Alvetegnet er en fantasi-trilogi for ungdom skrevet av Sigbjørn Mostue. Den består av "Gravbøygen våkner", "Nissedreperen" og "Krakens gap".
Hovedpersonene i bøkene er Espen og Eva, to ungdommer som ikke er de kuleste på skolen. De er heller av typen mobbeoffer og spesielt Espen sliter med å være "kul" og være med i gjengen.
Bøkene er vel det man kan kalle typiske ungdomsbøker hvor de tar opp det jeg (antar) ungdommer synes er viktig som den første kjærligheten, å bli akseptert av andre, å være en del av gjengen, ikke skille seg ut, forhold til foreldre og besteforelder, mm.
Der de ikke er typiske er rammen Mostue bruker for å fortelle dette. Han er vel den første norsk forfatteren jeg har lest som har lagt inn norsk mytologiske vesner i en slik skala. Han har ikke bare lagt dem inn, han hiver Espen og Eva inn i en verden som ikke bare er spennende, men den er også skremmende.
Gravbøygen våkner
Her møter vi Nils, en husnisse på gården til Espens morfar. Bak gården til besteforeldrene ligger Gammelskogen, en urskog det aldri har blitt hugget i. Det er en naturperle, men Espens onkel Svein bestemmer seg for å hugge i skogen til tross for sin fars protester og trussel om at det vil gå ham vondt.
Under en storm blir treet ved siden av det Espen sitter under stuffet av et lyn, og Espen finner en merkelig nøkkel inne i stammen. Når han tar i denne kan han høre fuglene og trærne snakke. Han møter Nils, husnissen på gården, og blir tatt med til den andre siden, et parallelt univers hvor troll, riser, hulder, alver, dverger, nisser, skrømt, reia, nøkken, og alle de andre "monstrene" i de norske eventyrene eksisterer.
Espen får et oppdrag - å bli en sverdbærer og bekjempe Gravbøygen som vil komme fram fra sin glemsel og knuse alvene som bor i Gammelskogen om Onkel Svein hugger iden.
Eva kommer til hytta sammen med moren, og sammen reiser Eva og Espen over til den andre siden. Det blir en reise på liv og død, Espen må ta et oppgjør med seg selv og ikke stikke av. Han blir nødt til å gjøre det han er satt til, og det går nesten galt...
Dette er den beste av bøkene imo, og selv om du vet at det vil gå bra er det fortsatt en spennende bok selv om jeg er 30 år for gammel til å være målgruppen. Boka minner meg om hvorfor jeg leste mye bøker da jeg var ung.
Nissedreperen
I byen hvor Espen og Eva bor kryr det av nisser. Vi vet ikke om dem, men de gjør nissestreker med oss. Om du ikke finner primusen i gjellerboden? Du skal ikke se bort fra at en nisse har lånt den. Fant du den bare minutter senere, på et sted du allerede hadde sett? Nissen har levert den tilbake. Hva med knuter i håret? Nissestreker.
Nils reiser til byen og blir kjent med Gurine. Men det er også noen som dreper nisser og som samler rottene i byen på jakt etter nisser. En som hater dem.
Igjen blir det Espen og Evas oppgave å redde situasjonen, og igjen blir det Edeldråpne - alvetegnet - som er en sentral rekvisitt i boken. De må finne ut hvem som er nissedreperen før den dreper alle nissene i byen.
De tror de vet hvem som er nissedreperen, men stemmer det?
Dette er den svakeste boka. Den har sine gode poenger, men sansynligvis er jeg for gammel for denne. Jeg visste hvem som var nissedreperen svært tidlig, og fikk desverre det hele bekreftet. Har man lest nok bøker er det ikke så mye som er nytt over solen - desverre. Om det var en dårlig bok? Nei, den var spennende nok, full av fart, spenning, romantikk og skrekk, men jeg ble merog mer irritert over de tåpelige karakterene. På den andre siden, det er jo en grunn til at de kalles ungdom - de er både unge og dumme.
Krakens gap
Espen er virkelig kørka i toppen. Han har ingen visjoner og ingen tanker utenom sitt eget lille univers. Noe som får fatale følger i denne boka. I slutten av den forrige boka gjorde han noe som vil få store konsekvenser i denne. På den måten er han en god allorgi over menneskenes trangnøttethet.
Igjen er Espen og Eva i sentrum, med Nils noe mer på sidelinja. Ikke at de er helt kvitt nissene - for all del. De er en integrert del av disse historiene. De fleste nisser liker ikke vann, men på gamle seilskuter finnes dem forstatt, så også på denne.
For, Espen skrev en stil om det som skjedde i de foregående bøkene, og han vant en tur med en gammel seilskute for seg og klassetrinnet sitt. Og det blir ingen bok uten konflikt - og her er det konflikter i massevis. Espen må ikke bare redde seg og Eva, men skuta og verden også. For i mørket venter nøkken og kraken, havalver og skrømt. Noen som vil hjelpe og noen som vil drepe. Og Edeldråpne er igjen midptunktet og katalysatoren for handlingen.
Dette er en bedre bok enn toeren, og nesten like bra som eneren. Men som en eldre herremann må jeg si at jeg blir litt irritert på hvor trange de er, og det blir litt mye preking om miljø og global oppvarming fra forfatterens side. Ikke at jeg har noe imot at det taes opp - langt i fra. Det er viktige tema. Men det kan vises istedet for sies. For, kraken er der nede. Og vi mennesker er i ferd med å vekke det som ikke bør vekkes...
