De fleste av oss som vokste opp på åtti-tallet husker serien om Isfolket. En bråta med bøker som ble spydd ut som en kanon av Margit Sandemo. De satt som kanonskudd også, og det sies at Sandemo har solgt flere bøker enn det er bøker i samtlige norske biblioteker til sammen. Riktignok ikke alle om Isfolket (hun har vel skrevet oppi 200 bøker siden hun debuterte i 1964), men det var vel Sagaen om Isfolket som virkelig gjorde henne til et folkeeie. Eller, om man skal si det litt stygt, et folkelig eie. For hun har aldri blitt godtatt blandt åndseliten og forståsegpåerene med stive snipper og dinglende øreringer og høye sigarer druknet i boblende sjampis.
Husmorporno er vel det vanligste uttrykket for denne typen bøker. Husmorporno og kiosklitteratur. Skrevet i et forrykende tempo. Bare Sagaen om Isfolkets 47 bøker ble skrevet i mellom 1982 og 1989. Det sier seg selv at noe spesielt høyverdig og superpolert kan ikke en slik produksjon bli, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg gliser når jeg leser/hører serien nå igjen. Og jeg gliser ikke bare fordi hun er en fordømt god forteller. Jeg gliser også av språket og klisjeene som kommer rennende som perler i grisebingen.
For all del, jeg smiler kanskje mer med henne enn av henne. For, som jeg sier, jeg synes hun er en fantastisk forteller men en heller middelmådig forfatter.
Jeg tror Margit Sandemo har vært heldig. Hun traff et punkt med sin blanding av kjærlighet, sterke kvinner, til tider sågar vågal skriving og overnaturlighet som drar med seg alt fra himmel til helvete og det meste i mellom. Og jeg tror hun trives med å fortelle historiene hun forteller, og få svært godt betalt for det. Det er ikke mange forfattere som kan si det samme.
Nåvel, hvorfor begynte jeg å lese Sagaen om Isfolket? Jeg husker jeg leste serien på åtti-tallet. Det var min søster som kjøpte dem, og siden jeg er mer eller mindre altetende når det gjelder litteratur (dvs. jeg er ikke redd for å prøve nye ting. Om jeg gidder å fullføre en bok selv om jeg har begynt er en helt annen ting) så jeg prøvde den retten også.
Jeg har prøvd andre bøker i kiosklitteraturens verden, men må innrømme at jeg har gitt opp ganske så tidlig, stort sett (antar jeg) fordi jeg har begynt å bli mer kritisk og kanskje jeg til og med har begynt å sette pris på historier som også er godt skrevet?
Tilbake il Isfolket. Jeg svelget unna, mer eller mindre ukritisk, nettopp fordi persongalleriet er bra, personene er, om ikke tre-dimensjonale så i allefall en-og-to-tredjedel-dimensjonale, historiene er spennende og det er nok mystikk og handling til at interessen har blitt holdt oppe. Det er ikke dype, indre monologer ei heller høyverdig filosofi. Men det er spennende.
Jeg tror jeg bare kjøpte én bok, den første, og fikk Sandemo sin signatur i den en gang hun var her på Ås for å snakke om hjelpere og om bøkene sine. Det var ingen andre som turde å gå fram da hun spurte etter noen som ville stille opp for å finne hjelperen sin, men jeg og en av min søsters venninner (tror jeg det var) steg fram, og ganske riktig, hun fant en hjelper, en lys og fager kvinne på min venstre side (om jeg ikke husker feil).
Da jeg gikk hjem fra den sessionen og en bil kjørte forbi (dette skjedde i kjelleren på biblioteket her i Ås, og jeg måtte gå opp forbi gamleskolen. Dette var også veien å komme ut av Ås sentrum på før fartsdumpene om man parkerte på den siden) så jeg det var Sandemo og mannen Asbjørn. Margit Sandemo vinket til meg gjennom bilvinduet mens de kjørte forbi. Jeg vinket selvsagt tilbake.
Jeg har tenkt mye på dette siden. Det er ikke noe jeg har til vane å fortelle fremmede, men siden det ikke gjør noen skade, og det forklarer litt hvorfor jeg er fascinert av Isfolket tar jeg det med.
Dette er bøker rettet mest mot kvinner, unge og gamle, helst ikke kvinnene med de stiveste akademiske titlene, men mer de "på gølvet" om man skal bruke et slikt uttrykk. Hvor mange menn eller gutter som har lest dem vet jeg ikke (antar det er en bråta), men jeg kan tenke meg det ikke er så mange som tør komme fram for å bli presentert hjelperen sin. I det minste liker jeg å tro det. Kan være jeg er en av en hel haug, noe som ikke gjør meg spesiell, men hvem vet? Det var ikke så fryktelig mange andre unge menn der (dvs. det var menn, men de fleste har jeg mistanke om var truet ut av fruentimmer og kjæreste til å høre på Sandemo) og ingen av dem virket overmåte interessert.
Ok, dette begyner å bli langdrygt, og jeg har fortsatt endel ord å skrive for å fylle dagens kvote i NaNoWriMo 2010, men for å gjøre en kort historie lang - jeg kjøpte hele Sagaen om Isfolket i en 25-års jubileumsutgave, med DVD og det hele direkte fra Schibsted nå nylig. 47 bøker er ganske langt og jeg regnet ut at det er over 11700 sider med kjærlighet, savn, svik, hat, trolldom, magi, hjelpere, mandrake og gudfryktighet (legg til egne ting her, om du føler for det).
Jeg ser på det som inspirasjon og har lyttet på lydbok av bok 1 (forferdelig lest, men det er ikke bare oppleserens skyld - hun har bare Sandemo sitt materiale å jobbe med, og dette er litteratur som er best egnet til å lese i stillhet) og kommer til å angripe bøkene når jeg er klar for det (etter at jeg har hørt ferdig bok 4, som er den siste jeg har klart å finne).
Hvorfor kaste bort tid med å lese slik "makkverk"?
Jeg har all repsekt for alle som klarer å skrive så mye. Om det ikke er spesielt litterært skrevet betyr ikke så mye. Av og til er det bra å lese språk som får en til å flire eller grøsse. Og jeg er en sucker for gode historier.
Dette er bare introen - det vil komme mer etterhvert som jeg fanger kanonkulene som kommer ut av boken.
Oh, og her er en oppdatering - et bilde jeg tok av samlingen.:
Read on!
