenger - ikke at jeg har blitt lei av genren, men det er andre genrer som er vel så interessante, og horisonten bør utvides.
Robert Jordan er en jeg har lest mye av - men hvordan det går med Wheel Of Time nå når han er død (med én bok igjen) er ikke godt å si, og for å være ærlig begynte det å bli plagsomt repetitivt det han kom med, og karakterene begynte å bli parodier på seg selv.
Jeg har også lest en haug med andre forfattere, men en jeg ikke har lest noe av er Holly Lisle, en amerikansk forfatter. Og siden jeg har begynt på skrivekurset hennes (How To Think Sideways) tenkte jeg at jeg burde lese noe hun har skrevet som ikke er relatert til kunsten å skrive men faktisk det hun har skrevet for at andre skal bli underholdt.
Som tenkt så gjort...

Derfor kjøpte jeg tre boker i en trilogi kalt "The World Gates". Første boken er "Memory of Fire" og handler om to kvinner, to mennesker, som blir trukket inn i en annen virkelighet med magi, drager og monstre, og hvis skjebne blir felles ikke bare med hverandre, men også med resten av verden - både deres egen og den de har havnet i. Det er selvfølgelig intriger, svik, svikere, kjærlighet, hat, drap, sorg, gleder og nytelse. Har kommet bare knappe hundre sider pdd. grunnet at jeg for det meste leser på senga. Ja, jeg vet, det er en dårlig vane. I senga skal man gjøre to ting - sove og elske. Bøker skal man holde i stua. Men så var det dette med å legge seg ne'ppå med en god bok da...

The Monkey's Raincoat - av Robert Crais

The Monkey's Raincoat er den første boken om Elvis Cole og hans partner Joe Pike. Det er også en av de første bøkene Robert Crais ga ut, og det merkes i begynnelsen av boken - det er litt nølende og famlende før historien tar over og jeg ble dratt inn i den. Det tok meg ikke mer enn 5-6 timer å lese den, men så leser jeg forholdsvis raskt, så det har ingenting med kvaliteten på boken å gjøre - bare hvor mye jeg satt med nesa mellom to permer.

Er den bra?

Svaret er ja. Det er en ekte Cole og Pike-roman. Den har alt det jeg forventet av en roman om Elvis og Joe: Humor, sex, action, tvister og handling. Ikke den beste - de kommer seinere når RC har funnet stemmen sin mer. Det virker til tider som om Elvis gjør endel ting fordi det forventes at han skal gjøre det, ikke fordi det har noe med historien å gjøre. En slags unnskyldning og en slagt 'fordi jeg skriver en hardkokt detektivroan må disse scenene være med'-følelse. Overser man dette, og at Joe Pike snakker mer enn han gjør i de senere bøkene, er det en bra bok. Gleder meg til å lese den seneste boken - Chasing Darkness når den kommer ut i Paperback.

Scrivener

Scrivener fra Literature and Latte i England er en av etterhvert flere glimrende skriveprogrammer for Mac.

Gjesp, er kanskje første tanke. Hva skal jeg med et nytt skriveprogram når jeg har Word? Eller TextEdit. Eller...?

Dersom du skriver i lange blokker, liker å ha en masse referansefiler strødd omkring på harddisken, simpelthen elsker Word og all dens kraft og power og har mer enn nok harddiskplass er neppe Scrivener (eller dens artsfrender) valget for deg.

La meg først gi en kort forklaring på hva Scrivener ikke er. Det er ikke et sideombrekkingsprogram. Det er ikke et program som forsøker å gjøre en haug med ting og som har som høyeste ønske å være det eneste skriveprogrammet du noensinne kommer til å trenge. Det er ikke et program for 'reintekst' fantaster (Ulysses av Blu-Tech er bedre for dere - kommer tilbake med en kritikk av dette programmet ved en senere anledning). Det er ikke en database. Det er ikke et outline-program.

Så hva er Scrivener?
Det er et teksbehandlingsprogram med en tvist. Det er et program som er laget for dem som liker å skrive i ordnede, små bunker (eller lange om det er det som får båten din til å vugge), som liker å samle referanser og informasjon, som liker å ha orden på systemet. Det er en fullskjerms-editor, det er en outliner, en database, et skriveprogram for romaner, noveller, film-manus, akademiske dokumenter, esseyer, fakta, fiksjon, teater-manus, tegneseriemanus, biografier, historiske romaner, sci-fi, fantasy, krim, eller hva det nå er du skriver på.

Jeg bruker det til å skrive fra bunnen av, til å bryte opp filmmanus til scener for analyse (i forbindelse med min 'egentlige' jobb i Freax FX), til å samle skrivekurs (How to think sideways, for eksempel), holde årnings på noveller, esseys, romaner under utvikling, bøker om avstøpning og andre bøker i SPFX-sjangeren, eller hva det nå er jeg skriver på. Før Scrivener brukte jeg en hel haug med programmer, men i det siste bruker jeg stort sett to-tre programmer, hvorav Scrivener er det sentrale.

Det er vel verd å undersøke, og ta en titt på forumet også - det er svært så travelt og har mye fornuftig.

Er programmet perfekt? Selvsagt ikke. Ingen programmer er perfekte. Men det er nesten perfekt, og det beste jeg har vært borti til nå.

Neste bok på programmet - The Monkey's Raincoat

When quiet Ellen Lang enters Elvis Cole's Disney-Deco office, she's lost something very valuable - her husband and her young son. The case seems simple enough, but Elvis isn't thrilled. Neither is his enigmatic partner and firepower Joe Pike.

Their search down the seamy side of Hollywood's studio lots and sculptured lawns soon leads them deep into a nasty netherworld of drugs and sex - and murder. Now the case is getting interesting, but it's also turned ugly. Because everybody, from cops to starlets to crooks, has declared war on Ellen and Elvis...

Nytt domene

Har endelig rotet meg til å skaffe et domene (eller to). Mine nye domener er www.pskhoftun.com og www.pskhoftun.no. De peker tilbake til denne siten, så om du velger å bruke den "gamle" eller de to nye adressene er hips om haps.


Epost kommer med tid og stunder - hvilken har jeg ikke bestemt meg for enda, men den blir vel passende til det jeg driver med. Fram til da er jeg å treffe på de gamle adressene - for dem som har dem...

Boken jeg leser nå - The God Delusion

Richard Dawkins, The God Delusion.
En bok som bryter ned og knekker religionens rygg over kneet - tittelen sier det meste: The God Delusion*. Jeg må si at jeg ikke har kommet lenger enn til kapittel 3 i boken, men er ikke i tvil om at denne boken burde leses av alle - enten du nå er sterkt troende, tvilende eller ikke-troende på din hals.

Antall sider: 463.


*delusion n. [dɪ'lʊ:ðʒ(ə)n] [dɪ'ljʊ:ðʒ(ə)n]

• 1. (selv) bedrageri 2. blendverk 3. vrangforestilling sveve i den villfarelse at
• Fra Ultralingua Engelsk-Norsk ordbok.

Velkommen

Hei og velkommen.

Blogger er liksom litt gammeldags i dag, nå skal det være podcasts, vidcasts og sosiale netterverk for alle penga. Publikum skal underholdes. De skal få ting servert på lettest mulig nedgulpbare måte. Og jo mer schwong det er over produktet, jo bedre er det.
Ikke at det skrevne ord er dødt og senket i havet med betong rundt de understikkende bokstavdeler, men det er liksom ikke nok å bare lese tekst lenger. Eller se litt bilder for å forsterke innholdet.
Nei, nå skal det snakkes, skrikes, skråles og hoppes, helst live og i både to og flere dimensjoner, og verden er ikke fornøyd før minst tre sanser er tilfredsstilt.

Jeg tror fortsatt mest på bloggingen. Ikke for den del, jeg lytter på podcasts og ser vidcasts og er til og med på Twitter, men må si at de sosiale nettverkene har gått meg litt forbi. Jeg er vel ikke sosial nok og ikke kul nok til å skjønne poenget.
Jeg driver litt med tanke på både pod- og videocast, men foreløpig har det blitt med tanken. Hva fremtiden vil vise er selvsagt like enkelt å forutsi som neste ukes Lottotall, men om det kommer vit at det er som et supplement, ikke som en erstatning. For meg er det skrevne ord fortsatt nest korteste vei mellom tanke og virkelighet.
For, det hele begynner med tanken, og etter det er det bare skjebnen som vet hva det blir utav det frøet som er sådd idet tanken blir flyttet fra hodet og ut i verden. Fortsatt er det skrevne ord det enkleste og den beste måten å gjøre det på. Selv om film og lyd er bra, er det forsatt ett hakk etter det skrevne ord i lenken som begynner med tanken og ender med telepati. For det er dét det skrevne ord er - tidsreise, telepati og deling av verdensoppfatning - og det trenger ikke engang å være vår virkelighet vi oppfatter!

Mer om det i en senere utgave. Nå vil jeg bare få ut dette før jeg synker hen i arbeidet mitt igjen - det “virkelige” arbeidet mitt med spesialeffekter for film og fjernsyn (og litt “høykultur” slengt inni sånn for syns skyld).

Till then - tada!